Livet oppi åsene i Carácas

Av Våkn opp!s medarbeider i Venezuela

CARÁCAS, Venezuela. Høye, moderne kontorbygg rager over støyende trafikk, travle forretningsstrøk og overfylte restauranter. Turister vandrer omkring på plasser og torg i shorts og solhatter med kameraer rundt halsen. Fortauene myldrer av folk.

Men Carácas har også en annen side. Bakenfor alt krommet, stålet og glasset ligger los cerros (åsene, fjellene), med sine uvanlige bosetninger oppover åssidene. Husene klamrer seg til de bratte skråningene som omgir byen i øst, vest og sør. Det bor nærmere to millioner mennesker der, i hundrevis av små bydeler. En slik bydel kalles en barrio.

Hvordan ble barrioene til? I 1958 begynte myndighetene å gjennomføre en plan som gav arbeidsløse byboere penger. Folk strømmet da til hovedstaden for å benytte seg av dette. Mange forlot provinsene for å høste gagn av byens goder — som sykehus, skoler og universiteter.

Politisk vold og økonomiske nedgangstider i nabolandene førte også til at mange innvandret til Carácas. Folk kom til byen for å finne seg arbeid. Snart ble det plassmangel på flatmarken i det dalføret som Carácas ligger i. Dermed ble folk tvunget oppover åssidene på leting etter et sted å bo. På den måten oppstod disse bydelene.

Reisen oppover

Vi begynner reisen ved å stille oss i en lang kø. De som står der, venter ikke på bussen, men på en jeep, som best klarer den bratte oppstigningen. En lang jeep kommer kjørende, og 12 mennesker klyver inn i den. Ti av dem setter seg på de to langsgående benkene bak i bilen, mens de to heldigste får sette seg i forsetet. Vi krøker oss helt sammen for å komme inn gjennom bakdøren. Vi lirker oss plass på benken, trekker bena oppunder haken og prøver å la være å tråkke på grønnsakposen til en av de andre passasjerene.

Det begynner å gå bratt oppover. Gatene er smale og ofte svingete. Noen steder virker det som om de går nesten vertikalt oppover åsene. Sjåføren setter på sin yndlingskassett, og snart tramper alle i takt med den latinamerikanske musikken. Plutselig er det en som roper til sjåføren: «¡Donde pueda!» (Der du kan!) Vi synes det er en merkelig måte å be ham stoppe på. Men det er nok best å stole på hans dømmekraft. Hvis bilen stoppet på en av de bratteste strekningene, kunne det være at den ikke kjørte igjen — i hvert fall ikke forover! Noen passasjerer, som ser nokså pjuskete ut etter kjøreturen, kravler ut bakdøren, men ikke før de har tråkket på noen tær.

Snart befinner vi oss bak en saktegående lastebil som det drypper fra som bare det. Det er vannbilen, som frakter sin dyrebare last til hjem hvor innlagt vann er så godt som ukjent luksus. De fleste lagrer vann på tanker eller i brukte oljefat.

Jeepen stanser enda en gang med et rykk, og vi skjønner at det er på tide å komme seg ut. Det er nesten rart å ha fast grunn under føttene igjen, og vi kikker oss litt rundt for å se hvor vi befinner oss.

Husene oppi fjellskråningene

Husene er bygd overalt og på alle mulige måter. Det virker som om folk bygger på ekstra rom og til og med ekstra etasjer etter hvert som familien vokser. Noen av husene er solide små boliger som er laget av byggesteiner av terrakotta. Men andre er laget av planker, flatpressede bokser eller til og med pakk-kasser som fremdeles bærer påskriften «Denne side opp».

Det er nokså stille nå som jeepen har brummet videre og er ute av syne. Utsikten kan ta pusten fra noen og enhver. Langt der nede ligger sentrum av Carácas. Med ett blir stillheten brutt av en stemme som roper. Fra en sprakende høyttaler hører vi: «Ja, vi har løk! Ja, vi har poteter, yucca og melbananer!» Vi snur oss og får øye på en lastebil som har stått parkert like ved, og som plutselig har kommet i sentret for livlig aktivitet. En gutt betjener kundene ved enden av bilen.

Man regner med at det er 500 barrioer i Carácas. Noen av dem er oppkalt etter helgener, andre etter berømte begivenheter eller politiske skikkelser. Andre navn igjen gjenspeiler mer innbyggernes ambisjoner enn virkeligheten. For å nevne noen eksempler: El Progreso (Framgang), Nuevo Mundo (Ny verden) og El Encanto (Sjarm).

Livet i en barrio

Her er det godt samhold. Ofte gjør man en felles innsats for å prøve å få slutt på narkotikamisbruket og kriminaliteten i barrioen. De fleste barrioer har bodegas, dagligvareforretninger som selger en rekke forskjellige varer, og en skole og et apotek, hvor apotekeren alltid er parat til å hjelpe til med å stille diagnose og anbefale behandling for mindre lidelser.

Likevel er livet tungt her. Kriminologen dr. Elio Gómez Grillo beskrev problemene på denne måten: «I disse utkantstrøkene bor det for tiden to millioner mennesker som så vidt har råd til å skaffe seg det mest grunnleggende til livets opphold. Kriminaliteten tiltar raskt . . . Selvmord, overfall, bankran og væpnet ran som fører til drap, gir grunn til bekymring.» Vannmangel og strømbrudd hører til dagens orden.

I regntiden forandrer fjellene seg helt. Jord blir til gjørme, trapper blir til små fosser, og søppel kommer seilende bortover rennesteinen, som blir til elver. Regnet som trommer mot bølgeblikktaket, overdøver alt annet; samtalene innomhus stanser når folk konsentrerer seg om å finne bøtter og spann til å sette der det lekker. Men snart skinner solen igjen og tørker de søkkvåte takene og veiene. Og venezuelanernes ukuelige livsmot viser seg igjen. Livet går videre.

Lenger oppover til fots

Turen vår er ikke over ennå. Vi har ikke kommet fram til vennene våre. Mellom to hus går det en bratt, skjev betongtrapp opp skråningen. Forskjellige skilt på hus som står tett i tett og liksom slåss om plassen, konkurrerer om vår oppmerksomhet: Pego Cierres (Jeg syr i glidelåser); Cortes de Pelo (Frisør); Se Venden Helados (Salg av iskrem). Folk her tenker ut alle mulige måter å tjene til livets opphold på. Noen lakkerer biler, skifter olje og reparerer biler — alt sammen ute på gaten.

Da vi har kommet opp trappen, stopper vi for å få igjen pusten, før vi begir oss inn i en labyrint av trange smug. Etter en stund kommer vi oss ut av dette virvaret av hus og smug, og det skarpe sollyset skjærer oss i øynene. Vennene våre bor i denne grusveien, som ikke er stort annet enn en sti. Her er det ingen numre på husene — og ingen postombæring heller. Lukten av nykokt kaffe henger i luften. Vertskapet vårt venter sikkert med kaffe servert i små kopper og en arepa (et maisbrød med forskjellig deilig fyll).

Vi ønskes velkommen

Som ventet ønsker familien oss velkommen med den gjestfrihet som er vanlig her. Vi får komme inn i deres spartanske, men rene ranchito, som disse små husene kalles. «Están en su casa» (Føl dere som hjemme) er noe av det første de sier.

Solen brenner på blikktaket, og vi er takknemlige for den brisen som kommer inn gjennom vinduene, som det ikke er ruter i. Men det er sprosser for vindusåpningene, for innbrudd er nokså vanlig. De vi besøker, kan se at vi synes det er varmt, og går og henter en elektrisk vifte, som i likhet med kjøleskap og fjernsyn er standardinventar her. Gulvet er av betong. Mange av naboene har bare jordgulv.

Mannen i huset, som er far til fem små barn, flyttet til Carácas fra landet som tenåring i håp om å få en bedre tilværelse i den store byen. Han flyttet inn hos sin eldre bror, som var gift, og som rett og slett hadde gjort krav på et stykke ledig land høyt oppi fjellskråningen, som så mange før ham hadde gjort. Da vår venn senere traff sin vordende kone, sa broren at de kunne oppføre et provisorisk hus på plassen ved siden av huset hans. Med hjelp fra naboer og slektninger fikk så dette paret litt etter litt bygd sitt permanente hus av byggestein på den samme plassen.

Familien synes langtfra at dette er et ideelt sted, men de har avfunnet seg med det. De gjør det beste ut av det de har. ’Kanskje vi en dag blir i stand til å flytte lenger ned i skråningen,’ sier de, «si Dios quiere» (om Gud vil).

Vi har en hyggelig ettermiddag hos denne fattige, men vennlige familien. Innimellom blir praten avbrutt av små barn som kommer for å kjøpe godterier ved vinduet på forsiden av huset. Dette er den måten moren supplerer farens inntekt på.

Nedover igjen

Vi vil helst dra før det blir mørkt. I dag er det fredag, og barrioen livner til når mennene kommer hjem med lønningen sin. Ølsalget går godt, og lyden av salsa- og merengue-rytmene bidrar til å skape en avslappet helgeatmosfære.

Vel nede igjen går vi til den nærmeste undergrunnsstasjonen. Der vil en hurtiggående undergrunnsbane frakte oss til sentrum av byen. Vi er litt lettet over å være tilbake på mer kjente trakter igjen. Men da vi ser opp på fjellene, hvor de utallige lysene nå blinker i mørket, er vi glad for at vi kunne bli bedre kjent med denne siden av Carácas også.