En lur skapning — hatet og elsket

AV VÅKN OPP!s MEDARBEIDER I CANADA

CANIS LUPUS. Der står den i måneskinnet på en klippehylle høyt oppe i fjellskråningen med hodet løftet, lang, busket hale mellom bena, ørene lagt tilbake og kjeften åpen — det uhyggelige ulet flerrer gjennom natten. Bare tanken på ulingen kan få en til å skjelve av frykt og spenning!

DET er få som har vært så heldige å få se denne vakre, men lure skapningen — som vanligvis er kjent som ulven — ute i naturen. Ikke desto mindre vekker dette fascinerende dyret mange forskjellige assosiasjoner.

Hatet og elsket

Uansett hva slags oppfatning en har hatt, har ordet «ulv» alltid vakt blandede følelser. Ulven har vært gjenstand for misforståelser, fordommer og frykt. Noen forakter den fordi den er et rovdyr. Ulven har vært et kronisk irritasjonsmoment for bønder og gårdbrukere fordi den har forsynt seg av sauer, kveg og andre husdyr. Legender og sagn har bidratt til det dårlige ryktet. Hvem har ikke hørt uttrykkene «ulv i fåreklær» og «å tute med de ulver som er ute»? Eventyr beskriver den som «den store, stygge ulven». Ett av dem forteller om en ulv som vil spise en liten pike. Dette har gitt folk inntrykk av at ulver angriper mennesker.

Forskere og biologer har imidlertid et annet syn. De ser på ulvene som svært sky dyr som prøver å unngå mennesker i den grad det er mulig. En artikkel som nylig stod i bladet GEO, forteller at ulven faktisk er redd for mennesker. Til tross for ulvens skremmende utseende er det derfor øyensynlig ingen grunn til å tro at friske, ville ulver i Nord-Amerika utgjør noen fare for mennesker.

Biologen Paul Paquet, som har forsket mye på ulver, innrømmer at han har hatt en forkjærlighet for disse villdyrene helt siden han var liten. Han har skrevet ned noen av sine iakttagelser. Han hevder at han ofte har sett ulvene gi uttrykk for glede, ensomhet og humor. En gang så han hvordan en gammel og forkrøplet ulv som ikke lenger kunne jakte, fikk mat av de andre medlemmene av flokken. Selv om ulven ikke lenger kunne gjøre nytte for seg, ble den fremdeles verdsatt av flokken, som holdt den i live. Denne egenskapen med å jakte i flokk er imidlertid i ferd med å true selve ulvens eksistens.

Jakting i flokk

Det å jakte i flokk er simpelthen den måten ulvene stiller sulten og skaffer mat til valpene på. En må imidlertid erkjenne at ulvens jakting på sauer og kveg er et irriterende problem for bøndene. Som et rovdyr med glimrende syn, fin luktesans, god hørsel og et utrolig kraftig bitt — i tillegg til at den løper godt — er den vel utstyrt for jakten. Ulven er dessuten en opportunist. Det ville være dumt å tro at denne listige skapningen ville vrake noe som helst lett tilgjengelig bytte den kan få tak i — spesielt når det er snakk om store og fete sauer og kuer. Det kan sies at ulven ubevisst «tilgodeser» byttedyrene i villmarken ved å velge ut syke og svake dyr som bytte, slik at det blir mer mat igjen til de friske dyrene.

Kommunikasjonen ulvene imellom

Hva med den uhyggelige ulingen som kan høres på mange kilometers avstand, og som setter skrekk i dem som hører den? For ulvene er dette bare en del av flokkens sosiale virksomhet — en måte å kommunisere på. En ulv som er blitt atskilt fra flokken under jakten, kommer seg kanskje opp på en åskam og uler for å komme i kontakt med andre medlemmer av flokken. Ulingen kan også være en måte å markere territoriet på. Noen ganger virker det som om ulvene hyler bare for å gi uttrykk for glede. Når en flokk samler seg for å ule i fellesskap, skulle en nesten tro at de gledet seg over å delta i en korøvelse. For oss ville det kanskje høres bedre ut om de hadde sunget enstemmig, men det virker som om de foretrekker å synge flerstemt. De har selvsagt også andre måter å kommunisere på. En har det som er blitt beskrevet som klynking, knurring, bjeffing, sosial piping og valpenes hvining i hiet. De kommuniserer også gjennom sin kroppsholdning, og ved hjelp av denne etableres den sosiale statusen og tilknytningen innad i flokken.

En vakker skapning

Se nøye på dette enestående vakre dyret. Legg merke til den tykke overveiende grå pelsen (noen er helt svarte), ispedd hvite, svarte og brune hår. Se på blikket i de gjennomtrengende, klare gule øynene. Betrakt ansiktstrekkene. Alt dette gjør sitt til at ulven er et praktfullt dyr å skue. En er imidlertid bekymret for dens framtid. Er det noen grunn til bekymring?

Vel, noe som en gang var et vanlig syn over store deler av Europa, Asia og Nord-Amerika — synet av ulver — er nå sjeldent i Canada, Alaska og spredt befolkede områder i USA, Europa og Russland. Folk sier at en må gi ulvene plass i spesielle villmarksområder. Siden menneskene har lært seg å leve med rovdyr som ørner, bjørner og pumaer, finnes det dem som spør: «Hvorfor ikke også leve med ulver?»

La naturen gå sin gang

Beskyttelse, ikke utryddelse eller kontroll, er ordet. Nasjonalparkene blir nå betraktet som sikkerhetssoner for dyrene, ikke bare som menneskenes lekeplasser i villmarken. Ifølge bladet Canadian Geographic ønsker bestyrerne for nasjonalparkene et naturlig regulert økosystem. Etter at det viktigste rovdyret, ulven, hadde vært borte fra Banff nasjonalpark i Canada i 40 år, vendte den tilbake av seg selv i 1980-årene til de sørlige traktene av Rocky Mountains. Det var bare snakk om 65 dyr, men mange betraktet det likevel som en positiv begivenhet. Frankrike rapporterer at ulven har vendt tilbake etter 50 års fravær.a I Italia har den også vendt tilbake, og en kan høre ulvehyl ved Tivoli, i nærheten av Roma.

Det er blitt vurdert å gjeninnføre ulven som en truet art i Yellowstone nasjonalpark i USA. Ulven var en del av områdets naturlige økosystem for mer enn 40 år siden, før den ble utryddet. Nå er det mange, spesielt blant dem som besøker parken, som ønsker å få den tilbake. Gårdbrukerne er imidlertid svært bekymret ved tanken på at ulven igjen skal få ferdes i deres omgivelser. «Når ulven kommer tilbake til Yellowstone, vil en også bli nødt til å takle den utenfor nasjonalparkens grenser,» sier ulvebiologen L. David Mech.

Hva vil morgendagen bringe for denne skapningen som lever i en verden som menneskene bare får noen få glimt av?

Ulvens framtid

Det store antall som går inn for å berge et dyr som så lenge bare så vidt er blitt tolerert av menneskene, viser at det absolutt har funnet sted en holdningsendring. En bok om ulvens økologi og atferd sier: «Det er fremdeles tid til å redde denne arten fra dens sørgelige tilstand. Hvorvidt det blir gjort eller ikke, avhenger av menneskenes kunnskap om ulvens økologi og atferd, deres fortsatte forskning omkring dens levevis og deres evne til å lære seg til ikke å tenke på ulven som en konkurrent, men som en medskapning de må dele jorden med.» — The Wolf—The Ecology and Behavior of an Endangered Species.

Et liv i fred

Den fredelige sameksistensen mellom menneskene og ulven har kanskje tatt seg opp i løpet av de siste årene, men der hvor det er konflikter, kan det aldri bli virkelig fred. Det vil det først bli en gang i nær framtid under Skaperens styre, da all fiendskap og frykt vil bli erstattet med en tillitsfull og medfølende innstilling til dette kraftige, men følsomme og sky dyret.

Bibelen beskriver interessant nok ulven i forskjellige profetiske sammenhenger, slik at vi får se den i forskjellig lys. I Apostlenes gjerninger 20: 29, 30 blir frafalne billedlig beskrevet som «undertrykkende ulver» som skulle angripe den sauelignende kristne menighet og rive enkelte medlemmer bort fra hjorden.

Profetiene i den bibelske boken Jesaja har ennå ikke fått sin endelige oppfyllelse, men de beskriver hvordan dyr som vi i dag betrakter som innbyrdes fiender, skal bo sammen i fred. Legg merke til at Jesaja 65: 25 ikke snakker om et fiendtlig forhold mellom byttedyr og rovdyr, men derimot om at «ulven og lammet skal beite sammen, løven skal ete halm som oksen . . . Ingen skal skade eller ødelegge noe på hele mitt hellige fjell, sier Herren».

Menneskenes bestrebelser viser at de prøver å tolerere ulven, men det skriftstedet som nettopp ble sitert, forsikrer oss om at Gud har en plass for den i sin nye tingenes ordning. Jorden vil da være et felles hjem for alt liv, også for Canis lupus.

[Fotnote]

[Bilderettigheter på side 25]

Thomas Kitchin/Victoria Hurst

[Bilderettigheter på side 26]

Thomas Kitchin