Ikke lenger en klippe eller en øy
EN STROFE fra en sang fra 1960-årene lød: ’I am a rock/I am an island/And the rock feels no pain/And an island never cries.’ (Jeg er en klippe/jeg er en øy/og klippen føler ingen smerte/og en øy gråter aldri.) Denne sangen var en av mine yndlingssanger, for den beskrev hvordan jeg hadde det. Jeg kunne ikke huske at jeg noen gang hadde hatt slike følelser som andre sa at de hadde, for eksempel kjærlighet, medfølelse og medlidenhet. Jeg bare lot som om jeg hadde slike følelser, og det trodde jeg at alle andre også gjorde. Jeg kunne ikke huske at jeg noen gang hadde grått i voksen alder. Og her satt jeg, 50 år gammel, en eldste i en kristen menighet, hjemme alene og stridgråt på grunn av en bok jeg satt og leste. Hvordan kunne det skje med en slik «klippe» eller «øy»?
Jeg ble født i 1936 i en forstad til Boston og var det fjerde av åtte barn. Far og mor var alkoholikere. Så vidt jeg kan huske, hendte det aldri at vi snakket om følelser, klemte hverandre eller gav uttrykk for kjærlighet. Da jeg var seks måneder gammel, var det noen som la meg i badekaret, satte i proppen, skrudde på vannet og gikk sin vei. Vertinnen fant meg og reddet livet mitt. Det eneste jeg følte som barn, var frykt, sinne og fysisk smerte.
Det hadde jeg lært av far. Han kunne eksplodere av sinne og nesten uten unntak la det gå ut over meg ved å sparke meg og denge løs på meg med knyttnevene. Uttrykket i ansiktet hans ved slike anledninger forfølger meg fremdeles, et halvt århundre senere. Mesteparten av livet har jeg trodd at jeg fikk juling fordi jeg var så slem, men nå vet jeg at det raseriet han gav utløp for overfor meg, ikke hadde noen sammenheng med hvorvidt jeg var snill eller slem.
I fem—seksårsalderen ble jeg seksuelt misbrukt av familielegen. Da jeg begynte på skolen, bodde vi i en by med 250 000 hvite, engelskættede protestanter, og de andre på skolen var alltid ute etter meg som var en liten jødisk gutt. Når disse gjengene på 10—12 gutter fikk tak i meg, rev de av meg klærne, slo meg og hev klærne mine opp i trærne. Så måtte jeg klatre naken opp for å hente dem ned igjen.
En måned før jeg fylte 18, gikk jeg inn i militæret for å slippe hjemmefra. Fram til da hadde jeg aldri smakt alkohol, men nå begynte jeg å drikke og ble avhengig nesten med en gang. Jeg ble i militæret i 20 år og drakk meg full hver gang jeg kunne tigge, låne eller stjele penger til øl. Jeg giftet meg 24 år gammel og fikk en sønn, men både min kone og min sønn levde i et hjem som var dominert av en alkoholiker — meg — som betraktet dem begge som en byrde og en unødvendig utgift.
Jeg sluttet i militæret i 1974 og prøvde en kort tid å arbeide som forretningsmann, men det gav jeg snart opp. Jeg drakk ikke lenger, for kroppen min tålte ikke mer alkohol. Jeg fikk utslett etter bare et par glass øl. Nå ble jeg avhengig av narkotika — for det meste marihuana, men også andre stoffer dersom jeg fikk tak i det. Det gjorde at jeg ikke klarte å holde på en jobb, så jeg var hjemme og gjorde husarbeidet mens min kone, Donna, arbeidet.
Jehovas vitner banker på
En morgen skulle min kone gå på jobb. Klokken var halv åtte, og jeg var allerede helt dopet. Det gjorde henne rasende. På vei ut av ytterdøren kastet hun et skilt etter meg og skrek: «Jeg håper de plager livet av deg!» Hun pleide alltid å ha dette skiltet stående i vinduet. Der stod det med store bokstaver «IKKE JEHOVAS VITNER». Jeg kastet skiltet i søppelbøtten. Neste morgen kom det to kvinner på besøk. De var Jehovas vitner.
På den tiden var jeg buddhist. Jeg hadde forlengst forkastet Bibelen som følge av hykleriet til mine foreldre, som hadde jødisk og katolsk bakgrunn. Jeg hadde søkt etter Gud en tid, men gitt opp og trukket den slutning at det ikke fantes noen Gud. Jeg trodde på utviklingslæren og mente at jeg hadde bevist at det ikke var noen Gud, ved å stå ute under åpen himmel i monsuntiden mens det tordnet og lynte, se opp og skjelle Gud ut etter noter og så si: «Slå meg ned, hvis du finnes.» Det ville jeg ha gjort hvis jeg hadde vært Gud. Siden Gud ikke slo meg ned, gikk jeg ut fra at det ikke fantes noen Gud. Jeg mente at verden var fortapt på grunn av menneskenes manglende evne til å slutte å ødelegge den, og jeg håpet at jeg kunne få se det hele på TV mens jeg satt i en rus.
Morgenen etter kom som sagt de to kvinnene. Jeg var dopet og ute etter noe å fordrive tiden med. Vi hadde en meningsløs samtale i omkring 20 minutter, og så avsluttet de med å tilby en liten blå bok for 25 cent. Jeg tenkte at 20 minutters atspredelse var verd 25 cent, så jeg tok imot boken og slengte den på bordet uten særlig interesse.
Neste morgen så jeg etter noe å lese i, slik at jeg kunne vente litt med å dope meg. Jeg så den lille blå boken og tok den opp i håp om at den kunne holde meg beskjeftiget i en times tid eller så. Fire timer senere var jeg ferdig med boken og fullstendig overbevist om at den var det den gav seg ut for — Den sannhet som fører til evig liv. Jeg hadde narkotika i huset og visste at så snart jeg hadde lagt fra meg boken, ville jeg dope meg og glemme alt jeg hadde lest. På den siste siden stod det at man kunne få tilsendt en bibel for bare en dollar, så jeg puttet en dollar i en konvolutt og lukket den. Jeg sa til Gud (jeg hadde aldri bedt i hele mitt liv): «Gud, dette er alt jeg kan gjøre. Nå får du ta deg av resten.» Jeg sendte brevet, ruset meg og glemte alt som nettopp hadde grepet meg så dypt.
Bibelen kom i posten, men jeg bare la den til side. Ikke lenge etterpå kom det to Jehovas vitner og tilbød seg å studere Bibelen sammen med meg, og jeg takket ja. Jeg likte studiene, men jeg gjorde ikke særlige framskritt, for jeg prøvde for det meste å imponere dem med mine kunnskaper i filosofi. Dessuten tok jeg stoff så snart de var ute av døren, og det ødela ethvert framskritt jeg måtte ha gjort den dagen.
Etter et år kom omsider en av de to, Jim, og bad meg om å lese Esekiel 33: 9. Det gjorde jeg, og der stod det: «Men advarer du ham mot hans gudløse liv for at han skal vende om, og han likevel ikke vender om, da skal han dø på grunn av sin synd. Men du har berget livet.» Så spurte han meg om hva jeg trodde at dette betydde. Jeg svarte: «Det betyr at dere ikke kommer hit mer, og at jeg kommer til å dø.» Han sa: «Helt riktig», og så gikk han.
Jehovas vitner kommer tilbake
Jeg er glad for å kunne si at jeg oppdaget at jeg ennå hadde litt samvittighet igjen, for jeg trodde egentlig at jeg hadde tatt knekken på den for lenge siden. Siden jeg lengtet litt etter den framtiden jeg hadde lest om i Bibelen, bestemte jeg meg for å forsøke å bli stoffri. I flere uker prøvde jeg på egen hånd uten å lykkes. En kveld foreslo min kone at jeg skulle ringe «han der vennen», og da tenkte hun på Jim. Jeg fortalte henne at han hadde sagt at han ikke ville komme mer, og jeg hadde heller ikke telefonnummeret hans. Jeg var helt fortvilt.
Allerede neste dag fant vi et nummer av Vakttårnet med Jims telefonnummer på utenfor døren vår. Hans kone hadde lagt det igjen der «uten noen spesiell grunn». Jeg ringte til ham og innrømmet at jeg hadde problemer med alkohol og narkotika, og spurte om han kunne hjelpe meg. Han sa at han skulle komme og studere med meg hver dag, hvis jeg holdt meg unna stoff.
Nå begynte en periode med intenst studium som tok all min tid. Ikke bare studerte Jim sammen med meg hver dag, men han skaffet meg også forskjellige hjelpemidler til studium av Bibelen og artikler fra Vakttårnet. Jeg sov bare fire timer hver natt — noe som er et vanlig problem for alkoholikere — og resten av tiden var jeg opptatt med å studere Bibelen. Alt det jeg hadde lært i løpet av det siste året, i tillegg til alt det jeg lærte ved å studere fra 18 til 20 timer hver dag, satt plutselig nå da jeg ikke lenger gikk på stoff.
Jeg begynte også å overvære alle møtene hos Jehovas vitner. Innen få uker hadde jeg kommet så langt at jeg kunne be ordentlig til Gud for første gang i mitt liv. I den første bønnen jeg bad, innviet jeg mitt liv til ham. Jeg begynte å gå fra dør til dør og forkynte for alle jeg kjente. Det resulterte i at det ble startet bibelstudium med sju stykker, og fem av disse ble senere døpt. Blant dem var også min kone og min sønn. Jeg ble døpt på et kretsstevne den 23. mai 1976, bare tre måneder etter at jeg hadde ringt til «han der vennen». Jeg begynte som pioner (heltidsforkynner) og fortsatte med det i 13 år.
Dette bringer meg tilbake til begynnelsen av denne historien — der jeg sitter hjemme alene 50 år gammel og gråter på grunn av en bok. I 1980-årene var det svært populært med bøker om personlighetsutvikling, og jeg leste en slik bok. Den delen som handlet om selve personlighetsutviklingen, var ikke til noen nytte for meg. Jeg hadde ikke noe ønske om å følge den verdslige tenkemåten den gav uttrykk for. Men boken som helhet fikk meg for første gang i mitt liv til å forstå hvordan de urolige årene i barndommen og de udekkede følelsesmessige behovene for kjærlighet hadde gjort meg følelsesmessig avstumpet. Tårene skyldtes delvis glede over at jeg nå kunne forstå hvorfor jeg alltid hadde hatt så vanskelig for å føle noe som helst, og delvis sorg over det store tapet jeg hadde lidd i 50 år som et menneske med følelser, ute av stand til å la følelsene komme til uttrykk. Boken forklarte alle anfallene av depresjon jeg hadde hatt i årenes løp.
Forskjellige følelser kom gradvis over meg etter hvert som jeg leste i Bibelen om Jehova og den kjærlighet han til og med har til meg, og det var en helt ny opplevelse. Jeg følte kjærlighet for min kone og min sønn, mine brødre og søstre i Guds menighet og også de menneskene jeg forkynner det gode budskap om Guds rike for; jeg ønsket at de også måtte få muligheten til å leve evig i Jehovas lovte nye, rettferdige verden her på jorden.
Skapt for at vi skal vise og bli vist kjærlighet
Vi er skapt for at vi skal vise og bli vist kjærlighet. Når et barn blir født, har det et behov for kjærlighet og for å bli godtatt. Når et barn ikke blir elsket eller godtatt av foreldrene, føler det seg uønsket og får ikke noen selvaktelse. Da jeg var ganske liten, lengtet jeg etter å bli tatt opp, holdt og kost med. Jeg kan fremdeles huske at gjester som kom på besøk hjemme, så på meg i lekegrinden, og da håpet jeg alltid at de ville ta meg opp. Det var aldri noen som gjorde det, så derfor begynte jeg alltid å gråte.
Slike arr fra barndommen hadde gjort at jeg var helt avstumpet i rollen som ektemann og familieoverhode. Dette var også årsaken til at jeg ikke kunne tro at Jehova, vår himmelske Far, kunne elske meg. Sannheten om Jehova forandret meg litt etter litt og flyttet det bildet jeg hadde dannet meg av ham, fra hodet mitt og ned til hjertet. Nå vet jeg at Jehova elsker meg uten forbehold. Jeg vet også at det ikke er mulig å gjøre seg fortjent til denne kjærligheten. Den er et utslag av den ufortjente godhet Jehova Gud, kjærlighetens Gud, viser.
Enden på alt dette er at min kone og jeg nå har et godt liv, takket være Jehovas velsignelser. For tiden tjener vi et sted hvor behovet for forkynnere av Guds rike er større, i en liten, hyggelig menighet i en malerisk, liten by i fjellene i Arizona. Jeg tjener som menighetens presiderende tilsynsmann og leder et menighetsbokstudium, og det er også en stor glede for meg å få lede den teokratiske tjenesteskolen. Jeg jobber litt som vinduspusser for å kunne spe på pensjonen såpass at vi har det vi trenger materielt sett, men ikke mer enn at jeg har nok tid til forkynnelsesarbeidet og annen tjeneste for vår kjærlige himmelske Far.
Når jeg ser tilbake på hva slags menneske jeg var den morgenen da min kone kastet det skiltet hvor det stod «IKKE JEHOVAS VITNER», etter meg, blir jeg fylt med takknemlighet overfor min himmelske Far for det han har gjort for meg. Fra å være en stoffmisbruker som ikke var i stand til å holde på en jobb og ikke hadde noe annet håp enn at jeg måtte få oppleve at alle andre ble drept sammen med meg, er jeg nå blitt et medlem av Jehovas synlige organisasjon på jorden og viet til den oppgaven å gjøre flest mulig kjent med det gode budskap om Guds rike, verdens eneste håp. Jehova har også fylt livet mitt med mennesker som gir meg alt det jeg alltid har ønsket: kjærlighet, tillit og en følelse av å være akseptert.
Og jeg prøver ikke lenger å være en «klippe» som ikke føler smerte, eller en «øy» som aldri gråter. — Fortalt av Larry Rubin.
[Bilde på side 23]
Larry Rubin og hans kone, Donna