På leting etter orkideer i Europa

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I NEDERLAND

ORKIDEER fascinerer folk overalt. Orkideer er synonymt med eksotisk skjønnhet og fargeprakt. Det at de finnes i ugjennomtrengelige tropiske skoger, forsterker bare den mystiske auraen som omgir disse blomstene. Det er ikke alle som er klar over at orkideer ikke bare finnes i tropiske strøk, men også i mer tempererte strøk, for eksempel i Europa.

Det finnes orkideer mange forskjellige steder i Europa, fra det kjølige Island til det subtropiske Hellas. I alt er omkring 350 arter kjent i Europa. I motsetning til mange tropiske arter er europeiske arter jordboende; de har rotfeste i jorden. I tropene er de fleste orkideer epifytter; de har rotfeste i trær. Mange tropiske arter får store, flotte blomster, mens størrelsen på de europeiske orkideenes blomster er mye mer beskjeden.

Å begi seg på leting etter orkideer i Europa er trivelig tidsfordriv, ettersom mange arter vokser i praktfulle omgivelser. Mange orkideer er indikatorplanter; de indikerer at bestemte miljømessige betingelser er til stede. En god del arter er meget kresne og forekommer bare i økologiske omgivelser som innfrir alle de kravene de stiller. Fuktigvoksende orkideer, for eksempel engmarihånd (Dactylorhiza incarnata), vokser bare på steder hvor grunnvannet inneholder tilstrekkelig med kalk. Det forklarer hvorfor noen arter er sjeldnere enn andre. En orkidéart som stiller svært strenge krav, finnes færre steder enn de som er mer nøysomme.

Hvis vi tenker oss at vi reiser gjennom Europa fra Nederland til Sør-Italia, vil vi kunne finne orkideer i de fleste områdene vi reiser igjennom. La oss begynne med Nederland. I dette lavtliggende landet finner vi fremdeles vidstrakte myrer, gressmarker og sanddyner med fuktige groper. I mai og juni blir deler av terrenget farget rosa og lilla av orkideer i slekten Dactylorhiza. Én vakker, staselig art heter stormarihånd, eller Dactylorhiza praetermissa. Den kan bli opptil en meter høy og kan ha hele 60 blomster. Det som er igjen av torvmyrer og lyngmoer er også vertskap for orkideer. Særlig på fuktige lyngmoer kan man noen ganger finne mye flekkmarihånd (Dactylorhiza maculata). På torvmyrer måtte vi ha lett grundig for å finne de bitte små, grønne blomstene på myggblom, eller Hammarbya paludosa. Denne lille orkideen vokser på ekstremt utilgjengelige steder.

Vi reiser videre, opp i de mellomtyske fjellområdene. Her, midt iblant et mangfold av løvtrær, finnes en mengde representanter for slekten Epipactis. Noen av dem vokser langt inne i skogen, på steder hvor det er mye skygge, mens andre, for eksempel Epipactis muelleri, foretrekker skogkanten. Det er Epipactis-artenes blomstring på sensommeren og høsten som avslutter orkidésesongen i Europa. I skråningene på åser hvor det er mye kalk, er det en spesiell type tørreng, kalktørreng, hvor det vrimler av orkideer. I mai og juni kan vi finne flere titalls arter her, deriblant de praktfulle artene johannesnøkler (Orchis militaris) og kruttbrenner (Orchis ustulata).

I det sørlige Tyskland kommer vi til Alpene. Engene der er kjent for sin overflod av blomster. Orkideene er ofte med på å skape disse vakre omgivelsene. Noen enger i Alpene, for eksempel i Dolomittene i Italia, er i juli måned kledd i en purpurfarget drakt av orkideer. Her finnes det en overflod av svartkurle (Nigritella nigra) i en rekke forskjellige farger. Nigritella avgir en sterk vaniljeduft, noe som minner oss om at vanilje utvinnes av frukten av en tropisk orkidé.

Det finnes orkideer på over 3000 meters høyde. Så høyt over havet kan man finne fjellkurle (Chamorchis alpina), som trolig er verdens minste orkidé. Blomstene på denne arten har et tverrmål på bare omkring en halv centimeter. Fordi blomstene er grønnlige, tiltrekker de seg ikke mye oppmerksomhet. Men denne arten har sin egen bestemte plass i det alpine økosystemet.

Når vi har passert Alpene, kommer vi til middelhavsområdet. Her finnes det flere orkidéarter enn andre steder i Europa, og mangfoldet er meget stort. De varmekjære artene som vokser her, blomstrer bare tidlig om våren. I løpet av den tørre sommeren visner all vegetasjon, også orkideene, og det er praktisk talt ingen planter som blomstrer. Det dukker ikke opp friske grønne planter igjen før etter det første høstregnet.

Orkideene reagerer på dette regnet. Mange arter danner blad på denne tiden og overlever vinteren i form av en bladrosett. Det er ikke før tidlig om våren de viser fram sine praktfulle blomster. De fleste av artene i flueblomslekten (Ophrys) er typiske middelhavsplanter. Mange av disse artenes bestøvning er avhengig av hanninsekter som forveksler blomsten, som ligner på et insekt, med en paringsvillig make. På engelsk er flere arter oppkalt etter insekter som de ligner på. Når «paringen» er over, har insektet fått festet polliniet på seg og transporterer det uforvarende til en annen plante av samme art. Bestøvningen finner sted, og frødannelsen kan begynne. Denne bestøvningsmetoden er forbausende presis.

Noen av Ophrys-artene har nemlig forskjellige underarter, og hver underart blir bestøvet av én bestemt insektart. Når én type insekter blir stilt overfor blomster som ligner på dem de vanligvis bestøver, men som tilhører en annen underart, avstår de fra å bestøve dem. Noen ganger skjer det et «uhell», og feil art blir bestøvet, noe som fører til krysninger. Av og til er hybridene i stand til å danne fertile frø og frambringer avkom i stort antall.

En annen slekt som er karakteristisk for middelhavsområdet, er Serapias. Disse artene blir bestøvet av insekter som overnatter i et rørformet hulrom inne i blomsten. Når insektet våkner, har polliniet festet seg på det, så natten etter vil en annen blomst bli bestøvet.

På vår reise gjennom Europa så vi mange vakre naturlandskaper som formelig bugnet av orkideer. Men mange slike områder er gått tapt. I et industrialisert, tett befolket og jordbruksmessig avansert Europa er praktisk talt alle naturreservater utsatt for en mengde trusler. Både sur nedbør, tørke, maksimal utnyttelse av jordbruksområder, turisme og urbanisering går ut over orkideene. Mange arter er blitt sjeldne. I en rekke land er noen arter fredet.

Det er imidlertid ikke mye hjelp i bare å erklære at noe er fredet. Menneskene bør lære å behandle skaperverket med respekt. I den nåværende, ufullkomne tingenes ordning, hvor menneskene mangler respekt for Skaperen og hans skaperverk, venter vi ikke at naturen skal bli prioritert. Det vil ikke bli mulig for rettferdige mennesker å glede seg fullt ut over harmoni i naturen før i Guds nye ordning. (Jesaja 35: 1) Først da vil de mange slags orkideer bli tilbørlig verdsatt.

[Bilder på sidene 8 og 9]

På disse to sidene er det orkideer fra (1) Italia, (2) Nederland, (3) Alpene, (4) en kalktørreng og (5) en lyngmo. (6) «Orchis papilonacea»