Matrusjka — for en dukke!

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I RUSSLAND

MED en gang turistene ser meg, virker det som om de fleste av dem bestemmer seg for å ta meg med hjem, selv om det kan koste dem ganske mye å gjøre det. Jeg vet egentlig ikke hva det er som gjør meg så populær. Tross alt vet de svært lite om meg. Kanskje det rett og slett bare er på moten. Men la meg presentere meg selv. Jeg heter Matrusjka og kommer fra — nei, la oss ta det hele fra begynnelsen.

Det er faktisk ingen som egentlig vet hvor jeg kommer fra, eller hvem som var foreldrene mine. Det finnes to forskjellige forklaringer. Noen hevder at jeg ble til på den japanske øya Honshu som en helt spesiell leke som bestod av flere deler som var satt sammen. De sier at det var hustruen til en russisk patron som het Savva I. Mamontov (1841—1918), som tok meg med fra Honshu til Russland på slutten av 1800-tallet. Ifølge enkelte japanere skal det på den annen side ha vært en russisk munk som først brakte ideen om å gjøre meg til en helt spesiell dukke til Japan. Men uansett likte russiske håndverkere tanken, og Matrusjka ble til.

Mot slutten av 1880-årene var Russland i ferd med å utvikle sin økonomi og kultur. Samtidig var russerne blitt mer interessert i å ta vare på sine folketradisjoner. Intelligentsiaen, deriblant slike berømte russiske malere som Ilja Repin, Viktor Vasnetsov og Mikhail Vrubel, var fast besluttet på å gjenopplive russisk kultur og begynte å samle seg rundt Mamontov. Det ble opprettet flere kunststudioer i nærheten av Moskva med tanke på å bevare minnet om den russiske bondestand. Der samlet man tradisjonsrike gjenstander, leker og dukker fra hele landet.

En profesjonell kunstner som het Sergej Maljutin, laget de første skissene av meg, men jeg så litt annerledes ut den gang. Jeg skulle forestille en bondejente med rundt ansikt og strålende øyne. Jeg var kledd i en sarafan (et fotsidt, ermeløst klesplagg som holdes oppe av to stropper), og det glatte og glansfulle håret mitt var ordnet i en forseggjort frisyre under et stort, broket tørkle. Andre dukker som var mindre enn den foregående, ble satt inni meg. De var kledd i kosovorotkas (russiske bluser med kraven knappet i den ene siden), skjorter, poddyovkas (jakker som er lange i livet og brukes av menn) og forklær. Ifølge Maljutins skisser var det slik jeg så ut da jeg ble laget i Moskva omkring 1891.

Jeg har ofte undret meg over navnet mitt. Jeg fikk vite at Matrena (diminutiv av Matrusjka) var et av de mest populære jentenavnene i Russland på slutten av 1800-tallet. Det er avledet av det latinske rotordet matrona og betyr «mor», «respektert kvinne» eller «mor til en familie». Det å sette en dukke inni en annen var da også et passende bilde på fruktbarhet og videreføring av livet.

Ikke lett å lage

Det har vært vanlig at folk har brukt mye materialer og til slutt gitt opp i sine forsøk på å lage meg. Det er ikke så rart, for inntil ganske nylig var det en hemmelighet hvordan jeg blir laget. Så det var bare noen få som kunne få en slik dukke som jeg. Men nå skal jeg avsløre hemmeligheten for deg.

Det krever virkelig dyktighet å lage meg. For det første er det viktig å velge den rette tresorten. Man bruker vanligvis lind, fordi det er en myk tresort, men det forekommer også at bjørk eller or blir brukt. Etter at trærne er felt — noe som vanligvis skjer tidlig om våren — blir det meste av barken fjernet, så det bare er nok bark igjen til å hindre at veden sprekker mens den tørker. Deretter ligger stokkene stablet i flere år, slik at de får nok luft mens de tørker.

Stokkene må kuttes opp til riktig tid, når det verken er for lite eller for mye fuktighet i luften. Det er bare en ekspert som kan avgjøre når den rette tiden er inne. Hvert trestykke gjennomgår opptil 15 forskjellige prosesser. Den minste av dukkene — den som ikke kan åpnes — blir laget først. Av og til kan den være så liten at du må myse eller til og med bruke et forstørrelsesglass for å se den skikkelig.

Når den minste dukken er laget, begynner håndverkeren å lage den neste dukken, som skal inneholde den første dukken. Et trestykke blir skåret til i riktig lengde, og så blir det delt i en øvre og en nedre del. Den nedre delen av dukken blir laget først. Veden inni de to delene av den andre dukken blir fjernet, slik at den lille dukken passer akkurat inni. En dyktig håndverker bryr seg forresten ikke om å ta mål, men stoler utelukkende på sin erfaring. Deretter gjentar han prosessen og lager en litt større dukke som kan inneholde de to mindre dukkene.

Antall dukker inni hverandre kan variere fra 2 til 60. Den største dukken kan være like høy som ham som laget den! Når hver dukke er ferdig, blir den dekket med lim som tetter igjen alle fordypninger i overflaten. Nå begynner den endelige tørkingen, og så blir dukken pusset til den får en glatt overflate som gjør det mulig for maleren å fordele malingen jevnt og få fram dukkens uforlignelige utseende.

Tiden har medført forandringer

Folk forandrer seg når de blir eldre, og det kan også sies om meg. Kunsten å lage Matrusjka-dukker spredte seg etter hvert fra Moskva til andre byer, deriblant Semenov, Polkhovskii Maidan, Vyatka, og Tver.a På hvert sted utviklet man sin egen stil og dekor. Tapet av min sanne identitet var urovekkende, men jeg klaget ikke. Til 100-årsjubileet for krigen i 1812 var det noen som bestilte et sett med dukker som skulle forestille den russiske generalen Mikhail Kutuzov og den franske generalen Napoleon Bonaparte. Disse to generalene var de største dukkene, og de andre generalene som kjempet mot hverandre i krigen, ble laget slik at de passet inni sine respektive hærførere.

Produksjonen og salget av dukker som forestiller politiske skikkelser, var lenge underlagt streng kontroll. Men de politiske forandringene i slutten av 1980-årene gav håndverkerne nye muligheter og ny frihet. Nå kunne de lage og selge dukkene sine uten frykt.

En maler som het Sikorskii, var en av de første som laget dukker som ble populære blant folk flest. Dukkene hans går for de høyeste prisene, og et enkelt sett med dukker kan koste så mye som 20 000 kroner. Hans framgang virket ansporende på andre kunstnere, og i løpet av de siste seks årene har produksjonen av Matrusjka-dukker tatt seg betydelig opp.

Navnet mitt, Matrusjka, er nå blitt betegnelsen på alle dukker som er laget for å passe inni hverandre. Forskjellige motiver er malt på dem: blomster, kirker, ikoner, folkediktning, ting som har med familien å gjøre, og til og med religiøse og politiske ledere. Det store antall dukker som nå er tilgjengelig, gjør at jeg kan kjøpes til en noenlunde fornuftig pris.

Da jeg som vanlig stod utstilt i en butikk i Moskva sommeren 1993, hørte jeg plutselig at en gruppe utenlandske turister kom bort til meg. Jeg fikk med meg at de sa noe om et av Jehovas vitners stevner som de overvar, og at hver og én av dem gjerne ville ta meg med hjem som et minne om denne fantastiske begivenheten. Jeg så på dem med store øyne og lurte på hvorfor de ville det. Nesten som svar på dette sa en av dem: «Hun er mer enn bare en suvenir. Jeg vil at vennene mine skal få se øynene hennes. De har det samme uttrykket som jeg så i øynene til russere som jeg snakket med om Guds rike og om Guds navn, slik det står i Bibelen.»

Jehovas vitner? Guds rike? Guds navn? Bibelen? Øynene mine ble større og større mens jeg lyttet, og hjertet slo litt fortere ved tanken på å bli tatt med til steder langt borte av noen av disse menneskene, som så så hyggelige ut. Kanskje jeg kunne lære mer om hva som hadde fått dem til å reise til Russland i utgangspunktet. Jeg er sikker på at det må ha vært noe mer enn bare utsiktene til å treffe meg, en dukke som heter Matrusjka.

[Fotnote]