Et liv jeg ikke ville ønsket meg annerledes

MANGE mennesker er misfornøyd med den måten de har levd livet sitt på. Noen sier kanskje: ’Hvis jeg bare kunne ha levd livet om igjen, ville jeg ha gjort mange ting annerledes!’ Men når jeg tenker tilbake, ønsker jeg ikke at livet mitt hadde vært annerledes, selv om det ikke alltid har vært helt lett.

Foreldrene mine oppdrog meg som et av Jehovas vitner og innprentet Guds lover i mitt hjerte fra barndommen av. (2. Timoteus 3: 15) Jeg kan ikke huske annet enn at jeg alltid har gått på Jehovas vitners møter og stevner. Som barn gikk jeg også sammen med eldre forkynnere og besøkte folk for å gjøre dem kjent med det bibelske håpet om evig liv på en paradisisk jord under Guds rikes styre. (Matteus 24: 14) Jeg kan fremdeles huske at jeg i en alder av fem år tilbød folk en brosjyre som het «Riket — verdens håp».

Foreldrene mine fikk første gang høre sannheten om Guds rike i 1917. De var kirkegjengere, men oppfattet sannhetens klang i et foredrag som ble holdt i Bridgeton i New Jersey i USA av en reisende representant for Selskapet Vakttårnet. Min morfar hørte på det samme foredraget, og han ble også overbevist om at det han hørte, var sannheten. Da jeg var 14 år gammel, ble jeg døpt som et symbol på at jeg hadde innviet mitt liv til Jehova. Det skjedde ved et stevne Jehovas vitner holdt i Detroit i Michigan.

Våre ukentlige bibelstudiemøter ble den gangen holdt i vår dagligstue. Senere ble det kjøpt en butikk som ble ominnredet til en Rikets sal. På den tiden var det få Rikets saler. Men nå finnes det rundt omkring i verden tusenvis av slike saler som blir benyttet av over 70 000 menigheter av Jehovas vitner.

Jeg begynner i heltidstjenesten

Mor begynte som heltidstjener i 1939 og fortsatte til hun døde i en alder av 85 år. Min bror, Dick, og jeg begynte i heltidstjenesten den 1. april 1941, da den annen verdenskrig raste i Europa og uviljen mot Jehovas vitner var utbredt på grunn av vår nøytralitet i politiske spørsmål.

Tre av de unge brødrene i vår menighet ble dømt til fem års fengsel på grunn av sin nøytralitet. Det er oppmuntrende å se at to av disse ennå tjener som eldste i menigheten. Min bror tjente senere ved Brooklyn Betel i New York, Jehovas vitners internasjonale hovedkontor, og tjener fremdeles som en eldste i vår hjemby, Millville, i New Jersey.

Krigsårene var svært vanskelige for Jehovas vitner i De forente stater som andre steder. Pøbelangrep forekom ofte. Barn ble utvist fra skolen. (Se Våkn opp! for 22. juli 1993, hvor Lillian Gobitas Klose forteller om sitt liv.) Tusenvis av våre åndelige brødre kom i fengsel, så vi kvinner måtte ta oss av forskjellige oppgaver i menigheten. Slik kom jeg i ung alder til å bli litteraturtjener. Med Jehovas hjelp kom vi gjennom de vanskelige årene, og da brødrene kom hjem fra fengsel, gikk arbeidet framover.

Det var på denne tiden Lyman Swingle fra Betel besøkte vår menighet. Han oppfordret meg til å komme til Brooklyn og delta i hjelpearbeidet for våre medarbeidere i Europa i tiden etter den annen verdenskrig. I mars 1948 drog jeg så til Brooklyn.

Lykkelige år i en ny menighet

Den nye menigheten jeg skulle tilhøre, var Brooklyn Center. Det var den aller første menigheten som var blitt dannet i byen New York og tilstøtende områder før den første verdenskrig. Den hadde riktignok et annet navn til å begynne med og befant seg i Brooklyn Heights, men da jeg kom til Brooklyn Center i 1948, hadde vi møter på hjørnet av 5. aveny og 8. gate i Brooklyn. Det lokalet vi leide der, var vårt møtested i nesten 30 år, inntil det ble kjøpt et nytt lokale i nærheten.

Jeg kommer aldri til å glemme den første dagen jeg var ute i forkynnelsesarbeidet i Brooklyn — i Henry Street. Det var noe helt annet enn å forkynne i en liten by. Men jeg traff snart en ung kvinne som tok imot bibelsk litteratur og gjerne ville ha et hjemmebibelstudium. Med tiden ble hun en innviet tjener for Jehova, og det ble også to av barna hennes. Hennes sønn, Arthur Iannone, tjener for tiden på Brooklyn Betel sammen med sin kone, Linda, og deres sønn og svigerdatter.

Menighetens distrikt, som vi forkynte i, var stort og fruktbart. Med Jehovas hjelp fikk jeg oppleve at mange av dem jeg studerte Bibelen med, lærte sannheten og ble døpt. Noen av dem arbeider fremdeles som heltidstjenere her i USA. Andre er misjonærer i fjerne land. Noen ble eldste i sine menigheter. Og mange har utført andre former for tjeneste som trofaste forkynnere av det gode budskap om Guds rike.

Veksten har vært overveldende. Mens det opprinnelig bare var én menighet i hele New York-området, er det nå nesten 400 menigheter bare i byen New York. Jeg har mange gode minner fra den tiden jeg har deltatt i det arbeidet som har ført til denne store veksten.

Interessen blomstrer blant fransktalende

I 1960-årene begynte vi å finne mange fransktalende mennesker i menighetens distrikt. De hadde kommet fra Haiti. De fleste snakket lite eller ikke noe engelsk. Dette var en utfordring. Hvordan kunne vi hjelpe dem til å lære mer om Bibelen? Jeg kunne ikke fransk, men med et eksemplar på engelsk av en grunnleggende bibelsk lærebok i den ene hånden og en oversettelse til fransk av den samme boken i den andre var jeg i stand til å lede studier.

Det ble imidlertid ikke holdt møter på fransk som kunne hjelpe disse menneskene til å vokse åndelig sett. Alle franskkyndige misjonærer blant Jehovas vitner som var på besøk i Brooklyn, ble derfor øyeblikkelig bedt om å hjelpe til. En av de første som hjalp oss, var Nicolas Brisart, som er koordinator for utvalget ved avdelingskontoret i Guadeloupe. Han holdt vårt første offentlige foredrag på fransk hjemme hos søster Bertha Luisdon, som fremdeles er en trofast Jehovas tjener. Det var 27 til stede.

Men det var altså fremdeles ingen fremmedspråklige menigheter i New York, bortsett fra den spanske. Det var derfor vanskelig å forestille seg en offisiell fransktalende menighet. En reisende tilsynsmann gjorde det faktisk enda vanskeligere å forestille seg noe slikt da han gjorde oss oppmerksom på at man på den tiden mente at de som bodde i dette landet, burde anbefales å lære engelsk.

Bror Fred W. Franz, som senere ble Selskapet Vakttårnets president, satte mer mot i oss. Han sa: «Hvis det er Jehovas vilje, Mary, kommer det til å bli en fransk menighet.» Vi fikk også støtte av bror Harry Peloyan, som var presiderende tilsynsmann i Brooklyn Center menighet. Han sa at på de kveldene da Rikets sal var ledig, kunne vi ha et uoffisielt menighetsbokstudium og dessuten offentlige foredrag hver gang det kom en franskkyndig bror på besøk.

På dette tidspunkt hadde vi blant oss flere døpte brødre fra Haiti som hadde flyttet hit, men det var fremdeles ingen fransktalende som hadde nok erfaring til å ta ledelsen organisasjonsmessig sett. Bror Timothy Galfas, som hadde gått på skole i Paris og nå var medlem av Betel-familien i Brooklyn, fikk kjennskap til vår situasjon. Han kom hver lørdag etter arbeidstidens slutt på Betel og hjalp oss med å lete etter haitianske brødre og søstre som bodde i distriktet, men som ikke visste hvor de skulle gå på møter.

Snart var det omkring 40 som kom sammen med oss. Vi bad vår kretstilsynsmann om å skrive til Selskapet og foreslå at det ble opprettet et offisielt menighetsbokstudium på fransk. Det var en glede for oss da dette ble innvilget. Senere ble det også godkjent at vi hadde regelmessige offentlige foredrag og et ukentlig Vakttårn-studium.

Den første franske menigheten

Den 1. desember 1967 ble det endelig opprettet en fransktalende menighet, den første i USA. Den skulle dele Rikets sal med Brooklyn Center menighet og Prospect menighet. Vi var lykkelige! Vi visste at alle ville gjøre raskere framskritt åndelig sett hvis undervisningen foregikk på det språket de forstod. I alle de årene vi strevde med å komme i gang, satte vi stor pris på den støtten vi fikk av brødre som Harry Peloyan, George Haddad og Carlos Quiles, som utgjorde tjenesteutvalget i Brooklyn Center menighet.

Vår menighet vokste fort. Snart ble det dannet nye franske menigheter på Manhattan og i Queens og Nyack i New York. Bror Jeff Keltz og bror Tom Cecil på Brooklyn Betel bidrog til denne framgangen. Bror Keltz tjente som vår kretstilsynsmann, og bror Cecil har vært med i det utvalget som organiserer områdestevnene våre. Andre har også trådt støttende til, for eksempel misjonærer som av helsemessige grunner har måttet komme tilbake til USA fra land hvor fransk er hovedspråket. De har vært til meget god hjelp. En av dem er Stanley Boggus, som tjener som presiderende tilsynsmann og stedfortredende kretstilsynsmann.

Det har vært en stor glede å se at den lille franske gruppen på hjørnet av 5. aveny og 8. gate har vokst til flere titalls menigheter og to kretser. Vi hadde vårt første kretsstevne på fransk i april 1970. Bror Nathan H. Knorr, som da var president for Selskapet Vakttårnet, talte til oss fredag kveld og ønsket oss framgang. Om sommeren samme år hadde vi også vårt første områdestevne under tribunene på Roosevelt stadion i Jersey City i New Jersey. Det var varmt og støvet der, men de over 200 tilstedeværende gledet seg stort over at hele programmet, også skuespillet, var tilrettelagt for dem på fransk.

Det var også en stor glede for oss da vi i 1986 fikk ha vårt områdestevne i Jehovas vitners stevnehall i Jersey City. Ved et franskspråklig stevne der i fjor var det 4506 til stede, og 101 ble døpt. Samtidig ble det også holdt et franskspråklig stevne i Florida.

Trofaste søstre jeg har delt leilighet med

Noe annet som har gitt meg mange gleder i livet, har vært å dele en leilighet i Brooklyn med andre søstre i heltidstjenesten. De to første (Rose Lewis Peloyan og Madelyn Murdock Wildman) begynte etter en tid på Betel. Senere ble også to andre (Lila Rogers Molohan og Margaret Stelmah) medlemmer av Betel-familien. To (Barbara Repasky Forbes og Virginia Burris Beltramelli) gjennomgikk Vakttårnets bibelskole Gilead og tjener fremdeles i henholdsvis Guatemala og Uruguay.

Vi søstre tok oss alltid tid til å drøfte et skriftsted ved begynnelsen av dagen. Deretter drog vi til vårt verdslige arbeid, og så ut i tjenesten. Vi kom tilbake om kvelden, slitne og sultne, men lykkelige. Vi hadde mange oppbyggende opplevelser å fortelle hverandre. En gang studerte jeg for eksempel med en ung kvinne, Elisa Beumont Farina, som ville at studiet skulle holdes klokken ti om kvelden. Hun gjorde raskt framskritt. Den første gangen jeg tok henne med ut i tjenesten, sa hun: «Tro ikke at jeg kommer til å gjøre dette til stadighet!» Men hun ble en heltidstjener og gjennomgikk senere Gilead-skolen og tjente i mange år i Ecuador. Hun er fremdeles opptatt i heltidstjenesten og virker nå i Trenton i New Jersey.

Noen av dem jeg har delt leilighet med, har senere fått barn som også er glad i Jehova og tjener ham. Datteren (Jodi Robertson Sakima) til en som tidligere bodde hos meg (Virginia Hendee Robertson), giftet seg nylig og tjener for tiden sammen med sin mann på Brooklyn Betel.

I årenes løp har jeg delt leilighet med over 20 søstre, og jeg er glad for å kunne si at de alle har fortsatt å være trofaste mot Jehova, og at en god del av dem fremdeles er i heltidstjenesten.

Gleden ved å ha en verdensomfattende familie

Det har også vært en kilde til glede for meg å bli kjent med mange Jehovas vitner fra andre land. Siden vi har bodd i nærheten av Selskapets hovedkontor, har vi for eksempel hatt det privilegium å være sammen med elever ved misjonærskolen Gilead, da den holdt til på Brooklyn Betel.

To av elevene, Günter Buschbeck, som nå tjener ved avdelingskontoret i Østerrike, og Willi Konstanty, som tjener ved avdelingskontoret i Tyskland, ble bedt om å gå i Brooklyn Center menighet mens de gikk på Gilead. Det var en stor glede å ha dem der. De hadde en så positiv innflytelse på dem jeg bodde sammen med, at disse også snart tok sikte på Gilead og misjonærtjenesten.

Mange ganger har jeg hatt det privilegium å utvide min vennekrets innen vår verdensomfattende familie når jeg har vært i utlandet. Jeg har vært på internasjonale stevner og sett igjen mange av dem jeg ble kjent med da de gikk på Gilead.

Et rikt liv

Når jeg ser tilbake på livet mitt, kan jeg si at det har vært et lykkelig liv fullt av velsignelser. Selv om jeg har hatt mange av de problemene som er vanlige i denne tingenes ordning, er det aldri noe som har fått meg til å angre på mitt livsløp eller til å gi avkall på det dyrebare privilegium som heltidstjenesten er.

Da jeg var ganske liten, innprentet mor meg de ordene som står i Salme 126: 5, 6 (NW): «De som sår med tårer, skal høste med gledesrop. Den som ufortrødent går ut, om enn gråtende, og bærer med seg en sekk full av såkorn, skal helt sikkert komme hjem med gledesrop, bærende på sine nek.» Dette skriftstedet tjener fremdeles som en ledetråd for meg. Uansett hvilke problemer jeg har hatt, har Jehova hjulpet meg til å finne en måte å løse dem på og til å bevare gleden.

Livet mitt har vært slik at jeg absolutt ikke ville ha hatt det annerledes. Jeg angrer ikke på at jeg har gitt 53 år av mitt liv til Jehova i heltidstjenesten. Jeg ser fram til å fortsette å tjene ham i all evighet i hans nye verden. — Fortalt av Mary Kendall.

[Bilde på side 16]

Mary Kendall