Gratis leker i Afrika

Av Våkn opp!s medarbeider i Sierra Leone

Bare kledd i et par falmede, kakifargede shorts streifer en liten gutt omkring og drar på en lekelastebil — en rusten sardinboks. Den er lastet med «varer» — en haug med småstein.

Litt lenger oppe i veien sparker en gjeng barføtte gutter fotball. Men fotballen deres er ingen vanlig ball — den er en tett sammenkveilet bunt med filler. Målet består av noen steiner.

Og der borte står en tre år gammel jente med en dukke i armene — en brun kvist som er pakket inn i mykt, rødt stoff.

Slike syn er vanlige i afrikanske land. Men de kan nok virke fremmede for lesere som bor i industriland. Kanskje du tror (som reklamebransjen helst vil ha deg til å tro) at leker er noe man kjøper. Men lenge før det ble vanlig med fabrikkprodusert leketøy, laget barna lekene sine selv. Og i Afrika blir denne kreative tradisjonen holdt i hevd.

Gutteleker

Fra gammelt av har gutter vært fascinert av kjøretøy. I det gamle Hellas og Roma lekte gutter med miniatyrvogner. Så det er ikke overraskende at motorkjøretøy fascinerer unge gutter i dag og setter deres kreativitet i sving.

Abraham, en skolegutt i Ghana, kutter grener av kokospalmer med en lang kniv. Av dem lager han en liten pickup. Hjulene består av skiver som er skåret ut av kasserte plastprodukter.

I Lesotho lager en gutt som heter Chepa, en «Land-Rover» av ølbokser og ståltråd. Han flenger opp boksene, banker dem flate, skjærer dem til og bøyer dem over en ramme av ståltråd for å forme karosseriet. Halve ølbokser utgjør hjulene på bilen.

Ja, ved hjelp av bokser, stokker, papp, ståltråd og bambus lager afrikanske gutter fly, busser, sykler, lastebiler, traktorer, biler og kanoer. Og ikke to av dem er like!

Å lage en ståltrådbil

Denne oppfinnsomheten kommer kanskje best til uttrykk i det som kalles ståltrådbiler. Det er lekebiler som er formet av kassert ståltråd og blikkbokser.

Først må imidlertid han som lager ståltrådbilen, finne materialene. En gutt som heter Tamba, går hjemmefra tidlig på dagen for å begynne å lete etter noe han kan bruke. En nabo gir ham noen gamle kleshengere av ståltråd — de er ideelle til understellet og karosseriet. På en fylling finner han så en ledningstump. Noen blikklokk på åtte centimeter i diameter vil tjene som hjul. Og på vei hjem får Tamba lov til å ta med seg et meter langt stykke av en tykk vaier fra et ødelagt gjerde.

Nå er han kommet til selve utformingen av bilen. Etter å ha laget en røff skisse på et stykke kartong er Tamba rede til å sette i gang med selve byggingen. Ved hjelp av en tang han har lånt av faren, kutter og bøyer han kleshengerne og binder bitene sammen etter tegningen. Når rammen er ferdig, monterer han akslinger og hjulene av blikklokk. Så begynner han med detaljene — dører, gulv, seter, vindusrammer, grill, støtfangere og lys. Bilen til Tamba vil selvfølgelig også ha noe ekstrautstyr, som et lite speil og en bit teppe på gulvet. Og gjennomsiktig plast fra dropsposer tjener som «glass» i vindusrammene.

Nå er tiden inne til å feste styrestangen, som går tvers gjennom taket og bakover utenfor selve bilen til den er i høyde med Tambas hofter. Deretter former han enden på styrestangen til et ratt, som vil hjelpe ham til å «kjøre» bilen ved å skyve den bortover. Hvor lenge måtte han jobbe med konstruksjonen? I to dager. Men nå kommer det som er virkelig moro — å kjøre den! Med hånden på rattet skyver Tamba bilen foran seg og manøvrerer den behendig utenom alle hindringer. Noen gutter har også installert batteridrevet frontlys, lommelyktpærer, for kveldskjøring.

Afrikanske dukker

Dukker er blitt kalt «menneskehetens eldste form for leketøy». Men afrikanske dukker er nokså forskjellige fra de dukkene du får kjøpt i butikken.a Tenk deg for eksempel en banandukke! Slike dukker er populære blant vestafrikanske jenter. Etter at de har tegnet øyne, nese og munn på frukten, kler de dukken i passende klær. Noen barn bærer til og med dukkene sine på ryggen — akkurat som mamma gjør med sin baby!

Sørafrikanske jenter vet også hvordan de kan lage «babyer» av maiskolber. De lager armer og ben ved å stikke pinner inn i kolben. Noen tøystykker blir til klær. Og de hårlignende griflene er ideelle som fletter.

Cynthia, en jente fra Sierra Leone, går fra skredder til skredder for å samle tøyrester som hun lager en annen type dukke av. Det er filledukken. Hun låner saks og nål og tråd av moren sin, og så klipper hun stoffet og syr sammen sin egen dukke. Små tøybiter tjener som polstring eller blir sydd på som øyne, ører, nese og munn.

Tidene forandrer seg

I de senere årene har det imidlertid vært en enorm tilstrømning til Afrika av billige, masseproduserte leker fra Østen. I Vest-Afrika, for eksempel, koster en plastdukke ikke mer enn bortimot tre kroner. Siden de er holdbare og ligner mer på ekte babyer, foretrekker jentene ofte dem framfor maiskolber eller filledukker.

En tenåringsjente som heter Saffie, selger filledukker fra en salgsbod i Freetown, Sierra Leones travle hovedstad. De koster litt over 15 kroner stykket. Hvem er det som kjøper av henne? Saffie innrømmer: «Det er for det meste amerikanske og europeiske turister som vil ha slike filledukker nå. Afrikanske barn foretrekker plastdukker.»

Men foretrekker guttene leker som blir solgt i butikkene? En 13 år gammel gutt som heter Raymond, hadde nettopp brukt en hel uke på å lage en ganske avansert ståltrådlastebil. Vi spurte ham: «Hvis noen tilbød seg å bytte lastebilen din med en lastebil som en fabrikk har laget, ville du da ha tatt imot tilbudet?» Svaret hans kom umiddelbart: «Ja, det er klart!» Den ligner mer på en skikkelig lastebil.»

Ja, hjemmelagde biler har mistet populariteten etter hvert som det er blitt så mange fabrikkproduserte lekebiler. Patricia Davison sier i bladet African Arts: «Det kan se ut til at de dårlige sosioøkonomiske forholdene som er felles for de samfunnene hvor slike leker blir laget, har virket stimulerende på denne formen for kreativ utfoldelse og, omvendt, at den kanskje blir hemmet av materiell velstand.»

Vil fabrikkproduserte leker med tiden komme til å erstatte hjemmelagde leker i Afrika? Det vil tiden vise. Det er interessant at flere organisasjoner over hele Afrika forsøker å holde tradisjonen med hjemmelagde leker levende ved å holde konkurranser for slike leker. Det er også noen museer som samler inn og viser fram eksemplarer av dette håndverket. Ikke desto mindre foretrekker barn nesten alltid fabrikkproduserte leker hvis de får velge, fordi de er mer virkelighetstro.

Det er kanskje beklagelig. For i motsetning til leker som kjøpes i butikken, stimulerer hjemmelagde leker barnas kreativitet, originalitet, oppfinnsomhet, kunstneriske evner og fantasi. Det er morsomt å lage dem, og det utvikler barnas ferdigheter. Og kostnadene kunne ikke vært lavere.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 19]

Lenge før fabrikker begynte å produsere leker, laget barna lekene sine selv