Kristendom i praksis i urolige tider
DET hele begynte plutselig en dag i april 1994. I en flystyrt ble Burundis og Rwandas presidenter drept. Noen timer senere ble Rwanda hjemsøkt av vold i et skremmende omfang. På litt over tre måneder var over 500 000 rwandere — menn, kvinner og barn — døde. Noen kaller denne tiden for «folkemordet».
Halvparten av Rwandas 7,5 millioner innbyggere måtte flykte. Dette innbefattet 2,4 millioner som søkte tilflukt i naboland. Det var den største og raskeste utvandring av flyktninger i den nyere tids historie. Flyktningleirer ble hurtig anlagt i Zaïre (nå Den demokratiske republikken Kongo), Tanzania og Burundi. I noen av disse leirene, som var de største i verden, hadde mer enn 200 000 mennesker søkt tilflukt.
Blant disse flyktningene var det mange Jehovas vitner, et fredselskende folk som anvender Bibelens prinsipper i sitt liv. Uansett hvilket land de bor i, forholder de seg strengt nøytrale, og de anvender prinsippet i ordene i Jesaja 2: 4: «De skal smi sine sverd om til plogskjær og sine spyd til beskjæringskniver. Nasjon skal ikke løfte sverd mot nasjon, og de skal ikke mer lære å føre krig.» Det er alminnelig kjent at Jehovas vitner er en religiøs gruppe som ikke deltok i folkemordet i Rwanda.
Jesus Kristus sa at hans etterfølgere «ikke er en del av verden». Men fordi de er «i verden», kan de ikke alltid unngå å bli berørt av nasjonenes uroligheter. (Johannes 17: 11, 14) Under folkemordet i Rwanda mistet rundt 400 Jehovas vitner livet. Omkring 2000 vitner og personer som var interessert i Rikets budskap, ble flyktninger.
Betyr det at Jehovas vitner ikke er en del av verden, at de forholder seg passive når det inntreffer en katastrofe? Nei, Guds Ord sier: «Hvis en bror eller en søster er naken og ikke har mat nok for dagen og en av dere sier til dem: ’Gå bort i fred, hold dere varme og vær mette’, men dere ikke gir dem de ting kroppen trenger, hva gagner det? Slik er også troen, hvis den ikke har gjerninger, død i seg selv.» (Jakob 2: 15—17) Nestekjærlighet motiverer også vitnene til å hjelpe dem som ikke deler deres religiøse oppfatninger. — Matteus 22: 37—40.
Selv om Jehovas vitner verden over hadde et sterkt ønske om å hjelpe sine medtroende i den farlige situasjonen de befant seg i i Rwanda, ble koordineringen av hjelpearbeidet tildelt Vest-Europa. Sommeren 1994 gikk en gruppe av frivillige Jehovas vitner fra Europa raskt i gang med å hjelpe sine kristne brødre og søstre i Afrika. Det ble opprettet velorganiserte leirer og feltsykehus for de rwandiske flyktningene. Store mengder med klær, tepper, mat og bibelsk litteratur ble fløyet inn eller fraktet til dem på andre måter. Mer enn 7000 personer — nesten tre ganger så mange som det var Jehovas vitner i Rwanda på det tidspunktet — høstet gagn av denne nødhjelpen. Innen desember det året vendte tusener av flyktninger, de fleste av Jehovas vitner innbefattet, tilbake til Rwanda for å gjenoppbygge sine hus og gjenoppta sine daglige gjøremål.
Krig i Den demokratiske republikken Kongo
I 1996 brøt det ut krig i den østlige delen av Den demokratiske republikken Kongo. Dette området grenser til Rwanda og Burundi. Igjen ble mennesker voldtatt og drept. Mellom hvinende kuler og brennende landsbyer flyktet folk for livet. Noen Jehovas vitner unnslapp ikke urolighetene, og omkring 50 døde. Noen ble drept av tilfeldige kuler. Andre ble drept fordi de tilhørte en spesiell etnisk gruppe eller ble tatt for å være fiender. En landsby, hvor det bodde 150 Jehovas vitner, ble fullstendig ødelagt av brann. I andre landsbyer ble flere titalls hus og noen Rikets saler brent ned. Vitner, som hadde mistet sine hjem og sine eiendeler, flyktet til andre områder og fikk hjelp av trosfeller der.
Hungersnød følger i kjølvannet av krig, fordi avlinger blir ødelagt, matforråd blir plyndret og forsyningslinjer blir brutt. Den maten som er tilgjengelig, er dyr. I begynnelsen av mai 1997 kostet ett kilo poteter rundt 20 kroner i Kisangani, langt mer enn de fleste hadde råd til. De fleste hadde bare råd til å spise ett måltid om dagen. Sykdommer følger selvfølgelig i kjølvannet av matmangel. Underernæring svekker kroppens motstandskraft mot malaria og sykdommer som forårsaker diaré og fordøyelsesproblemer. Det er spesielt barn som lider og dør.
Behovet blir vurdert
Jehovas vitner i Europa var igjen snare til å komme til unnsetning. Innen april 1997 hadde et team som bestod av Jehovas vitner, deriblant to leger, fløyet inn med medisin og penger. I Goma hadde lokale vitner allerede organisert nødhjelpsutvalg som skulle vurdere situasjonen, slik at det kunne bli gitt øyeblikkelig hjelp. Teamet undersøkte forholdene i byen og de omkringliggende områder. Det ble sendt folk av sted for å innhente rapporter fra mer avsidesliggende steder. De innhentet også informasjon fra Kisangani, som ligger over 1000 kilometer vest for Goma. Lokale brødre hjalp til med å koordinere nødhjelpen i Goma, hvor det bor omkring 700 Jehovas vitner.
En av de kristne eldste i Goma sa: «Vi var dypt rørt over å se våre brødre som hadde kommet så langt for å hjelpe oss. Før de kom, hjalp vi hverandre. Brødre måtte flykte fra landsbygda og inn til Goma. Noen hadde mistet sine hjem, og de forlot åkrene sine. Vi tok dem inn i hjemmene våre og delte våre klær og det lille vi hadde av mat, med dem. Det var ikke mye vi kunne gjøre for dem. Noen av oss led av underernæring.
Brødrene fra Europa kom imidlertid med penger som gjorde det mulig for oss å kjøpe mat, som det var lite av, og som var svært dyr. Maten kom på et kritisk tidspunkt, siden mange ikke hadde noe å spise i hjemmene sine. Vi distribuerte mat både til Jehovas vitner og til mennesker som ikke var det. Hvis hjelpen ikke hadde kommet på det tidspunktet, ville mange flere ha dødd, spesielt barn. Jehova reddet sitt folk. Det gjorde dypt inntrykk på mange som ikke var Jehovas vitner. Mange bemerket vår enhet og kjærlighet. Noen erkjente at vår religion er den sanne religion.»
Selv om mat ble kjøpt lokalt og det ble delt ut medisin, var det behov for mer. Det var behov for klær og tepper og større forsyninger med mat og medisin. Det var også behov for hjelp til å gjenoppbygge hus som var blitt ødelagt.
Folk gir gavmildt
Brødrene i Europa var igjen ivrige etter å hjelpe. Jehovas vitners avdelingskontor i Louviers i Frankrike informerte menighetene i Rhône-dalen, Normandie og noen menigheter i Paris om behovet for nødhjelp. Her kom et annet av Bibelens prinsipper inn i bildet: «Den som sår sparsomt, skal også høste sparsomt; og den som sår rikelig, skal også høste rikelig. La enhver gjøre slik som han har besluttet i sitt hjerte, ikke motvillig eller under tvang, for Gud elsker en glad giver.» — 2. Korinter 9: 6, 7.
Tusener benyttet med glede anledningen til å gi. Kartonger og sekker med klær, sko og annet strømmet inn til Rikets salene og ble deretter transportert til Jehovas vitners avdelingskontor i Frankrike. Der var 400 frivillige klar til å ta del i den neste fasen av «Hjelp Zaïre»-aksjonen. Etter hvert som gavene strømmet inn, sorterte, brettet og pakket disse frivillige arbeiderne klærne i kartonger som ble stablet på paller, 30 kartonger på hver pall. Barn hadde tenkt på sine unge brødre og søstre i Afrika og hadde sendt leketøy — fine lekebiler, snurrebasser, dukker og teddybjørner. Disse ble pakket sammen med livsfornødenhetene. I alt ble ni containere, hver av dem på tolv meter, fylt og sendt til Den demokratiske republikken Kongo.
Hvor mye nødhjelp er blitt sendt til Sentral-Afrika som følge av den hjelp tusener av Jehovas vitner i Belgia, Frankrike og Sveits har gitt? I juni 1997 var det blitt sendt i alt 500 kilo medisiner, 10 tonn proteinrik kjeks, 20 tonn annen mat, 90 tonn klær, 18 500 par sko og 1000 tepper. Det ble også fløyet inn bibelsk litteratur. Alt dette ble satt stor pris på, og det oppmuntret flyktningene og hjalp dem til å utholde sine prøvelser. Forsyningene hadde totalt en verdi på nærmere 7 100 000 kroner. Slike bidrag var et bevis på det brorskap og den kjærlighet som rår mellom dem som tjener Jehova.
Fordeling av hjelpeforsyningene
Etter hvert som forsyningene begynte å komme fram til Den demokratiske republikken Kongo, reiste to brødre og en søster fra Frankrike for å samarbeide med de lokale nødhjelpsutvalgene. Angående den verdsettelse som de kongolesiske brødre viste, sa Joseline: «Vi mottok mange takkebrev. En fattig søster gav meg et malakittsmykke. Andre gav oss bilder av seg selv. Da vi skulle reise, var det mange søstre som kysset og klemte meg. De gråt, og det gjorde jeg også. Mange kom med kommentarer som: ’Jehova er god. Jehova tenker på oss.’ Så de var tydeligvis klar over at det var Jehova som skulle ha æren for denne gavmildheten. Mens vi fordelte maten, priste brødrene og søstrene Jehova ved å synge Rikets sanger. Det var veldig rørende.»
En lege ved navn Loic var medlem av teamet. Mange kom til Rikets sal og ventet tålmodig på sin tur til å få medisinsk hjelp av ham. En kongolesisk søster ville også gjerne bidra med noe, og hun laget og delte ut rundt 40 smultringer til dem som ventet på å komme inn til legen. Siden det var omkring 80 personer som ventet, fikk hver av dem en halv smultring.
Hjelp til personer som ikke var Jehovas vitner
Denne humanitære hjelpen ble ikke bare gitt Jehovas vitner. Andre høstet også gagn av den, akkurat som mange gjorde det i 1994. Dette er i harmoni med Galaterne 6: 10, hvor det står: «La oss da, så lenge vi har en tid som er gunstig til det, gjøre det som er godt, mot alle, men særlig mot dem som er beslektet med oss i troen.»
Jehovas vitner distribuerte medisin og klær til flere barneskoler og et barnehjem i nærheten av Goma. Det bor 85 barn på barnehjemmet. På en av rundene som hjelpeteamet foretok for å vurdere situasjonen, besøkte de barnehjemmet og lovte å forsyne dem med 50 kartonger proteinrik kjeks, kartonger med klær, 100 tepper, medisin og leker. Barna stilte seg opp på gårdsplassen og sang for de besøkende. Så kom de med en spesiell anmodning — kunne de få en ball slik at de kunne spille fotball?
Noen uker senere oppfylte hjelpeteamet sitt løfte om å skaffe forsyninger. Bestyreren av barnehjemmet var imponert over den gavmildhet som ble vist, og over det han hadde lest i den bibelske litteraturen han hadde fått, og han sa at han var i ferd med å bli et av Jehovas vitner. Og fikk barna en fotball? «Nei,» svarte Claude, hjelpeteamets koordinator fra Frankrike. «Vi gav dem to fotballer.»
Flyktningleirer
Det var ikke bare Den demokratiske republikken Kongo som fikk hjelp. Tusenvis av flyktninger hadde flyktet fra krigssonen til et nærliggende land, hvor tre flyktningleirer hurtig ble opprettet. Jehovas vitner reiste dit også for å se hva som kunne gjøres. Da rapporten var utarbeidet, hadde 211 000 flyktninger, de fleste fra Den demokratiske republikken Kongo, søkt tilflukt i leirene. Rundt 800 av dem var Jehovas vitner, deres barn og mennesker som var interessert i det gode budskap om Riket. Et alvorlig problem i leirene var mangel på mat. I den ene leiren var det bare tilstrekkelig med mat for tre dager, og noe av maten bestod av tre år gamle bønner.
Men vitnene var ved godt mot. Selv om de hadde lite bibelsk litteratur, holdt de regelmessige møter i friluft for å bygge seg opp åndelig sett. De var også travelt opptatt med å forkynne det gode budskap om Guds rike til andre i leiren. — Matteus 24: 14; Hebreerne 10: 24, 25.
Jehovas vitners undersøkelsesteam innbefattet en lege. Selv om myndighetene bare tillot dem å tilbringe noen få dager i hver leir, ble det gitt legebehandling. De lot kristne eldste ta hånd om medisin og penger. Dette hjalp brødrene til å overleve. Undersøkelsesteamet håpet også at vitnene i leirene snart kunne vende tilbake til sitt hjemland.
Hva med framtiden? Jesus Kristus forutsa at våre dager ville være en urolig tid, en tid kjennetegnet av kriger og matmangel. (Matteus 24: 7) Jehovas vitner vet at det bare er Guds rike som kan gjøre slutt på lidelsene på jorden. Under dets styre vil vårt jordiske hjem bli et paradis, fylt av fred, velstand og evig lykke for lydige mennesker. (Salme 72: 1, 3, 16) I mellomtiden vil Jehovas vitner forkynne det gode budskap om dette himmelske riket, og de vil også fortsette å hjelpe sine medtroende og andre i tider med nød.
[Uthevet tekst på side 4]
Siden 1994 har Jehovas vitner i Europa alene sendt mer enn 190 tonn mat, klær, medisiner og andre hjelpeforsyninger til sentrale deler av Afrika
[Ramme på side 6]
Kristen kjærlighet i praksis
En av dem som ivrig deltok i «Hjelp Zaïre»-prosjektet i Frankrike, var Ruth Danner. Som barn satt hun i nazistenes konsentrasjonsleirer på grunn av sin kristne tro. Hun sa: «Vi var så glade for at vi kunne gjøre noe for våre brødre og søstre i Afrika. Men det var noe som gjorde meg enda gladere. I 1945, da vi kom tilbake fra Tyskland, hadde vi absolutt ingenting. Til og med de klærne vi hadde på oss, hadde vi lånt. Men snart fikk vi materiell hjelp fra våre åndelige brødre i Amerika. Så denne hjelpeaksjonen gjorde at jeg kunne gjengjelde den godheten som ble vist oss for så lenge siden. For et privilegium det er å være en del av en slik stor familie av brødre som viser kristen kjærlighet i praksis!» — Johannes 13: 34, 35.
[Bilde på side 7]
Snart vil jorden bli et paradis med overflod for alle