Fenomener som knyttes til reinkarnasjon, kan forklares

EN AV innvendingene mot reinkarnasjonsteorien er at de aller fleste mennesker på jorden slett ikke kan huske at de har levd før. Det faller dem ikke engang inn at de kan ha levd før.

Det er sant at vi noen ganger har en merkelig følelse av at vi gjenkjenner en person som vi treffer for første gang. Et hus, en by eller et landskap kan virke kjent, selv om vi vet at det er første gang vi er der. Det er imidlertid mulig å forklare dette uten å måtte ty til reinkarnasjonsteorien.

Enkelte steder som ligger langt fra hverandre, kan for eksempel ligne ganske mye på hverandre. Når vi kommer til et nytt sted, kan det derfor hende at vi føler at vi har vært der før, selv om vi ikke har det. Mange hus, kontorbygninger, butikker, byer og landskaper i én del av verden har sine motstykker andre steder. Det at de ligner på noe vi har sett før, beviser ikke at vi har vært på disse stedene i et tidligere liv. De minner bare om steder vi er kjent med.

Slik er det også når det gjelder mennesker. Noen er ganske like av utseende; det er til og med noen som har en såkalt dobbeltgjenger. Enkelte har kanskje en måte å være på som minner oss om en annen person — en som fremdeles lever, eller til og med en som er død. Men vi har kjent disse menneskene i dette livet, ikke i en tidligere tilværelse. Det at de er like av utseende eller væremåte, betyr ikke at vi har kjent dem i et tidligere liv. Vi har sikkert alle sammen av og til forvekslet noen med en annen. Men begge disse personene har vært i live samtidig som deg, ikke i et tidligere liv. Det har ingenting med reinkarnasjon å gjøre.

Under hypnose

Det er også mulig å forklare opplevelser som noen har hatt under hypnose, uten å måtte ty til reinkarnasjonsteorien. Vår underbevissthet utgjør et lager av informasjon som er mye mer omfattende enn vi kan tenke oss. Det kommer informasjon inn i dette lageret via bøker, blad, TV og radio og gjennom andre ting vi ser og opplever.

Mye av denne informasjonen stues vekk i et bortgjemt hjørne av vår underbevissthet, fordi vi ikke har bruk for den der og da. Vår underbevissthet er som bibliotekbøker som for tiden er lite etterspurt og derfor er blitt satt på en bortgjemt hylle.

Under hypnose blir imidlertid ens bevissthet forandret, slik at ting som man har glemt, kommer opp til overflaten. Noen mener at disse minnene stammer fra et tidligere liv, men de er ikke annet enn opplevelser vi har hatt i dette livet, men som vi for tiden hadde glemt.

Noen få tilfelle kan det imidlertid være vanskeligere å gi noen naturlig forklaring på. Et eksempel på det er når noen begynner å snakke et annet «språk» under hypnose. Noen ganger er det et forståelig språk, men ofte er det ikke det. De som tror på reinkarnasjon, sier kanskje at dette er et språk som vedkommende snakket i et tidligere liv.

Men det er velkjent at såkalt tungetale også opptrer når folk er i en mystisk eller religiøs ekstase. De som opplever slike ting, er overbevist om at det ikke har noe med et tidligere liv å gjøre, men med at de blir påvirket av usynlige krefter i dette livet.

Det er delte meninger om hvilke krefter dette er. I en felles uttalelse fra Fountain Trust og den anglikanske kirkes evangeliske råd ble det sagt følgende om tungetale: «Vi er også klar over at et lignende fenomen kan forekomme under okkult/demonisk påvirkning.» Å anta at slike fenomener beviser at vi har levd et tidligere liv, vil derfor være å trekke en både forhastet og feilaktig slutning.

Nær-døden-opplevelser

Hva så med slike nær-døden-opplevelser som noen sier at de har hatt? Noen mener at de er et bevis for at et menneske har en sjel som lever videre etter at kroppen er død. Men det finnes en rekke naturlige og mye bedre forklaringer på slike opplevelser.

I det franske vitenskapelige bladet Science & Vie for mars 1991 omtales de forskjellige fasene i nær-døden-opplevelser som «en universell prototyp på hallusinasjon» som lenge har vært kjent. Slike opplevelser har ikke bare forekommet i forbindelse med at noen har holdt på å dø. De kan også inntreffe i forbindelse med «tretthet, feber, epileptiske anfall og narkotikamisbruk».

Wilder Penfield, en pioner innen nevrokirurgi, gjorde en interessant oppdagelse mens han opererte epileptikere som var lokalbedøvd. Han oppdaget at han ved å stimulere forskjellige deler av hjernen med en elektrode kunne få pasienten til å føle at han befant seg utenfor sin egen kropp, at han beveget seg gjennom en tunnel, og at han traff avdøde slektninger.

En interessant detalj i denne sammenheng er at barn som har hatt nær-døden-opplevelser, ikke har truffet sine døde slektninger, men skolekamerater og lærere, folk som fremdeles lever. Dette viser at slike opplevelser til en viss grad er kulturelt betinget. Opplevelsene har sammenheng med livet her og nå, ikke med noe hinsides graven.

Dr. Richard Blacher skriver følgende i den amerikanske legeforenings tidsskrift: «Det å dø, det å være i en farlig situasjon fysisk sett, er en prosess; døden er en tilstand.» Som eksempel nevner Blacher en person som skal fly fra USA til Europa for første gang. «Flyreisen er ikke det samme som å være i Europa,» skriver han. Hvis en turist reiser med kurs for Europa, men flyet snur og vender tilbake noen minutter etter at flyreisen startet, kan ikke vedkommende fortelle noe mer om Europa enn en som kommer til bevissthet etter å ha ligget i koma, kan fortelle om døden.

De som har vært døden nær, har med andre ord egentlig aldri vært døde. De har opplevd noe mens de fremdeles var i live. Og et menneske er i live også når det er bare noen sekunder til døden inntrer. De var nær døden, men ennå ikke døde.

Folk som har fått en kort hjertestans, men er blitt gjenopplivet, kan heller ikke huske noe fra de ubevisste øyeblikkene da de kanskje ble betegnet som «døde». Det de husker, hvis de i det hele tatt husker noe, er det som skjedde like før, ikke i løpet av, den korte hjertestansen.

De nær-døden-opplevelsene som blir offentliggjort, beskrives nesten uten unntak som positive, selv om man vet at det også hender at noen får en negativ opplevelse. Den franske psykoanalytikeren Catherine Lemaire forklarer dette på denne måten: «De som har hatt en [nær-døden-]opplevelse som ikke passer i det mønsteret som IANDS [en internasjonal forening for nær-døden-studier] har fastsatt, har ingen interesse av å fortelle om det de har opplevd.»

Hukommelsestap

Faktum er at vi ikke har opplevd noe i noe annet liv enn dette, verken i et tidligere liv eller i et liv etter døden. Derfor husker vi heller ikke noe virkelig fra noe annet liv enn det vi faktisk har levd.

De som tror på reinkarnasjon, hevder at hensikten med at man blir gjenfødt, er at man skal få en ny sjanse til å forbedre sin situasjon. Hvis vi virkelig hadde levd ett eller flere liv tidligere, men hadde glemt det, ville jo et slikt hukommelsestap være et alvorlig handikap. Det er bare når vi husker våre feil, at vi kan lære av dem.

De som driver med såkalt reinkarnasjonsterapi, mener dessuten at man kan mestre dagens problemer bedre hvis man ved hjelp av hypnose kan huske tidligere liv. Ifølge teorien blir vi gjenfødt for å forbedre noe, men vi har altså glemt hva dette noe er.

Vi betrakter hukommelsestap i dette livet som et handikap. Det må forholde seg på samme måte i denne sammenhengen. Noen innvender at denne glemskheten ikke er noe problem, fordi det bare er gode personer som blir gjenfødt som mennesker. Men dette er jo ikke noe fornuftig argument nå til dags, i en tid da det onde dominerer som aldri før på jorden. Hvis bare gode personer blir gjenfødt som mennesker, hvor kommer da alle de onde menneskene fra? Burde det ikke da bli færre og færre onde mennesker? Sannheten er at ingen, enten de er gode eller onde, noen gang er blitt gjenfødt for å begynne på et nytt liv som menneske, eller som noe annet, for den saks skyld.

’Men er ikke reinkarnasjonslæren bibelsk?’ spør du kanskje. La oss ta for oss dette spørsmålet i den neste artikkelen.

[Uthevet tekst på side 6]

Vår underbevissthet er som bøker i et bibliotek med informasjon som er blitt stuet vekk, men som kan hentes fram igjen

[Uthevet tekst på side 7]

«Døden er en tilstand», ikke en prosess. — Dr. Richard Blacher, i den amerikanske legeforenings tidsskrift