Vi bevarte vår ulastelighet i Nazi-Tyskland

EN KALD aprildag i 1939 ble jeg sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Tyskland. Jeg og andre nyankomne fanger ble møtt av leirkommandanten, en ondskapsfull mann som ble kalt Firkanten fordi han var kraftig bygd. I sin «velkomsttale» skjelte han oss ut etter noter og beskrev den grusomme torturen vi kunne regne med å bli utsatt for.

«Av meg kan dere få hva dere vil ha,» skrek han, «et skudd i pannen, et skudd i brystet eller et skudd i magen.» Og han tilføyde advarende: «Guttene mine er gode skyttere. De kommer til å sende dere rett til himmelen. Herfra slipper dere bare ut som lik.»

Etterpå ble jeg satt i isolasjon i et avsperret område innenfor leiren. Det var der Jehovas vitner og andre fanger som ble betraktet som farlige, ble holdt innesperret. Da jeg var blitt ført dit, slo en ung SS-mann meg gjentatte ganger i ansiktet fordi jeg hadde nektet å underskrive en erklæring om at jeg gav avkall på min tro.

Otto Kamien fra Herne ble min venn og hjalp meg med å sy fangenummeret og den fiolette trekanten, som tjente til å identifisere Jehovas vitner i leiren, på fangedrakten min. Han viste meg også hvordan jeg skulle re opp sengen min — fangene ble slått eller til og med drept hvis de ikke hadde redd opp sengene ordentlig.

Otto advarte meg: «Fra tid til annen kommer de til å spørre deg om du fremdeles er et av Jehovas vitner. Vær urokkelig, vær standhaftig og si høyt og tydelig: ’Jeg er fremdeles et av Jehovas vitner.’» Han tilføyde: «Hvis du er urokkelig og standhaftig, vil Djevelen la deg være i fred.» (Jakob 4: 7) Den oppmuntring Otto gav meg, hjalp meg til å bevare min ulastelighet overfor Gud gjennom de neste seks årene, som jeg tilbrakte i tre forskjellige konsentrasjonsleirer.

Når jeg tenker tilbake på disse vanskelige årene, står det i dag klarere for meg enn noen gang før at det bare var med Guds hjelp at jeg bevarte min ulastelighet. Hvordan gikk det til at jeg ble arrestert første gang, den 20. januar 1938?

Mine første år

Noen år før jeg ble født i 1911, ble foreldrene mine, som bodde i Königsberg i Øst-Preussen, Bibelförscher (bibelstudenter), som var det navnet Jehovas vitner var kjent under på den tiden. Jeg hadde tre brødre og to søstre, og mor tok oss ofte med på møter. Etter en tid sluttet far dessverre å ta del i den sanne tilbedelse sammen med familien. Brødrene mine og en av søstrene mine ble nidkjære forkynnere av Riket, men min søster Lisbeth og jeg brydde oss etter hvert mindre om de bibelske sannhetene som vi hadde lært.

Da jeg var i begynnelsen av 20-årene, kom Hitler til makten i Tyskland, og folk ble utsatt for et sterkt press. Jeg arbeidet som bilmekaniker på et stort bilverksted i Königsberg. Når «der Führer» holdt taler ved spesielle anledninger, måtte alle på verkstedet samles. Det ble også vanlig å bruke hilsenen «Heil Hitler!» Etter hvert fikk jeg ordre om å delta i forberedende militær opplæring, og slik ble jeg stilt overfor spørsmålet: Hvilken side står jeg på?

Ut fra Apostlenes gjerninger 4: 12 visste jeg at Heil, eller frelsen, ikke kom fra Hitler, men at den bare kom gjennom Jesus Kristus. Derfor kunne jeg ikke si «Heil Hitler» og gjorde det heller aldri. Dessuten ignorerte jeg ordren om å delta i forberedende militær opplæring.

I løpet av 1936 og 1937 ble min mor, min yngre søster Helene og mine brødre Hans og Ernst alle sammen arrestert. Fra da av ønsket også jeg å ta standpunkt for den sanne Gud. Jeg begynte å lese Bibelen om kvelden, og jeg bad Jehova om å hjelpe meg. Lisbeth begynte også å vise større interesse.

Jeg tar standpunkt

Da tiden var inne, tok jeg et klart standpunkt for Jehova og nektet å tjene i Hitlers hær, selv om jeg ennå ikke var døpt. Jeg ble arrestert og overgitt til militæret. Fem uker senere dømte en militær domstol i Rastenburg meg til ett års fengsel.

Jeg ble satt i enecelle i det sentrale fengsel i Stuhm i Vest-Preussen. Under lufteturene på fengselets gårdsplass fant jeg trøst i å kunne veksle blikk med trofaste Jehovas vitner fra Königsberg som jeg hadde kjent fra jeg var barn. Siden ble alle mine tre brødre — Paul, Hans og Ernst — sendt til dette fengselet på grunn av sin tro på Gud. Mens jeg satt i enecelle, hendte det at Hans klarte å smugle et stykke brød inn til meg.

Da jeg hadde sonet min fengselsstraff, ble jeg gjentatte ganger forhørt av Gestapo i Königsberg. Ettersom jeg nektet å ombestemme meg, ble jeg sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Der fikk jeg i oppdrag å være med på å bygge en garasje. Arbeidet varte fra klokken seks om morgenen til klokken seks om kvelden. Fangene ble utsatt for grov mishandling, og noen forsøkte å rømme, enda de visste at hvis de ble tatt, ville de bli skutt. En gang så jeg en fange begå selvmord ved å kaste seg mot det elektriske gjerdet.

Presset blir sterkere

I september 1939 brøt den annen verdenskrig ut, og presset mot oss i Sachsenhausen ble sterkere. Arbeidsmengden økte, og vi ble fratatt våre varme ullklær. Den 15. september bestemte nazistene seg for å bruke vår kristne bror August Dickmann, som hadde nektet å utføre militærtjeneste, for å statuere et eksempel. Det ble derfor arrangert en spesiell appell i forbindelse med hans henrettelse.

Vi var flere hundre av Augusts trosfeller som var øyenvitner til at eksekusjonspelotongen skjøt, og at August falt død om. Etterpå fikk alle fangene gå, unntatt Jehovas vitner. Firkanten spurte så hvem som var parat til å underskrive erklæringen om at de avsverget sin tro og var villig til å bli soldat. Det var ikke én som skrev under, og Firkanten var rasende.

Vinteren 1939 var hard. Vi var dårlig kledd og var dessuten underernært, så noen døde, blant dem mange av våre eldre brødre. Men generelt var dødsprosenten lav blant Jehovas vitner sammenlignet med andre fangegrupper. Selv den robuste Firkanten ble syk, og han døde i februar 1940.

Til enda en leir

Noen få dager etter at Firkanten var død, ble 70 av oss overført til den lille leiren Wewelsburg i nærheten av Paderborn. Vi hadde håpet at forholdene der ville være bedre, men akkurat det motsatte var tilfellet. Vi fikk tyngre arbeid i et steinbrudd og fikk mindre mat. Noen dager var vi våte til skinnet på grunn av snø og regn. I denne spesielt vanskelige tiden pleide jeg å dra teppet over hodet om kvelden og gråtende utøse mitt hjerte for Jehova. Hver gang følte jeg at jeg fikk fred i sinnet og en indre ro, og at Gud gav meg «hjelp i rette tid». — Hebreerne 4: 16.

Jehova sørget for at vi bevarte vår åndelige helse. Jehovas vitner fra konsentrasjonsleiren Buchenwald ble sendt til Wewelsburg, og de hadde med seg åndelig føde i form av bibelsk litteratur. I små grupper gikk vi til sovesalen, der vi hadde et hemmelig Vakttårn-studium sammen med dem. Selv den materielle føden i leiren ble litt bedre.

Da en av mine trosfeller ordnet det slik at jeg fikk arbeide sammen med ham i en smie, takket jeg Jehova for Hans godhet. I smien og på verkstedene, hvor det meste av arbeidet ble utført av Jehovas vitner, fikk fangene bedre matrasjoner. Dessuten var det godt og varmt der, og det var ingen som plaget oss mens vi var på jobb. Jeg, som tidligere hadde vært bare skinn og ben, hadde så godt av å være der at jeg gjenvant min fysiske styrke i løpet av seks måneder.

Nytt om brødrene mine

Mens jeg var i Wewelsburg, fikk jeg høre fra min søster Lisbeth at vår bror Ernst hadde bevart sin ulastelighet overfor Jehova inntil døden. Etter fire års fengsel var han blitt halshogd i Berlin den 6. juni 1941. Da andre Jehovas vitner hørte nyheten, kom de bort og gratulerte meg. Deres positive holdning rørte meg dypt. Å forbli lojal betydde mer for oss enn å overleve.

To år senere, den 1. februar 1943, ble min bror Hans skutt i Quednau i nærheten av Königsberg. Hans var 34 år og hadde vært i fengsel i fem år. En som hadde vært øyenvitne til henrettelsen, fortalte meg senere at offiseren spurte Hans om han hadde et siste ønske. Hans bad om tillatelse til å framsi en bønn, og det fikk han. Bønnen gjorde et slikt inntrykk på soldatene at da offiseren til slutt gav ordre om å skyte, var det ingen av dem som adlød. Han gjentok ordren, og da ble det avfyrt ett skudd, som traff Hans, men som ikke var dødelig. Deretter trykket offiseren selv på avtrekkeren på sin pistol og drepte ham.

Andre eksempler på ulastelighet

Tjuesju av de Jehovas vitner som var blitt overført fra Buchenwald til Wewelsburg, ble innkalt til militærtjeneste og sendt ut for å tjene i forskjellige enheter. De nektet alle sammen; det var bare én som godtok ikke-stridende tjeneste. De 26 ble truet med henrettelse, men alt var forgjeves. Da de vendte tilbake til leiren i Wewelsburg, møtte kommandanten dem med denne trusselen: «Dere kommer til å stryke med før det har gått fire uker!»

Disse lojale brødrene ble deretter utsatt for særlig hard behandling. SS utpønsket alle slags metoder for å undertrykke og utmatte dem og torturere dem til døde. Men alle 26 overlevde! Senere ble noen som ikke var Jehovas vitner, utsatt for den samme behandlingen, og mange av dem døde allerede etter kort tid.

Søstre som bevarer sin ulastelighet

I april 1943 ble jeg overført til konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Denne leiren var i hovedsak beregnet på kvinner, men hadde en liten avdeling for menn. Jeg ble satt til å arbeide på bilverkstedet, som lå rett foran kvinneleiren. Kristne søstre som gikk forbi, la merke til den fiolette trekanten min. For en glede det var å utveksle en forsiktig hilsen eller et varmt smil! Det ryktes snart at jeg var sønnen til bestemor Rehwald. Ja, min mor befant seg i kvinneleiren! Det gjorde også min søster Helene og min svigerinne, konen til min avdøde bror Hans.

Våre kristne søstre klarte å skaffe meg undertøy og av og til et stykke brød. En gang ordnet de det slik at jeg i all hemmelighet kunne få snakke med min kjære mor. Hadde det blitt oppdaget, ville det ha betydd store vanskeligheter for oss. Det var virkelig et glederikt gjensyn! Noen måneder senere, kort tid før leiren ble befridd, døde mor. Hun hadde bevart sin ulastelighet inntil døden.

Endelig løslatt!

I april 1945 nærmet russerne og amerikanerne seg Ravensbrück. Jeg ble betrodd en traktor med tilhenger og hjalp til med å evakuere leiren. Etter en farefull tur fortalte den ansvarshavende SS-offiseren oss at amerikanerne befant seg like i nærheten, og at vi alle var fri og kunne gjøre som vi ville.

Vi kom til slutt til Schwerin i delstaten Mecklenburg, der vi møtte en rekke Jehovas vitner som hadde vært i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Blant dem var min bror Paul. Han hadde overlevd dødsmarsjen fra Sachsenhausen og også andre strabaser. Noen dager senere fikk vi plass på et tog til Berlin og fant fram til en familie som var Jehovas vitner, og som gjestfritt tok imot oss.

Denne familien gjorde mye for å hjelpe brødre og søstre som ble løslatt fra konsentrasjonsleirer og fengsler. I 1946 giftet jeg meg med Elli, en datter i denne familien. Endelig ble det ordnet slik at jeg kunne bli døpt, noe som ikke hadde vært mulig i konsentrasjonsleirene.

På stevner i årenes løp har det vært en stor glede å møte brødre som jeg var i konsentrasjonsleir sammen med. Noen av dem satte livet sitt på spill for sine brødre, og dem er jeg spesielt glad i. De seks medlemmene av vår familie som ble arrestert — min mor, min søster Helene og jeg pluss brødrene mine, Paul, Hans og Ernst — tilbrakte til sammen 43 år i fangenskap. Og min søster Lisbeth bevarte også sin ulastelighet overfor Gud til hun døde i 1945.

Avhengig av Jehovas styrke

Etter at Elli og jeg ble gift, hadde vi i en årrekke det privilegium å tjene ved Betel i Magdeburg og i pionertjenesten før vi fikk to sønner å ta oss av. Vi er svært takknemlige for at den ene av dem, Hans-Joachim, tjener som eldste, og at hans kone er pioner. Dessverre har den andre sønnen vår ikke fortsatt på den kristne vei, som vi ledet ham inn på.

Det er nå over 45 år siden jeg satt i konsentrasjonsleir. Men all ufortjent godhets Gud har ennå ikke sluttet å gi meg opplæring. (1. Peter 5: 10) Jeg er ofte blitt minnet om apostelen Paulus’ ord i 1. Korinter 10: 12: «La derfor den som mener at han står, vokte seg så han ikke faller.»

I en alder av 81 år er jeg i dag takknemlig for at jeg fremdeles kan ha en andel i forkynnelsesarbeidet og tjene som eldste i menigheten. Og jeg er takknemlig for at jeg har vært i stand til å hjelpe en rekke mennesker fram til innvielse og dåp. Også dette betrakter jeg som et uttrykk for Jehovas ufortjente godhet. — Fortalt av Josef Rehwald.

[Bilde på side 20]

Josef Rehwald i 1945

[Bilde på side 21]

Familien Rehwald rundt 1914. Moren med lille Josef på fanget

[Bilde på side 23]

Josef og Elli Rehwald sammen med sønnen Hans-Joachim og svigerdatteren Ursula på et stevne i Berlin i 1991