Den særegne festen for den svarte nasareer
AV VÅKN OPP!s MEDARBEIDER I FILIPPINENE
DET er ikke ofte du ser så store menneskemengder som denne. Men her i Manila er det mulig hvert år den 9. januar. Hundretusener av troende katolikker trenger seg sammen på Plaza Miranda ved Quiapo-kirken og venter på at den svarte nasareer skal komme til syne.
’Den svarte nasareer?’ sier du kanskje. Ja, dette er en statue i full menneskelig størrelse av Jesus Kristus bærende på et kors, og den er midtpunktet i en særegen prosesjon som «utvilsomt er den mest ettertrykkelige og iøynefallende . . . manifestasjon av folkereligiøsiteten i den eneste kristne nasjon i Asia», nemlig den filippinske. — Filipino Heritage.
Den store prosesjonen
Når kirkedøren åpnes, blir folkemassene elleville, og luften fylles av jubelrop og fyrverkerismell. To lange tau blir langet ut i menneskemylderet. De skal brukes til å trekke den vognen som den svarte nasareer står på. Ivrige tilhengere kjemper for å få tak i tauene. Dette er en stor ære for dem. Andre danner en kjede og forsøker på den måten å bane vei for prosesjonen. Alle mennene er barbente og iført T-skjorte og har et håndkle på hodet eller om halsen.
Like ved kirken er det satt opp en plattform hvor en utroper nettopp har stått og forklart en del regler for det ventende publikum. Han understreket spesielt at kvinner ikke har adgang til å være med i hovedprosesjonen. Grunnen til dette blir ganske innlysende etter hvert som den svarte nasareer sakte blir trukket ut på plassen — trengselen blir ganske voldsom.
De opphissede menneskene strekker hendene fram, dytter og presser og klatrer til og med over hverandre i sin altoppslukende iver etter å berøre den svarte nasareer. Noen menn som sitter på vognen, må skyve mange vekk for å beskytte statuen mot de ville hordene. Hvis for mange får klatre opp samtidig, kan vognen velte. Til tross for slike forholdsregler hender det at vognen velter, og da tar det mellom 30 minutter og en time å rette den opp igjen, fordi det er så mange som forsøker å berøre statuen.
Mange tilskuere tar oppstilling i de trange gatene i Quiapo for å se den svarte nasareer på dens langsomme ferd gjennom distriktet. Mange forsøker å gi uttrykk for sin hengivenhet for statuen ved å holde lys høyt løftet. Andre har med seg mindre figurer hjemmefra. Med i prosesjonen bæres også store faner med navnet på de forskjellige grupper hengivne tilhengere av den svarte nasareer.
Noen i folkemengden kaster håndklær og lommetørklær til en av de mennene som sitter på vognen med den svarte nasareer. Han gnir dem da mot statuen eller dens kors og kaster dem tilbake. Den begeistrede tilhengeren gnir så håndkleet mot ansiktet sitt. Etter hovedprosesjonen følger en lang rekke statuer. Mange av dem er mindre utgaver av den svarte nasareer. Her anses det også for å være trygt for kvinner å slutte seg til.
Inne i kirken er det samtidig mange, særlig kvinner, som trygler den svarte nasareer om hjelp i en eller annen sak. Når de kommer inn gjennom døren, trer de inn i den lange rekken av mennesker som sakte beveger seg på knærne opp gjennom midtgangen mot alteret.
Hva er grunnen til massenes store opphisselse?
Det hevdes at denne statuen, den svarte nasareer, har stått bak utallige mirakler. Den 12 år gamle Alberto sier at han ble med sine besteforeldre til festen fordi den svarte nasareer alltid gav ham det han bad om. Mauricio sier at han pleide å delta i prosesjonen fordi han håpet å få tilgivelse for sine synder og hjelp med dagliglivets problemer og påkjenninger.
Den første gangen Mauricio var med på festen, var han 24 år gammel. Hvert år klarte han å få tak i tauene og være med på å trekke statuen. Den femte gangen hadde han et sterkt ønske om å få klatre opp på vognen. Noen av vennene hans hjalp ham opp slik at han kunne gni håndkleet sitt mot foten til den svarte nasareer, og deretter hoppet han straks ned i folkehavet igjen. Dette er den største opplevelsen mange kan ha, noe de fleste bare håper på og aldri oppnår.
Opprinnelsen til høytiden
Det sies at den svarte nasareer opprinnelig ble laget av en meksikansk indianer (andre hevder at den ble laget av en filippinsk eller kinesisk treskjærer), og at den ble ført til Manila på en gallion en gang på 1600-tallet. Grunnen til at den er så spesiell, er at treskjærerne enten skar den ut av mørkt tre, eller at de malte den med en mørk brun farge som svarer til både meksikaneres og filippineres hudfarge. På 1700-tallet ble den svarte nasareer anbrakt i Quiapo etter ønske av Basilio Sancho, erkebiskopen i Manila, som velsignet den. Tidlig på 1800-tallet ble den også velsignet av pave Pius VII.
Det var imidlertid først i 1923 statuen ble tatt ut for at den skulle bli benyttet i en religiøs prosesjon som dannet høydepunktet under helgenfesten i Quiapo. Disse prosesjonene er siden blitt holdt regelmessig.
Kan det betraktes som avgudsdyrkelse?
Vanligvis står den svarte nasareer på sin faste plass i et vindu ved inngangen til kirken. Dette vinduet befinner seg midt mellom to tavler med Sampung Utos eller De ti bud. Noen kristne kan oppfatte dette som et paradoks, for det andre av de ti budene lyder jo slik: «Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, . . . Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem.» (2. Mosebok 20: 4, 5, EN) Er ikke den svarte nasareer et utskåret bilde som ivrige katolikker tjener?
De fleste katolikker ser ikke slik på det. Oppslagsverket New Catholic Encyclopedia sier: «Ettersom den tilbedelsen som er rettet mot et bilde, når fram til og ender hos den person som er representert, kan en gi det bildet som representerer personen, den samme slags tilbedelse som den som tilkommer personen.» Mange filippinske katolikker har sagt nettopp dette — at det de tilber, ikke er bildet, men Jesus Kristus, som statuen skal representere. La oss se litt på dette resonnementet.
Det er ikke bare katolikker som utøver en slik relativ tilbedelse. Tilhengere av hedenske religioner har resonnert på samme måte i hundrevis av år. Ifølge Lactantius, en av kirkefedrene i det fjerde århundre, kunne for eksempel slike hedninger si: «Vi frykter ikke gudebildene i seg selv, men de vesener etter hvis bilde de ble dannet, og til hvis navn de er innviet.»
Betyr så dette at Guds bud angående tilbedelse av avgudsbilder ikke gjelder i deres tilfelle? Kan et slikt resonnement være riktig, når det er et forsøk på å gjøre Guds Ord ugyldig? Hvis de fleste avgudsdyrkere resonnerer på denne måten, hvem var da Guds bud egentlig beregnet for?
Husk at mens Gud gav Moses De ti bud, hadde israelittene satt opp en gullkalv som de bøyde seg ned for. Folket betraktet kanskje ikke det de gjorde, som avgudsdyrkelse i det hele tatt. De mente at kalven representerte Jehova. (2. Mosebok 32: 4, 5) Men hadde Jehova behag i det de gjorde? La oss lese hva han sa til Moses da dette skjedde: «Gå ned, for ditt folk, som du har ført opp fra Egypt, har båret seg ille at. De har vært snare til å bøye av fra den veien jeg bød dem å vandre. De har laget seg en støpt kalv. Den har de kastet seg ned for og ofret til.» — 2. Mosebok 32: 7, 8.
Et annet spørsmål som det er verdt å tenke over, er om det finnes noen fornuft i å ære et bilde. Bibelen har alltid vært klar på dette punktet. Den sier: «Slike folk er for dumme til å vite hva de gjør. De lukker sine øyne og sin forstand for sannheten. Den som lager gudebilder, har ikke vett eller forstand til å si: ’. . . Her bøyer jeg meg ned for en trekubbe!’» — Jesaja 44: 18, 19, Today’s English Version.
Kan et gudebilde hjelpe dem som er hengitt til det?
En katolsk prest skrev en gang: «Folk som setter sin lit til den makt som står bak den svarte nasareer i Quiapo, har avgjort et bedre grunnlag for sin tillit enn de som stoler på en hestesko eller en harelabb.»
Bibelen sier derimot følgende om et slikt gudebilde: «Roper de til ham, svarer han ikke, han kan ikke frelse dem fra nød.» Jehova Gud sier oss rett ut at «gudebildene . . . kan heller ikke gjøre noe godt». — Jesaja 46: 7; Jeremia 10: 5.
Det er ingen tvil om at ivrige katolikker som klatrer over hverandre i håp om å få berøre den svarte nasareer, «har nidkjærhet for Gud», men deres nidkjærhet er «ikke i samsvar med nøyaktig kunnskap». (Romerne 10: 2) Vi oppfordrer alle slike mennesker til å tilegne seg nøyaktig kunnskap ved å granske Guds Ord, Bibelen, og begynne å utøve «den form for tilbedelse som er ren og ubesmittet fra vår Guds og Fars synspunkt». — Jakob 1: 27.
[Bilder på side 16]
Folk presser på for å få gnidd sine håndklær og lommetørklær mot statuen