Hjelp til tragediens ofre i Rwanda

RWANDA, som ligger i hjertet av Afrika, er blitt kalt «Afrikas Sveits». Når en flyr over landet, ser en hvor frodig og grønt det er, og det har fått noen til å tenke på Edens hage. Det er ikke noe rart at det har vært vanlig å beskrive Rwanda som et paradis.

En gang var det slik at det ble plantet to trær for hvert tre som ble hogd. En dag i året var viet til skogplanting. Det ble plantet frukttrær langs veiene. Det var enkelt og greit å reise rundt i landet. De hovedveiene som forbandt de forskjellige prefekturene med hovedstaden, Kigali, var asfaltert. Hovedstaden var i rask vekst. En vanlig arbeider tjente godt nok til å få endene til å møtes.

Den kristne virksomheten til Jehovas vitner i Rwanda hadde også framgang. Tidligere i år var over 2600 Jehovas vitner med på å forkynne det gode budskap om Guds rike for landets befolkning på åtte millioner, hvorav de fleste er katolikker. (Matteus 24: 14) I mars ledet Jehovas vitner over 10 000 bibelstudier i folks hjem. Og det var 15 menigheter i og omkring Kigali.

En av Jehovas vitners reisende tilsynsmenn fortalte: «I november 1992 tjente jeg 18 menigheter. Men i mars i 1994 hadde de økt til 27. Antall pionerer (heltidsforkynnere) økte også for hvert år.» Lørdag den 26. mars 1994 var det 9834 som overvar høytiden til minne om Kristi død.

Så, over natten, tok situasjonen i Rwanda en tragisk vending.a

En brå slutt på den offentlige ro og orden

Den 6. april 1994, omkring kl. 20.00, omkom Rwandas og Burundis presidenter, som begge var hutuer, i en flystyrt i Kigali. Den natten kunne politifløyter høres overalt i hovedstaden, og veiene var sperret. Utpå morgenkvisten begynte så soldater og menn som var bevæpnet med macheter, å drepe tutsier. Ntabana Eugène — Jehovas vitners bytilsynsmann i Kigali — og hans kone, hans sønn og hans datter var blant de første som ble massakrert.

En europeisk familie av Jehovas vitner hadde studert Bibelen med flere naboer som var tutsier. Ni av disse naboene søkte ly i europeernes hjem da gale drapsmenn gikk fra hus til hus. Bare noen minutter senere var det rundt 40 plyndrere i huset. De knuste ting og veltet møbler. Dessverre ble de ni naboene drept. Men de andre fikk lov til å slippe unna med livet i behold, enda de hadde prøvd å redde vennene sine.

Nedslaktingen pågikk i mange uker. Man anslår at det til slutt var 500 000 eller flere rwandere som var blitt drept. Tusenvis flyktet for livet, særlig tutsier. Jehovas vitners avdelingskontor i Zaïre underrettet brødrene i Frankrike om behovet for hjelpesendinger. «Vi bad om én container med brukte klær,» forklarer avdelingskontoret i Zaïre. «Brødrene i Frankrike har sendt oss fem containere med hovedsakelig nye klær og sko.» Den 11. juni ble det sendt omkring 65 tonn med klær. Avdelingskontoret i Kenya sendte også klær og medisiner foruten bladet Vakttårnet på flyktningenes eget språk.

I juli hadde de tutsidominerte styrkene, Rwandas Patriotiske Front, slått regjeringens hutudominerte styrker. Deretter begynte hundretusener av hutuer å flykte fra landet. Det oppstod kaotiske tilstander da minst to millioner rwandere søkte tilflukt i leirer som hurtig ble satt opp i nabolandene.

De prøvde å hjelpe hverandre

To av de seks som arbeidet på Jehovas vitners oversettelseskontor i Kigali, var tutsier — Ananie Mbanda og Mukagisagara Denise. Brødre som var hutuer, klarte å beskytte dem noen uker. Men i slutten av mai 1994 ble disse to tutsiene drept.

Med fare for sitt eget liv prøvde Jehovas vitner å beskytte trosfeller som hadde en annen etnisk bakgrunn enn dem selv, og noen ganger kostet det dem livet. (Johannes 13: 34, 35; 15: 13) Mukabalisa Chantal er tutsi. Da medlemmer av Rwandas Patriotiske Front lette etter hutuer på det stadionet hvor hun holdt til, grep hun inn av hensyn til sine venner som var hutuer. Selv om opprørerne var irritert på det hun foretok seg, utbrøt en av dem: «Dere Jehovas vitner har virkelig et sterkt brorskap. Deres religion er den beste som finnes!»

Der hvor etnisk bakgrunn ikke gir grunn til hat

Det er ikke dermed sagt at Jehovas vitner er fullstendig immune mot det hat som har eksistert i hundrevis av år i denne delen av Afrika på grunn av ulik etnisk bakgrunn. Et av Jehovas vitner fra Frankrike som var med på hjelpearbeidet, sa: «Selv våre kristne brødre må anstrenge seg kraftig for ikke å bli påvirket av dette hatet, som har bidratt til ubeskrivelige massakrer.

Vi traff brødre som hadde opplevd at familien deres var blitt massakrert like for øynene på dem. En kristen søster, for eksempel, hadde bare vært gift i to dager da mannen hennes ble drept. Noen Jehovas vitner så barna sine og foreldrene sine bli drept. En søster som nå befinner seg i Uganda, var vitne til at hele familien hennes ble slaktet ned, deriblant mannen hennes. Dette understreker bare hvilke lidelser, både følelsesmessige og fysiske, som hver eneste familie av Jehovas vitner har vært igjennom.»

Til sammen ble omkring 400 Jehovas vitner drept under disse voldshandlingene. Men ingen av dem ble drept av trosfeller. På den annen side har katolske tutsier og hutuer meiet ned tusenvis av mennesker. Det er godt dokumentert at Jehovas vitner over hele verden overhodet ikke deltar i denne verdens kriger eller revolusjoner eller lignende konflikter. — Johannes 17: 14, 16; 18: 36; Åpenbaringen 12: 9.

Ubeskrivelige lidelser

I sommer kunne folk over hele verden se bilder av mennesker som gjennomgikk nesten helt utrolige lidelser. Hundretusener av rwandiske flyktninger strømmet til nabolandene og eksisterte der under ekstremt dårlige sanitære forhold. Et av Jehovas vitner som kom fra Frankrike for å være med på hjelpearbeidet, beskrev den situasjonen som møtte ham og dem han reiste sammen med, den 30. juli:

«Det var et absolutt forferdelig syn som møtte oss. Kilometer etter kilometer lå det lik langs veien. Fellesgraver ble fylt med tusenvis av lik. Stanken var uutholdelig der vi gikk gjennom de sydende menneskemassene. Barn lekte midt iblant døde kropper. Barn som fremdeles levde, klamret seg til ryggen på foreldre som lå døde på bakken. Slike ting var vi vitne til om og om igjen. Det gjør et dypt inntrykk. En blir overmannet av en følelse av fullstendig hjelpeløshet, og en kan ikke unngå å bli grepet av omfanget av redselen og ødeleggelsene.»

Da titusener av flyktninger strømmet til Zaïre i midten av juli, drog Jehovas vitner i Zaïre til grensen og holdt opp sine bibelske publikasjoner, så deres kristne brødre og interesserte kunne finne dem. De Jehovas vitner som flyktet fra Rwanda, ble så samlet og tatt med til Rikets sal i Goma, hvor brødrene tok seg av dem. Brødre med medisinsk erfaring arbeidet hardt for å lindre de sykes plager, selv om de ikke hadde nok medisiner og forholdene ellers var ugunstige.

Rask respons

Fredag den 22. juli fikk Jehovas vitner i Frankrike en telefaks fra Afrika med bønn om hjelp. Den beskrev den fortvilte situasjonen som deres kristne brødre fra Rwanda befant seg i. Bare fem—ti minutter etter at brødrene hadde fått memoet, bestemte de seg for å fylle et fraktfly med nødforsyninger. Den helgen pågikk det derfor intense forberedelser, som var særlig bemerkelsesverdige i betraktning av at brødrene var helt uten erfaring i å organisere en så stor hjelpeaksjon på kort varsel.

Responsen på forespørselen om nødhjelp var enorm. Jehovas vitner i Belgia, Frankrike og Sveits gav over 11 millioner kroner. Det ble skaffet hjelpeforsyninger, deriblant mat, medisiner og overlevelsesutstyr, og alt ble lagt i esker og merket ved Jehovas vitners avdelingskontor i Louviers i Frankrike. Man arbeidet dag og natt for å få alt levert til Oostende i Belgia. Onsdag den 27. juli ble over 35 tonn lastet på et jetfly på flyplassen der. Dagen etter ble det sendt en mindre forsendelse, som hovedsakelig bestod av medisinsk utstyr. Om lørdagen, to dager senere, ble det sendt av gårde enda mer medisinsk utstyr til ofrene.

Noen Jehovas vitner fra Frankrike, deriblant en lege, drog til Goma i forveien, før den store forsendelsen kom. Mandag den 25. juli, da lege Henri Tallet kom til Goma, var omkring 20 Jehovas vitner allerede døde av kolera, og for hver dag som gikk, var det flere som døde. Fordi hjelpeforsyningene måtte leveres via Bujumbura i Burundi, omkring 25 mil unna, kom de ikke fram til Goma før fredag morgen den 29. juli.

Kampen mot sykdom

I mellomtiden var omkring 1600 Jehovas vitner og deres venner stuet sammen på den tomten hvor den lille Rikets sal i Goma lå. Til alle disse menneskene var det ett toalett, ikke noe vann og svært lite mat. De titalls personene som var smittet av kolera, hadde man forsøkt å få plass til inne i Rikets sal. Det var stadig flere som døde.

Kolera er en sykdom som fullstendig tørker ut en person. Øynene blir uttrykksløse og ruller så oppover. Hvis rehydreringsterapi settes i gang i tide, er pasienten på bena igjen etter to dager. Man gikk derfor straks i gang med å behandle brødrene med det lille man hadde av medisin.

Brødrene prøvde dessuten å isolere de syke for å hindre at smitten spredte seg. De så etter muligheter for å få flyttet flyktningene bort fra de elendige forholdene i Goma. Det ble funnet et egnet sted i nærheten av Kivusjøen, vekk fra støvet og fra den gjennomtrengende stanken av lik.

Det ble gravd toaletter, og det ble innført strenge regler om hygiene. De gikk blant annet ut på at man måtte vaske hendene i en bolle med klorvann etter at man hadde vært på toalettet. Det ble understreket hvor viktige disse tiltakene var, og brødrene gikk med på det som ble krevd av dem. Snart ble det færre nye sykdomstilfelle.

Da den store forsendelsen med hjelpeforsyninger kom fredag den 29. juli, ble det opprettet et lite sykehus i Rikets sal i Goma. Det ble satt opp omkring 60 feltsenger og ordnet med et vannrenseanlegg. Dessuten ble det fraktet telt til de Jehovas vitner som befant seg ved Kivusjøen. På kort tid ble det satt opp 50 telt som stod pent på rekke og rad.

På et tidspunkt var omkring 150 Jehovas vitner og deres venner alvorlig syke. Innen den første uken i august hadde over 40 av dem dødd i Goma. Men de medisinske forsyningene og hjelpen kom tidsnok til å redde mange liv og stanse en god del av alle lidelsene.

Et takknemlig, åndelig folk

De Jehovas vitner som hadde flyktet, viste ualminnelig stor takknemlighet for alt som ble gjort for dem. De ble rørt over å se den kjærlighet som deres kristne brødre i andre land viste dem, og de tydelige bevisene for at de virkelig tilhører et internasjonalt brorskap.

Trass i alle vanskelighetene har flyktningene bevart sin åndelighet. En utenforstående bemerket faktisk at «det virker som om de er mer opptatt av å få åndelig føde enn av å få materiell hjelp, enda de så sårt trenger alt mulig». På forespørsel ble 5000 eksemplarer av den bibelske boken Du kan få leve evig på en paradisisk jordb på det rwandiske språket kinyarwanda sendt til de forskjellige flyktningleirene.

Flyktningene drøftet et skriftsted hver dag, og de arrangerte menighetsmøter. Dessuten ble det ordnet med skoleundervisning for barna. Lærerne benyttet seg av denne undervisningen til også å lære barna om hygiene og å presisere at det var helt nødvendig å følge disse retningslinjene for å overleve.

Behov for fortsatt hjelp

Foruten de Jehovas vitner som hadde flyktet til Goma, befant det seg flere hundre på andre steder, for eksempel i Rutshuru. Disse brødrene fikk også hjelp. Den 31. juli fløy en gruppe på sju Jehovas vitner sørover fra Goma til Bukavu, som omkring 450 Jehovas vitner hadde flyktet til, deriblant mange fra Burundi. Det hadde brutt ut kolera der, og det ble gitt hjelp i et forsøk på å hindre flere dødsfall blant brødrene.

Dagen etter kjørte gruppen nærmere 15 mil til Uvira i Zaïre, hvor det på sju steder langs veien befant seg omkring 1600 Jehovas vitner fra både Rwanda og Burundi. Flyktningene fikk råd om hvordan de kunne beskytte seg mot sykdom. En rapport basert på det som den besøkende gruppen kom fram til, sa: «Det som er blitt gjort hittil, er bare en begynnelse, og de 4700 personene som nå mottar vår hjelp, vil trenge ytterligere hjelp i mange måneder framover.»

Ifølge rapporter vendte flere hundre Jehovas vitner tilbake til Rwanda i august. Men så godt som alle hjemmene deres var blitt plyndret, og nesten alt de eide, var blitt stjålet. Det er derfor en utfordring å bygge opp igjen husene og de Rikets saler de hadde.

Guds tjenere fortsetter å be inderlige bønner for disse som har lidd så forferdelig i Rwanda. Vi vet at volden kanskje vil øke enda mer etter hvert som slutten på denne tingenes ordning nærmer seg. Men Jehovas vitner over hele verden vil fortsette å bevare sin kristne nøytralitet og å vise oppriktig medfølelse.

[Fotnoter]

[Kart på side 12]

(Se den trykte publikasjonen)

RWANDA

Kigali

UGANDA

ZAÏRE

Rutshuru

Goma

Kivusjøen

Bukavu

Uvira

BURUNDI

Bujumbura

[Bilder på side 15]

Til venstre: Ntabana Eugène og hans familie ble massakrert. Til høyre: Mukagisagara Denise, som var tutsi, ble drept, enda brødre som var hutuer, prøvde å redde henne

[Bilder på sidene 16 og 17]

Øverst: Pleie av de syke i Rikets sal i Goma. Nederst til venstre: Over 35 tonn av de nødforsyningene som ble samlet inn av Jehovas vitner, ble sendt med jetfly. Under: I nærheten av Kivusjøen, som en del Jehovas vitner ble flyttet til. Nederst til høyre: Rwandiske flyktninger ved en Rikets sal i Zaïre