Moskvas underjordiske palasser

AV VÅKN OPP!s MEDARBEIDER I RUSSLAND

DET var ikke vanskelig å gjette seg til hvor undergrunnsbanen, metroen, befant seg. En uendelig strøm av folk forsvant inn gjennom en inngang som førte under jorden. Over inngangen lyste en stor M med et klart, neonrødt lys. Inngangsdørene svingte inn foran meg. En mengde mennesker forsvant nedover i dypet som i en avgrunn. Først nølte jeg litt. Så tok jeg meg sammen og fulgte etter.

For første gang i mitt liv skulle jeg reise med undergrunnsbanen — ikke en hvilken som helst undergrunnsbane, men metroen i Moskva! Men er det noe spesielt med en undergrunnsbane i en verden hvor mennesker kan foreta reiser i verdensrommet, spalte atomer og utføre kompliserte hjerneoperasjoner?

Jeg hadde blant annet hørt at metroen i Moskva trolig er verdens vakreste undergrunnsbane. Som et russisk ordtak sier: «Det er bedre å se noe én gang med egne øyne enn å høre om det hundre ganger.» Da jeg var til stede ved det internasjonale stevnet som Jehovas vitner holdt i Moskva i juli 1993, var jeg spent på hvordan det ville være å reise med metroen.

Hvordan den ble til

I 1902 foreslo en russisk vitenskapsmann og ingeniør som het Bolinskij, at man skulle anlegge et overjordisk transportsystem som skulle gå langs Kreml-muren og rundt byens sentrum. Men bystyret i Moskva avviste planene. Ti år senere begynte bystyret å tenke alvorlig over forslaget — systemet ville bli det første i sitt slag i Russland — men så brøt den første verdenskrig ut i 1914, og planene ble lagt på is. Først i 1931 ble ideen tatt opp igjen. Det var da sentralkomiteen i det sovjetiske kommunistpartiet bestemte at landets første undergrunnsbane skulle anlegges i Moskva. Sovjetunionen ble dermed det 11. landet og Moskva den 17. byen som gikk i gang med et slikt gigantisk byggeprosjekt.

Den første linjen, med et spor på cirka 11 kilometer, åpnet klokken sju om morgenen 15. mai 1935, bare tre år etter at byggingen hadde begynt. Fire tog betjente 13 stasjoner og kunne befordre omkring 200 000 passasjerer daglig. Moskovittene og gjestene fra andre steder var imponert. Dette var så nytt, så annerledes! Om kveldene stod folk i kø for å være blant de første passasjerene. Dette var noe å se og oppleve. Og det er det fremdeles.

Siden 1935 er nettet blitt utvidet til ni linjer med 149 stasjoner og er totalt over 20 mil langt. Nesten alle andre former for offentlig transport i Moskva, innbefattet flyplassen og vannveiene, står på en eller annen måte i forbindelse med metroen. Ja, moskovittene kunne knapt tenke seg et liv uten sin metro. Og det kan vi forstå når vi tenker på at den hver dag transporterer gjennomsnittlig ni millioner passasjerer — nesten dobbelt så mange som Finlands befolkning. Undergrunnsbanene i London og i New York har bare omkring halvparten så mange passasjerer.

Vi ser litt nærmere på den

Lurer du på hvordan det ser ut 20 etasjer under bakken? Vi kommer hurtig ned dit med rulletrapp. Hele systemet har 500 rulletrapper, som ville strekke seg mer enn fem mil hvis de ble anbrakt etter hverandre. Og så spennende som det er å bli ført på skrå nedover og nedover i 30 graders vinkel i en fart av cirka en meter i sekundet — nesten dobbelt så hurtig som rulletrappene i mange andre land beveger seg!

Vi har kommet inn på Majakovskaja stasjon. Arkitekturen gir oss følelsen av å være i et palass snarere enn på en undergrunnsstasjon. Jeg synes det er vanskelig å forestille meg at vi i det hele tatt befinner oss under jorden. Jeg har sjelden sett en slik vakker arkitektur over jorden, langt mindre under jorden. Det er ikke overraskende at denne og fire andre metrostasjoner i Moskva vant ærespriser på en internasjonal arkitektutstilling som ble holdt fra 1937 til 1939. Det er naturligvis ikke alle de 149 stasjonene som er like palasslignende som Majakovskaja stasjon; de fleste av de nyere stasjonene er enklere, men like fullt imponerende. Hver stasjon har sin egen stil og utforming.

Nesten alle stasjonene forteller noe om landets historie. Marmor, keramikk og granitt er blitt hentet fra 20 forskjellige deler av landet og brukt i utsmykningen. I en brosjyre om metroen står det: «Hele landet var med på å bygge Moskvas metro.» Fordi granitt er så holdbart, ble det brukt mye granitt til gulvdekorasjonene. Det har vist seg å være praktisk, i betraktning av alle de menneskene som hver dag ferdes på stasjonsområdene.

Samtidig som vi beundrer de vakre utsmykningene i dette underjordiske palasset, legger vi merke til togene, som kommer og går med høy hastighet. Allerede omkring 90 sekunder etter at ett tog har kjørt ut fra stasjonen, kan vi se lysene fra det neste toget nærme seg. Kjører togene alltid så tett? I rushtiden gjør de det. Utenom rushtiden kjører de tre til fem minutters rute.

Vi har ikke mer enn så vidt rukket å sette oss på de behagelige setene i toget før vi får merke hvor raskt toget akselererer til topphastighet. Det suser gjennom en tunnel som bare måler seks meter i diameter, og hastigheten kan komme opp i 100 kilometer i timen. Ja, på cirka seks timer kan en tilbakelegge hele banenettet! Moskovittene foretrekker å reise med metroen, ikke bare fordi den er det raskeste transportmidlet, men også fordi den er billig og komfortabel. Under Jehovas vitners internasjonale stevne i juli i fjor sommer kostet det ti rubler å reise med metroen, og da kunne man reise så langt man ville.a

Avstanden mellom togene er så kort at man kan lure på hvordan de kan ha så høy hastighet som de har. Forklaringen er enkel. Det er blitt utformet et spesielt system for automatisk fartskontroll som skal forhindre ulykker. Systemet sørger for at avstanden mellom togene aldri er mindre enn at togene kan klare å stanse uten å kjøre inn i hverandre. Hvis et tog som kjører i 90 kilometer i timen, kommer nærmere toget foran enn den nødvendige stopplengden tilsier, blir bremsene automatisk koblet inn. Togføreren på det forreste toget blir dessuten varslet av et alarmsignal. Dette systemet bidrar naturligvis mye til å øke trafikksikkerheten. Kan det være forklaringen på at moskovittene virker så rolige og avslappet når de reiser med metroen? De fleste av dem sitter og leser, i forvissning om at de vil komme trygt fram.

Lys og luft

Tidlig hver morgen, idet tusenvis av elektriske motorer blir satt i gang og hundretusenvis av lyspærer begynner å gløde, begir millioner av mennesker seg av sted til trengselen i de underjordiske palassene, hvor dørene i 3200 vogner kommer til vekselvis å åpnes og stenges hele dagen igjennom. Alle disse funksjonene er avhengige av elektrisitet, og metroen bruker enorme mengder elektrisitet.

Denne aktiviteten fører til at det blir produsert en god del varme, som til dels blir opptatt av selve jorden. Men hva med overskuddsvarmen, som kunne føre til at tunnelene og stasjonene ble overopphetet? Som det sømmer seg for palasser, er hver stasjon utstyrt med et ventilasjonssystem som skifter ut all luft fire ganger i timen. Luften er alltid frisk, uansett hvor mange det er som er ute og reiser. Ja, Moskva-metroens ventilasjonssystem blir av mange regnet for å være verdens beste.

Om vinteren kommer denne varmen til nytte. Det er ikke behov for noe oppvarmingssystem, bortsett fra i bygningene og inngangene over bakken. Togene, alle menneskene og selve jorden, som har samlet opp varme i løpet av våren og sommeren, avgir nok varme til at det er en behagelig temperatur i de underjordiske palassene.

Ros fra alle kanter

Som vi kunne vente, blir metroen lovprist i høye toner i en illustrert omvisningsbrosjyre: «Metroen i Moskva blir med rette regnet som en av verdens vakreste. Med sine palasslignende stasjoner med et innviklet nettverk av spor, ledninger, rør og kabler representerer den en fengslende kombinasjon av det ypperste av artistiske bestrebelser og ingeniørkunst. Stasjonene er ikke bare stasjoner, men arkitektoniske mesterverk med en uforlignelig eleganse og sjarm, smakfullt utsmykket med marmor, granitt, stål og fliser, framhevet av belysning av en sjelden design, skulpturer, mosaikk, gesimser, panel, glassmalerier og relieffer. Landets dyktigste arkitekter og kunstnere», deriblant billedhoggere, «bidrog med ideer og den kunstneriske utsmykning.»

Etter at jeg selv har besøkt Moskva og sett metroen med egne øyne, må jeg si meg enig i lovprisningen. Mange av de andre stevnedeltagerne var også imponert. En tysker sa til meg: «Jeg følte det som om jeg hadde kommet inn i en konsertsal med vakre lysekroner. Jeg var henrykt.» En besøkende fra De forente stater var imponert over punktligheten og effektiviteten og at det var så rent overalt. En stevnedeltager fra Sibir var forundret over hvor kolossalt store de underjordiske byggverkene var.

Hvis du noen gang kommer til Moskva, vil jeg absolutt anbefale deg å besøke disse underjordiske palassene. Husk: «Det er bedre å se noe én gang med egne øyne enn å høre om det hundre ganger.»

[Fotnote]

[Bilderettigheter på side 15]

Sovfoto/Eastfoto

[Bilder på sidene 16 og 17]

Noen av de vakre undergrunnsstasjonene i Moskva

[Rettigheter]

Foto (fra øverst til venstre med urviserne): Laski/Sipa Press; Sovfoto/Eastfoto; Sovfoto/Eastfoto; Laski/Sipa Press; Laski/Sipa Press; Sovfoto/Eastfoto