Tepper laget for en dag

Av «Våkn opp!»s korrespondent i El Salvador

DE TEPPER som folk er best kjent med, er de som de har i sine hjem, tepper som de håper vil vare i lang tid. Men det finnes tepper som i alle henseender er likså vakre når det gjelder farger og mønstre, men som blir laget for å vare bare én dag. De materialer som brukes til framstillingen av disse teppene, er nokså uvanlige, og de som arbeider på dem, får ingen lønn for det. La oss se litt på den anledningen disse teppene blir laget til.

Vi befinner oss i en by i El Salvador i Mellom-Amerika, hvor hele befolkningen hvert år er med på den tradisjonelle religiøse virksomhet som blir utført av katolikkene i fastetiden. Det er den dagen de kaller «viernes santo» eller langfredag. Ifølge det mange av befolkningen mener, er dette den dagen da Jesus fra Nasaret skal vandre gjennom byens gater. Dette gjør han riktignok ikke bokstavelig talt, men når det hellige bildet av martyren fra Golgata blir båret gjennom byens gater, er det for mange av de mest nidkjære troende som om Jesus selv gikk blant dem.

Under forberedelsene til denne prosesjonen blir det nedlagt mye arbeid. Fra tidlig om morgenen er mange ute og feier gatene så rene som mulig og gjør forberedelser til dagens virkelige arbeid — å lage tepper. Materialene til teppene består av sagflis, sand, blomsten fra en bestemt slags palme, mel, salt, frukt, andre blomster, strandskjell og mange andre ting som det blir for omfattende å nevne. Innsamlingen av disse materialene har krevd tid og omtanke. Av disse tingene lager de tepper i fargerike mønstre som de ønsker skal gjenspeile deres kjærlighet til det som hører Gud til. Etter hvert som dagen skrider fram, tar disse fargerike teppene form midt i gatene. De vanligvis enkle gatene blir forvandlet til en symfoni av farger hvor en enn snur seg. Mange timers hardt arbeid midt i den brennende solen har gitt de ønskede resultater, og de enkelte familier står og betrakter sitt verk med en følelse av tilfredshet.

Når tiden er inne, hersker det travel virksomhet foran hovedkirken, hvor prosesjonen skal begynne. Her ser vi en gruppe menn kledd i rødfiolette tunikaer og med håndklær, store lommetørklær og snorer til tunikaene. Disse spesielle tingene betyr at de er medlemmer av Jesu, nasareerens, brorskap, et samfunn som hvert år bærer bildet fra ett sted til et annet. Den høytideligheten vi møter her, er bemerkelsesverdig. Hundrevis av trofaste katolikker er samlet til prosesjonen. Bildet blir løftet opp på skuldrene til mennene med tunikaene, støyen fra treskraller gir gjenlyd i luften, et musikkorps spiller sørgemarsjer, og hele folkeskaren, både unge og gamle, med rosenkranser i hendene, begynner å gjenta Fadervår og ave-maria om og om igjen.

Men hva med de teppene som var blitt laget spesielt for denne anledningen? Det sies at Jesus selv har gått på dem etter hvert som prosesjonen skrider fram over det ene teppet etter det andre. Teppenes levetid er kortvarig. Det finnes bare få spor igjen av de farger og den skjønnhet som eksisterte noen få timer tidligere. Det er nok mange som synes at det er altfor mye arbeid å nedlegge i noe som varer så kort, men folk her deler ikke deres oppfatning. Dette er deres offer på denne tiden av året, og for dem er det anstrengelsene vel verdt å lage disse teppene.

Det er uten tvil mange av disse menneskene som er oppriktige i sin tilbedelse av Gud. Men hvis en ønsker å behage Gud, er det viktig å lytte til det hans Ord sier om tilbedelse. Guds Ord oppmuntrer oss ikke til å ta del i slike religiøse prosesjoner som holder fram et bilde av Jesus eller av en av «helgenene», men det sier tvert imot: «Vakt eder for avgudene!» (1 Joh. 5: 21) I et språk som er lett å forstå, sier Bibelen: «Hva har avgudsbilder å gjøre i Guds tempel? . . . Dra derfor bort fra dem, og hold dere for dere selv, sier Herren.» (2 Kor. 6: 16, 17, Erik Gunnes’ overs.) Jesus Kristus, i hvis navn folket her i El Salvador holder sin høytid, forteller oss hva slags tilbedelse Gud godtar, når han sier: ’De som tilber Gud, må tilbe i ånd og sannhet.’ (Joh. 4: 24) De som gjør det, kan se fram til å få nyte frukten av sine henders gjerning, ikke bare for en dag, men for evig, for Gud har gitt slike mennesker i utsikt å oppnå evig liv. — 1 Joh. 2: 17; Joh. 3: 16.