Rapport fra Rikets forkynnere

’Jehovas navn er et festningstårn’

VI LEVER i en ustabil tid. Selv om livet vårt virker stabilt og trygt, kan forholdene forandre seg over natten. Uten noe forvarsel har noen kommet i stor fare. Hvor bør en kristen vende seg når han av en eller annen grunn er i livsfare?

David, en misjonær som bor på et av Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer, hadde en forferdelig opplevelse, og da fikk han svar på dette spørsmålet. Han arbeider som sjåfør, så tidlig en morgen drog han for å hente noen Betel-arbeidere som bor utenfor avdelingskontoret. Det var fremdeles mørkt. Han hadde hentet Rosalía og kjørte akkurat forbi en politistasjon da han hørte det første skuddet.

Så skjedde det hele raskt. Han hørte en lyd som av en stor kinaputt og forstod at det lekket luft ut av det ene hjulet. Plutselig så han en soldat midt på veien som siktet rett på ham med gevær. Tre ting skjedde nesten samtidig: En skuddsalve gjennomhullet siden på jeepen og smadret sidevinduene; David og Rosalía dukket; soldaten skjøt gjennom frontruten i øyehøyde.

Mens jeepen ble gjennomhullet av kuler, bremset David så godt han kunne, samtidig som han holdt seg nede. Både David og Rosalía trodde de kom til å dø. De bad høyt til Jehova og bad ham om å våke over dem. Rosalía sa senere at hun i det øyeblikket lurte på hvordan familien ville reagere når de fikk høre at hun var død.

Fortsatt i live!

Lyden av skyting og glass som ble smadret, opphørte endelig, og David kikket bort på Rosalía. Hjertet hans stoppet nesten da han så en liten, rund blodflekk på ryggen hennes. Men det var et glassbrott og ikke en kule som hadde festet seg der. Hun blødde på knærne fordi hun hadde skåret seg på glass som hadde falt ned, men ellers virket det ikke som det var noe i veien med henne.

Noen menn som var kledd i militæruniformer med hvite armbind, kom bort til jeepen og beordret dem ut med hendene over hodet. En av dem var øyensynlig av høyere rang enn de andre. Han sa til en av soldatene: «Dere fikk beskjed om ikke å skyte på sivile.» Soldaten unnskyldte seg; han hevdet at han hadde hørt skudd og trodd de kom fra jeepen.

Da David sa at han og Rosalía var Jehovas vitner, var reaksjonene positive. David forklarte hvilket ærend han var ute i, men soldatene ville likevel anholde dem. En militær gruppe hadde tydeligvis fått i stand et statskupp i de tidlige morgentimene, og disse soldatene hadde vært i ferd med å overta politistasjonen da David og Rosalía kom kjørende forbi i jeepen.

Rosalía var svært oppskaket, men hun var tapper og forholdt seg rolig mens David inntrengende anmodet om at de måtte få gå. Til slutt ble de løslatt — men de fikk ikke jeepen med seg. De måtte gå til en gate i nærheten og ta bussen til avdelingskontoret, hvor Rosalía ble tatt hånd om på sykeavdelingen.

Den makt som ligger i bønn

David lærte noe av denne opplevelsen, nemlig at man aldri skal undervurdere den makt som ligger i oppriktige bønner, og at man aldri må glemme at det å være modig og si at man er et av Jehovas vitner, ofte er en beskyttelse. Ja, også i bokstavelig forstand kan det være slik at «[Jehovas] navn er et festningstårn, den rettferdige løper dit og blir berget». — Ordspråkene 15: 29; 18: 10; Filipperne 4: 6.

[Bilderettigheter på side 19]

Fotografía de Publicaciones Capriles, Carácas, Venezuela