Over 40 år under kommunistenes forbud

FORTALT AV JARMILA HÁLOVÁ

Tidspunkt: den 4. februar 1952, etter midnatt. Sted: vår leilighet i Praha i Tsjekkoslovakia. Vi ble vekket av at noen ringte hissig på døren. Så stormet politiet inn.

POLITIET plasserte min mor, min far, min bror Pavel og meg i hvert vårt rom, satte en vakt hos hver av oss og begynte å gjennomsøke hele leiligheten. Etter nesten tolv timer drev de fremdeles på. Da de hadde laget en liste over all den litteraturen de hadde funnet, pakket de den ned i esker.

Deretter ble jeg beordret inn i en bil, og så var det noen som satte svarte briller på meg. Pussig nok greide jeg å forskyve brillene litt, slik at jeg kunne se hvor de kjørte meg. Gatene var velkjente. Vi var på vei til sikkerhetspolitiets beryktede hovedkvarter.

De dyttet meg ut av bilen. Da brillene senere ble fjernet, befant jeg meg i et skittent lite rom. En kvinne i uniform sa at jeg skulle ta av meg klærne og kle på meg en tykk arbeidsbukse og en herreskjorte. Jeg fikk en fille bundet om hodet som bind for øynene og ble ført i blinde ut av rommet og bortover noen tilsynelatende endeløse korridorer.

Til slutt stoppet vakten opp og låste opp en jerndør, og jeg ble skjøvet inn døren. Fillen ble revet av hodet mitt, og døren ble låst bak meg. Jeg befant meg i en fengselscelle. Det var en kvinne i 40-årene der som stirret på meg. Hun var kledd akkurat som meg. Jeg syntes på en måte det var litt komisk, og det høres kanskje rart ut, men jeg klarte ikke å la være å le. Jeg var en ung jente på 19 år som aldri hadde opplevd noe slikt som å sitte i fengsel, og jeg holdt humøret oppe. Til min lettelse forstod jeg snart at ingen andre i familien var satt i fengsel.

På den tiden var det farlig å være et av Jehovas vitner i Tsjekkoslovakia, som landet da het. Landet var underlagt et kommunistisk styre, og Jehovas vitners virksomhet var forbudt. Hvordan ble familien min så engasjert i en forbudt organisasjon?

Hvordan vi ble Jehovas vitner

Min far, som var født i Praha, hadde protestantisk bakgrunn og var meget oppriktig i sin religiøse overbevisning. Han traff min mor i 1920-årene, da hun kom til Praha for å studere medisin. Hun kom fra et område som het Bessarabia, som tilhørte Russland da hun var barn. Da de giftet seg, meldte hun seg inn i sin manns kirke, selv om hun var jøde. Hun var imidlertid ikke tilfreds med denne kirken.

Under den annen verdenskrig ble far plassert i en arbeidsleir, og mor unngikk så vidt å bli et offer for holocaust. Dette var harde år for oss, men vi overlevde, alle sammen. Sommeren 1947, to år etter at krigen var slutt, gav en av min fars søstre, som var blitt et av Jehovas vitner, familien min et abonnement på bladet Vakttårnet. Det var mor som begynte å lese det, og hun godtok straks det budskapet det inneholdt, som den sannhet hun hadde søkt etter.

Til å begynne med sa hun ikke så mye til oss andre, men hun fant ut hvor i Praha møtene ble holdt, og begynte å gå på dem. Etter noen måneder, våren 1948, ble hun døpt på et av Jehovas vitners kretsstevner. Så spurte hun om ikke vi andre ville bli med på møtene. Far gikk motstrebende med på det.

Møtene ble holdt i en liten sal i sentrum av Praha, og der begynte vi å gå, hele familien. Far og jeg hadde blandede følelser, vi var nysgjerrige og mistenksomme på samme tid. Vi ble overrasket over at mor allerede hadde fått nye venner som hun presenterte oss for. Jeg ble imponert over den begeistringen de viste, over at de var så fornuftige, og over at de tydeligvis satte stor pris på sitt brorskap.

Da mor så hvor positivt vi reagerte, foreslo hun at vi skulle invitere noen vitner hjem til mer inngående drøftelser. Far og jeg ble rystet da de viste oss ut fra vår egen bibel at sjelen ikke er udødelig, og at Gud ikke er en treenighet. Ja, det var opplysende å få vite hva det egentlig vil si å be om at Guds navn må bli helliget, og at hans rike må komme.

Noen uker senere inviterte far hjem flere prester fra hans kirke. Han sa: «Brødre, jeg vil gjerne drøfte noen punkter ut fra Bibelen med dere.» Så la han fram kirkens grunnleggende læresetninger, punkt for punkt, og viste hvordan de er i strid med Bibelen. Prestene innrømmet at det han sa, var sant. Far konkluderte så med å si: «Jeg har, og da taler jeg på vegne av min familie, besluttet å forlate kirken.»

Forkynnelsesarbeidet blir forbudt

I februar 1948, kort tid før far og jeg begynte å gå på møtene, tok kommunistpartiet kontrollen over landet. Jeg var vitne til at andre elever angav lærerne sine, og jeg så lærere bli redd sine elevers foreldre. Alle begynte å bli fremmede for hverandre. Til å begynne med fikk imidlertid Jehovas vitner fortsette sitt arbeid så å si uforstyrret.

Et av de store høydepunktene for oss i 1948 var Jehovas vitners områdestevne i Praha fra 10. til 12. september, hvor det var over 2800 til stede. Noen uker senere, den 29. november 1948, trengte det hemmelige politiet seg inn på avdelingskontoret, og det ble stengt. I april året etter ble det nedlagt offisielt forbud mot vårt arbeid.

Ingenting av dette skremte familien min, og i september 1949 var vi til stede ved et spesielt program i skogen i nærheten av Praha. En uke senere ble far og jeg døpt. Til tross for at jeg prøvde å utvise forsiktighet i forkynnelsesarbeidet, ble jeg arrestert i februar 1952, slik jeg fortalte innledningsvis.

Gjentatte forhør

Etter at jeg var blitt forhørt noen ganger, trakk jeg den slutning at jeg nok ville bli sittende lenge i fengsel. De som forhørte meg, trodde tydeligvis at jo lengre tid man var innesperret uten å ha noe å ta seg til, desto mer samarbeidsvillig ville man bli. Men jeg tenkte stadig på det foreldrene mine hadde lært meg, og det bidrog til å holde meg oppe. De hadde ofte sitert Salme 90: 12 og oppfordret meg til å ’telle mine dager’, altså vurdere eller verdsette dem, ’så jeg kunne få visdom i hjertet’.

Derfor gjennomgikk jeg i tankene hele salmer og andre skriftsteder som jeg tidligere hadde lært utenat. Jeg mediterte også over Vakttårn-artikler jeg hadde studert før jeg ble satt i fengsel, og jeg sang Rikets sanger for meg selv. De første månedene jeg satt inne, hadde jeg dessuten andre fanger å snakke med. I tillegg kunne jeg repetere ting jeg hadde lært på skolen, for jeg hadde tatt avsluttende eksamen bare noen måneder tidligere.

Av avhørene skjønte jeg at en angiver hadde vært til stede på et av mine bibelstudier og hadde meldt fra om at jeg forkynte. Myndighetene trakk den slutning at det også var meg som var ansvarlig for de maskinskrevne kopiene av bibelske publikasjoner som var beslaglagt hjemme hos oss. I virkeligheten var det min bror, som var bare 15 år, som hadde utført skrivearbeidet.

Etter en tid innså de som forhørte meg, at jeg ikke kom til å trekke noen andre inn i saken, og da prøvde de å overtale meg til å fraskrive meg min tro. De konfronterte meg til og med med en mann som jeg visste hadde vært en av Jehovas vitners reisende tilsynsmenn. Selv om også han satt i fengsel, samarbeidet han nå med kommunistene i en kampanje for å få fengslede Jehovas vitner til å fraskrive seg sin tro. Noe så patetisk! Noen år senere, etter at han var blitt løslatt, drakk han seg i hjel.

Satt i enecelle

Etter sju måneder ble jeg overflyttet til et annet fengsel og satt i enecelle. Nå som jeg var helt alene, var det helt opp til meg selv hvordan jeg ville bruke tiden. Jeg kunne få låne bøker, men selvfølgelig ikke av det åndelige slaget. Jeg satte derfor opp en timeplan som omfattet både lesing og tid til meditasjon over åndelige spørsmål.

Jeg må si at jeg aldri hadde følt meg så nær knyttet til Jehova i mine bønner som da. Tanken på vårt verdensomfattende brorskap hadde aldri vært så dyrebar. Hver dag prøvde jeg å forestille meg hvordan det gode budskap ble utbredt i forskjellige deler av verden akkurat i det øyeblikket. Jeg forestilte meg at jeg deltok i dette arbeidet, at jeg holdt bibelske prekener for folk.

Men i denne rolige atmosfæren gikk jeg etter hvert i en felle. I og med at jeg alltid hadde likt å lese, og fordi jeg hungret etter inntrykk utenfra, ble jeg noen ganger så oppslukt av en bok at det gikk ut over den tiden jeg hadde satt av til å meditere over åndelige spørsmål. Når dette skjedde, fikk jeg alltid dårlig samvittighet etterpå.

En formiddag ble jeg ført til statsadvokatens kontor. Han snakket ikke om noe spesielt, men gikk bare igjennom resultatene av tidligere forhør. Jeg ble skuffet over at det ikke var fastsatt noen dato for rettssaken. Etter en halvtimes tid stod jeg i cellen igjen. Der mistet jeg fatningen og begynte å gråte. Hvorfor? Hadde de lange ukene i enecelle til slutt fått en uheldig innvirkning på meg?

Jeg begynte å analysere problemet og fant snart ut hva som var årsaken. Dagen før hadde jeg vært oppslukt av å lese og hadde nok en gang unnlatt å opprettholde min åndelige aktivitet. Da jeg uventet ble ført inn til forhør, var jeg derfor ikke nær knyttet til Jehova i bønn. Nå øste jeg straks ut mitt hjerte for Jehova og besluttet at jeg aldri mer skulle forsømme åndelige ting.

Etter denne opplevelsen bestemte jeg meg for ikke å lese noe i det hele tatt. Men så fikk jeg en bedre idé, nemlig at jeg skulle tvinge meg selv til å lese tysk. Under den tyske okkupasjonen under den annen verdenskrig måtte vi lære tysk på skolen, men på grunn av alt det forferdelige tyskerne gjorde under okkupasjonen av Praha, ønsket jeg å glemme alt som var tysk, språket innbefattet. Nå bestemte jeg meg for å være hard mot meg selv ved å friske opp tysken. Dette var jo ment som en straff, men det viste seg å bli til velsignelse for meg. La meg forklare det.

Jeg fikk tak i noen bøker på både tysk og tsjekkisk og begynte å lære meg å oversette fra tysk til tsjekkisk og fra tsjekkisk til tysk. Denne virksomheten viste seg ikke bare å bli en ny motgift mot de potensielle skadevirkningene av å sitte i enecelle, men tjente også en god hensikt senere.

Jeg blir løslatt og begynner å forkynne igjen

Til slutt, etter at jeg hadde sittet åtte måneder i enecelle, ble saken min brakt inn for retten. Jeg ble tiltalt for statsfiendtlig virksomhet og ble dømt til to års fengsel. Ettersom jeg allerede hadde sonet 15 måneder, og fordi det ble gitt amnesti i forbindelse med valget av en ny president, ble jeg løslatt.

I fengselet hadde jeg bedt om at familien min måtte slippe å bekymre seg for meg, og da jeg kom hjem, så jeg at denne bønnen var blitt besvart. Far var lege, og han oppfordret mange av pasientene sine til å studere Bibelen. Som følge av det ledet mor omkring 15 studier hver uke! I tillegg ledet far et gruppestudium av bladet Vakttårnet. Han oversatte også noe av Selskapet Vakttårnets litteratur fra tysk til tsjekkisk, og min bror maskinskrev manuskriptene. Så jeg ble straks opptatt med åndelig virksomhet og ledet snart flere bibelstudier.

En ny oppgave

En regntung ettermiddag i november 1954 ringte det på døren. På trappen, med vannet strømmende nedover sin mørkegrå regnfrakk, stod Konstantin Paukert, en av dem som tok ledelsen i forkynnelsesarbeidet. Vanligvis ville han snakke med min far eller min bror Pavel, men denne gangen spurte han meg: «Kunne du bli med ut og ta en liten spasertur?»

Vi gikk en stund uten å si noe, mens noen fotgjengere gikk forbi. Det dunkle lyset fra gatelyktene speilte seg utydelig i det svarte, våte fortauet. Konstantin så seg tilbake; gaten lå folketom bak oss. «Kunne du hjelpe oss med noe arbeid?» spurte han plutselig. Jeg nikket forbauset. «Vi har noe oversettelsesarbeid vi må få gjort,» fortsatte han. «Du må finne deg et sted å arbeide, men ikke hjemme, og ikke hos noen som politiet kjenner.»

Noen dager senere satt jeg ved et skrivebord i en liten leilighet som tilhørte et eldre ektepar som jeg knapt kjente. De var pasienter av min far, og det var blitt startet et bibelstudium med dem ikke så lenge i forveien. Tyskstudiene mine i fengselet viste seg altså å bli verdifulle, for den gangen oversatte vi den tsjekkiske litteraturen fra tysk.

Bare noen uker senere ble noen kristne brødre som tok ledelsen i arbeidet, deriblant bror Paukert, satt i fengsel. Forkynnelsesarbeidet vårt ble imidlertid ikke stanset. Noen kvinner, deriblant min mor og jeg, var med på å ta hånd om bibelstudiegrupper og vår kristne virksomhet. Min bror Pavel, som fremdeles var i tenårene, tjente som kurer og distribuerte litteratur og organisasjonsmessige instrukser i hele den tsjekkisktalende delen av landet.

En kjær livsledsager

Høsten 1957 ble Jaroslav Hála, et vitne som var blitt arrestert i 1952, og som var dømt til 15 års fengsel, midlertidig løslatt for å få medisinsk behandling. Pavel tok straks kontakt med ham, og snart var Jaroslav igjen fullt ut engasjert i arbeidet for å hjelpe brødrene. I og med at han kjente språkene godt, begynte han å utføre det meste av oversettelsesarbeidet.

En sommerkveld i 1958 spurte Jaroslav om Pavel og jeg ville ta en spasertur sammen med ham. Det var vanlig å gjøre det når organisasjonsmessige forhold skulle drøftes, ettersom leiligheten vår ble avlyttet. Men etter at han hadde snakket med Pavel, bad han ham om å vente på en benk mens vi to fortsatte et stykke. Etter at vi hadde pratet litt om mine oppgaver, spurte han om jeg, til tross for hans dårlige helse og uvisse framtid, ville gifte meg med ham.

Jeg ble meget overrasket over at en som jeg hadde slik aktelse for, fridde til meg på en så oppriktig, likefram måte, og jeg svarte ja uten å nøle. Nå som vi var forlovet, fikk jeg mye å gjøre med Jaroslavs mor, en salvet kristen. Hun og hennes mann var blant de første Jehovas vitner i Praha på slutten av 1920-tallet. De var begge blitt kastet i fengsel av nazistene under den annen verdenskrig, og hennes mann hadde mistet livet i et kommunistisk fengsel i 1954.

Før vi fikk giftet oss, ble Jára, som vi kalte ham, innkalt av myndighetene. De sa at han enten måtte gjennomgå en operasjon for sin kroniske brysthinnebetennelse — noe som på den tiden ville innebære at han måtte gå med på å få blodoverføring — eller sone resten av straffen. Han avslo å gjennomgå operasjonen, noe som innebar at han hadde nesten ti års fengsel foran seg. Jeg bestemte meg for å vente på ham.

Prøvelser og mot

Våren 1959 ble Jára satt i fengsel, og kort tid senere fikk vi et brev som viste at han var ved godt mot. Men så gikk det lang tid, og så kom det et brev som var et fryktelig slag for oss. Det uttrykte beklagelse, bedrøvelse og frykt, som om Jára hadde fått nervesammenbrudd. «Det må være noen andre som har skrevet dette,» sa moren hans. Men det var hans håndskrift!

Både moren hans og jeg skrev og gav uttrykk for tillit til Gud og oppmuntret ham. Etter flere uker kom det enda et brev, som var enda mer forvirrende. «Han kan ikke ha skrevet dette,» sa hans mor igjen. Men det var ingen tvil om at håndskriften var i hans stil, og brevet inneholdt spesielle uttrykk som han pleide å bruke. Så fikk vi ikke flere brev, og vi fikk ikke tillatelse til å besøke ham.

Også Jára hadde fått urovekkende brev som angivelig var fra oss. Hans mors brev anklaget ham for at han lot henne bli igjen alene, nå som hun var langt oppe i årene, og mine brev gav uttrykk for ergrelse over at jeg måtte vente så lenge på ham. Og det var vår håndskrift og vår måte å uttrykke oss på. Til å begynne med ble også han urolig, men så ble han overbevist om at det ikke kunne være oss som hadde skrevet brevene.

En dag kom en person på døren, rakte meg en liten pakke og forsvant raskt. Inni lå det flere titalls stykker sigarettpapir med den minste håndskrift man kan tenke seg. Jára hadde skrevet av de brevene vi angivelig hadde skrevet, og hadde i tillegg laget avskrifter av flere av sine egne, usensurerte brev. Så lettet vi ble da vi fikk denne pakken, som en ikke-troende fange som var blitt løslatt, hadde smuglet ut til oss! Vi ble fylt av takknemlighet mot Jehova. Fram til denne dag har vi ennå ikke funnet ut hvem som klekte ut den djevelske planen for å bryte ned vår ulastelighet, og hvordan de gjennomførte den.

Senere fikk Járas mor tillatelse til å besøke sin sønn. Ved disse anledningene fulgte jeg henne til fengselsporten, hvor jeg så denne lille, skrøpelige kvinnen utvise stort mot. Med vakter til stede tok hun sin sønn i hånden og gav ham bitte små fotografier av sider i vår litteratur. Hvis det var blitt oppdaget, ville straffen ha vært hard, særlig for hennes sønn, men hun stolte på Jehova, idet hun var klar over at det viktigste alltid er å holde seg sterk åndelig sett.

Senere, i 1960, ble det gitt alminnelig amnesti, og de fleste Jehovas vitner ble løslatt fra fengselet. Jára kom hjem, og bare noen uker senere var vi et lykkelig, nygift par.

Jeg forandrer livsstil

Jára fikk i oppdrag å tjene som reisende tilsynsmann og tjene brorskapets interesser over hele landet. I 1961 fikk han i oppdrag å organisere det første kurset i Rikets tjeneste i den tsjekkisktalende delen av landet, og han ledet senere mange slike kurs.

På grunn av politiske omveltninger i Tsjekkoslovakia i 1968 åpnet muligheten seg for mange av oss til å være til stede ved Jehovas vitners internasjonale stevne med temaet «Fred på jorden» i Nürnberg i Tyskland. Myndighetene ville imidlertid ikke gå med på at Jára skulle få reise ut av landet. Noen av oss tok lysbilder under dette storslåtte stevnet, og Jára fikk det privilegium å være med på å vise et trosstyrkende lysbildeprogram over hele landet hvor det ble gjort bruk av disse bildene. Mange ville se programmet om og om igjen.

Lite ante vi da at dette skulle bli siste gang Jára reiste for å besøke brødrene. Tidlig på året i 1970 forverret hans helsetilstand seg dramatisk. Den kroniske betennelsen, som han hadde lært seg å leve med, angrep nyrene hans, og det oppstod en nyresvikt som kostet ham livet. Han døde 48 år gammel.

Holdt oppe av Jehova

Jeg mistet ham som jeg elsket så høyt. Men jeg fikk øyeblikkelig hjelp gjennom Guds organisasjon, for jeg fikk være med på å oversette bibelsk litteratur. Jeg følte det som om min mann hadde gitt meg stafettpinnen for at jeg skulle fortsette å utføre noe av det arbeidet han hadde utført.

Mange av oss i Øst-Europa tjente Jehova i over 40 år under kommunistenes forbud. Så, i 1989, da jernteppet ble fjernet, begynte tilværelsen å forandre seg dramatisk her. Jeg hadde jo drømt om at Jehovas vitner skulle kunne ha et stevne på det gigantiske Strahov stadion i Praha, men jeg hadde aldri trodd at drømmen noen gang skulle bli oppfylt. Det ble den imidlertid på en fantastisk måte i august 1991, da over 74 000 glade stevnedeltagere kom sammen der for å tilbe Jehova.

Tsjekkoslovakia opphørte å eksistere i januar 1993, da landet ble delt opp i to land — Tsjekkia og Slovakia. Så glade vi ble den 1. september 1993, da Jehovas vitner ble juridisk anerkjent i Tsjekkia!

Ut fra det jeg har opplevd i livet, vet jeg at Jehova alltid har en velsignelse i beredskap for oss, forutsatt at vi lar ham lære oss hvordan vi skal telle våre dager. (Salme 90: 12) Jeg ber hele tiden om at Gud må lære meg hvordan jeg skal telle resten av mine dager i denne tingenes ordning, slik at jeg kan være blant hans lykkelige tjenere i utallige dager i den nye verden.

[Bilde på side 19]

Min mor og min far

[Bilde på side 21]

Et møte i skogen i 1949, under forbudet: 1. min bror Pavel, 2. min mor, 3. min far, 4. meg selv, 5. bror Hála

[Bilde på side 22]

Min mann, Jára, og jeg

[Bilder på side 23]

Járas mor og den fotograferte litteraturen hun smuglet til Jára

[Bilde på side 24]

Jeg arbeider fremdeles ved avdelingskontoret i Praha