Ledet av troen på Gud i et kommunistisk land
FORTALT AV ONDREJ KADLEC
SOMMEREN 1966 var jeg guide for en gruppe turister i min hjemby — Praha i Tsjekkoslovakia. Jeg var begeistret for min nyvunne tro og snakket om Gud, mens jeg viste gruppen alle de imponerende kirkene og gudshusene i Praha.
«Er du et av Jehovas vitner?» spurte en amerikansk professor i økonomi.
«Nei,» svarte jeg. «Jeg har aldri hørt om Jehovas vitner. Jeg er katolikk.»
Jeg begynner å tro på Gud
Mine foreldre hadde fremtredende posisjoner innen skolevesen, politikk og medisin. Jeg ble født i 1944, året før den annen verdenskrig sluttet. Like etter ble far kommunist. Han var faktisk med på å stifte den kommunistiske reformistbevegelsen, og i 1966 ble han leder for det økonomiske universitet i Praha. Et par år senere ble han utnevnt til undervisningsminister i Tsjekkoslovakia, som da var en kommunistisk og ateistisk stat.
Mor var en samvittighetsfull og ærlig kvinne som var svært begavet. Hun hadde ry på seg for å være landets dyktigste øyekirurg. Likevel behandlet hun gjerne fattige pasienter uten å ta betaling for det. Hun pleide å si: «Uansett hva slags evner en har, må en bruke dem til gagn for samfunnet og landet.» Hun tok ikke engang ut svangerskapspermisjon da jeg ble født, for hun ville være tilgjengelig på sin klinikk.
Det ble ventet at jeg skulle utmerke meg på skolen. Far pleide å spørre: «Er det noen som er bedre enn deg?» Jeg likte denne konkurransen, for jeg fikk ofte priser og utmerkelser på skolen. Jeg lærte russisk, engelsk og tysk og reiste mye i kommunistlandene og andre land. Jeg likte å avfeie religiøse forestillinger som meningsløs overtro. Men selv om jeg var en helhjertet ateist, begynte jeg å hate de politiske uttrykksformene ateismen fikk.
En tur til England i 1965, da jeg bare var 21 år, fikk stor innvirkning på livet mitt. Der møtte jeg mennesker som på en overbevisende og logisk måte forsvarte sin tro på et høyeste Vesen. Etter at jeg hadde kommet hjem til Praha, var det en katolsk bekjent av meg som sa: «Ikke les om kristendommen. Les Bibelen.» Det gjorde jeg. Jeg brukte tre måneder på å lese igjennom Bibelen.
Den måten bibelskribentene la fram sitt budskap på, gjorde virkelig inntrykk på meg. De var oppriktige og selvkritiske. Jeg begynte derfor å tro at det bare var en personlig Gud som kunne danne seg et bilde av og skape en slik fantastisk framtid som de profeterte om.
Etter flere måneders bibellesing og meditasjon følte jeg meg rede til å fortelle min far og mine venner om min nyvunne tro. Jeg visste at de ville forsøke å stille den på prøve. Fra nå av ble jeg en ivrig forkynner. Alle jeg møtte — for eksempel den amerikanske professoren jeg fortalte om til å begynne med — ble nødt til å høre på meg. Jeg hengte til og med opp et krusifiks på veggen over sengen min for å vise alle hvilken tro jeg hadde.
Mor innvendte imidlertid at det var tvilsomt om jeg kunne bli en kristen, for jeg var så lik min far, som var en ivrig kommunist. Likevel holdt jeg ut. Jeg leste Bibelen for andre og tredje gang, for så å innse at jeg trengte undervisning for å gjøre ytterligere framskritt.
Min søken blir belønnet
Jeg oppsøkte den romersk-katolske kirke, og en ung prest fikk som sitt fremste oppdrag å lære meg hva kirken trodde. Jeg godtok alt jeg lærte, og til fars store skam ble jeg døpt i 1966. Etter at presten hadde stenket meg med vann, sa han at jeg burde lese Bibelen, men tilføyde samtidig: «Paven har allerede godtatt evolusjonsteorien, så det trenger du ikke tenke på; vi skal skille hveten fra ugresset.» Jeg ble sjokkert over at den boken som hadde gitt meg tro, nå ble trukket i tvil.
Høsten 1966 snakket jeg imidlertid med en venn som kom fra en katolsk familie, og fortalte ham om min tro. Han var også kjent i Bibelen og snakket med meg om Harmageddon. (Åpenbaringen 16: 16) Han fortalte at han hadde kontakt med Jehovas vitner, som jeg først hadde hørt om noen måneder tidligere, da jeg var guide for en gruppe turister, slik jeg nevnte til å begynne med. Jeg tenkte imidlertid at Jehovas vitner var av liten betydning sammenlignet med min mektige og rike katolske kirke, som hadde så mange medlemmer.
I de videre samtalene tok vi for oss tre vesentlige spørsmål: Er den katolske kirke arvtageren etter det første århundrets kristendom? Hva bør være den fremste autoritet — kirken eller Bibelen? Og til slutt: Er det Bibelens skapelsesberetning eller evolusjonsteorien som er riktig?
Ettersom det var Bibelen som var vår felles kilde til tro, hadde ikke min venn noen problemer med å overbevise meg om at den katolske kirkes lære er svært forskjellig fra de første kristnes lære. Jeg fikk for eksempel vite at selv katolske kilder erkjenner at kirkens viktige treenighetslære ikke er basert på det Jesus Kristus og hans apostler lærte.
Dette brakte oss videre til det beslektede spørsmål om hva som bør være vår fremste autoritet. Jeg siterte Sankt Augustinus: «Roma locuta est; causa finita est.» Det betyr: «Roma har talt; saken er avgjort.» Men min venn holdt fast ved at Guds Ord, Bibelen, bør være vår høyeste autoritet. Jeg måtte si meg enig i apostelen Paulus’ ord: «La Gud bli funnet sannferdig, selv om hvert menneske blir funnet å være en løgner.» — Romerne 3: 4.
Til slutt tilbød min venn meg et litt krøllete maskinskrevet manuskript med tittelen «Evolusjonsteorien kontra den nye verden». Fordi Jehovas vitners virksomhet var blitt forbudt i Tsjekkoslovakia i slutten av 1940-årene, laget de avskrifter av publikasjonene sine og var forsiktige med hvem de gav dem videre til. Da jeg leste denne brosjyren, skjønte jeg at den inneholdt sannheten, og nå begynte min venn å studere Bibelen med meg. Han lånte meg flere sider om gangen av studieboken «Gud er sanndru», og så drøftet vi disse sammen.
Kort tid etter at vi begynte med disse drøftelsene — omkring juletider 1966 — kom noen venner fra Vest-Tyskland til Praha for å besøke meg. Under en av diskusjonene våre hengte de ut kristne som hyklerske krigshissere. De sa: «Som soldater fra et NATO-land kunne vi komme til å måtte krige mot deg, en personlig kristen fra et kommunistisk Warszawapakt-land.» Deres konklusjon var: «Det er bedre å være kynisk enn hyklersk.» Jeg lurte på om de kanskje hadde rett, så under det neste bibelstudiet spurte jeg min venn om hvordan sanne kristne ser på krig og det å lære å føre krig.
Avgjørelser jeg måtte ta
Jeg ble svært forbauset over hans tydelige forklaring. Men det å følge Bibelens lære om å ’smi sverd om til plogskjær’ ville skape store forandringer i mitt liv og min planlagte karriere. (Jesaja 2: 4) Om fem måneder skulle jeg fullføre min medisinske utdannelse, og deretter ville jeg bli kalt inn til militærtjeneste. Hva skulle jeg gjøre? Jeg var rystet, så jeg bad til Gud.
Etter flere dagers dyp og grundig overveielse skjønte jeg at det ikke fantes noen unnskyldning for ikke å følge Bibelens krav om at de sanne kristne skal være fredsommelige mennesker. Da jeg var ferdig på universitetet, bestemte jeg meg for at jeg ville takke ja til en stilling ved et sykehus og arbeide der inntil jeg ble dømt som militærnekter. Men så fikk jeg vite hva Bibelen sier om å avholde seg fra blod. Jeg forstod at arbeidet mitt kunne føre til at jeg måtte gi blodoverføringer, så derfor bestemte jeg meg for å slutte på sykehuset. (Apostlenes gjerninger 15: 19, 20, 28, 29) Denne avgjørelsen førte til at jeg fikk et dårlig ord på meg mange steder.
Etter at far hadde forvisset seg om at jeg ikke var blitt en egenrådig bråkmaker som var ute etter å ødelegge hans politiske karriere, grep han inn og fikk utsatt militærtjenesten et års tid. Denne sommeren i 1967 var en vanskelig tid for meg. Tenk over min situasjon: Jeg hadde begynt å studere Bibelen relativt nylig, og han som studerte med meg, var bortreist. Han var den eneste av Jehovas vitner som jeg var blitt kjent med inntil da, og han hadde bare etterlatt seg noen få kapitler i «Gud er sanndru», som jeg skulle ha til mitt personlige studium. Disse sidene og Bibelen var den eneste åndelige veiledningen jeg hadde.
Senere ble jeg kjent med andre Jehovas vitner, og 8. mars 1968 symboliserte jeg min innvielse til Jehova Gud ved å la meg døpe i vann. Året etter ble jeg tilbudt å ta to års etterutdannelse ved Oxford universitet i England. Noen mente at jeg burde ta imot tilbudet og dra til England, for der kunne jeg gjøre åndelige framskritt i et land hvor Jehovas vitners virksomhet ikke var forbudt. Dessuten kunne jeg legge grunnlaget for en bra yrkeskarriere. Men en kristen eldste sa at det var større behov for min tjeneste i Tsjekkoslovakia enn i England, så jeg bestemte meg for å takke nei til tilbudet om etterutdannelse og heller bli i hjemlandet for å hjelpe til med det forkynnelsesarbeidet vi utførte under jorden.
I 1969 ble jeg innbudt til å gjennomgå et kurs ved Rikets tjenesteskole som la vekt på spesiell undervisning for kristne tilsynsmenn. Samme år vant jeg et stipend som den dyktigste yngre farmakolog i Tsjekkoslovakia. Som følge av det fikk jeg dra til en kongress som den internasjonale forening av farmakologer holdt i Sveits.
En vitenskapsmann forandrer syn
På en forelesning jeg overvar i 1970, snakket en vitenskapsmann som heter Frantis̆ek Vyskočil, om det kompliserte emnet «Overføringer av nerveimpulser». Han sa at hver gang det dukket opp et behov i en organisme, ble dette dekket ved hjelp av en eller annen enestående løsning. «Naturen, den fortryllende moder natur, vet hvordan det skal gjøres,» avsluttet han.
Etter forelesningen gikk jeg bort til ham. «Synes du ikke at det er Gud som bør få æren for den fantastiske måten alt levende er skapt på?» spurte jeg. Spørsmålet overrasket ham, for han var ateist. Han svarte med å komme med noen helt andre motspørsmål. Han sa: «Hvor kommer det onde fra?» og spurte videre: «Hvem har skylden for at det er så mange foreldreløse barn?»
Da jeg kunne gi ham fornuftige, bibelske svar, begynte han å bli interessert. Men han spurte hvorfor Bibelen ikke kommer med spesifikke vitenskapelige opplysninger, for eksempel en beskrivelse av oppbygningen av en celle, slik at folk lett kunne skjønne at det er Skaperen som står bak. «Hva er vanskeligst — å beskrive eller å skape?» svarte jeg. Så lånte jeg ham boken Er mennesket blitt til ved utvikling eller ved skapelse?
Etter at Frantis̆ek hadde lest overfladisk igjennom boken, stemplet han den som enkel og ukorrekt. Han kritiserte også det Bibelen sa om polygami, Davids ekteskapsbrudd og hans mord på en uskyldig mann. (1. Mosebok 29: 23—29; 2. Samuelsbok 11: 1—25) Jeg imøtegikk innvendingene og pekte på at Bibelen til og med er så oppriktig at den forteller om Guds tjeneres feil og åpenbare overtredelser.
Under en av samtalene våre sa jeg omsider til Frantis̆ek at en som ikke har et godt motiv, eller mangler kjærlighet til sannheten, ikke vil bli overbevist om Guds eksistens av noe argument eller resonnement. Da jeg skulle til å gå, stanset han meg og bad om å få et bibelstudium. Han sa at han skulle lese Er mennesket blitt til ved utvikling eller ved skapelse? enda en gang — denne gang med et åpent sinn. Etterpå forandret han holdning fullstendig, noe som kom til uttrykk ved dette bibelsitatet i et av brevene hans: «Mannens stolthet [blir] bøyd og hovmodige mennesker ydmyket. Herren alene er høy den dagen.» — Jesaja 2: 17.
Sommeren 1973 ble Frantis̆ek og hans kone døpt som Jehovas vitner. Nå tjener han som eldste i en av menighetene i Praha.
Forkynnelse under forbudet
Under forbudet måtte vi være svært forsiktige når vi var ute i forkynnelsesarbeidet. En gang var det en ung bror som stadig spurte meg om vi kunne gå ut på feltet sammen. Han tvilte litt på om de som tok ledelsen i Jehovas vitners organisasjon, selv tok del i forkynnelsen. Vi fikk mange fine samtaler i vår uformelle tjeneste, men til slutt traff vi en mann som gjenkjente meg fra et fotografi i et album hos det hemmelige politi. Jeg oppfattet det ikke der og da, og jeg ble ikke arrestert, men fra da av var jeg gjenstand for intens overvåkning fra myndighetenes side. Det hindret meg i å være så effektiv i vårt forkynnelsesarbeid under jorden.
Som jeg hadde gjort tidligere år, organiserte jeg også sommeren 1983 en gruppe unge Jehovas vitner som skulle bruke noen dager på å forkynne uformelt i en fjernere del av landet. Jeg gav ikke akt på de gode rådene jeg hadde fått, og brukte min egen bil på turen, for det var mer lettvint enn å satse på offentlige transportmidler. Da vi skulle ta en liten pause for å kjøpe noen ting på et supermarked, parkerte jeg bilen rett utenfor. Mens jeg holdt på med å betale, pekte jeg på noen yngre butikkfolk og sa til en eldre ansatt: «I framtiden kan vi alle bli unge igjen.» Kvinnen smilte. «Men det står ikke i vår menneskelige makt,» fortsatte jeg. «Vi må nok ha hjelp ovenfra.»
Siden jeg ikke fikk noen respons, forlot jeg butikken. Jeg var ikke klar over at denne ansatte hadde fått mistanke om at jeg prøvde å fremme religiøse synspunkter, og derfor fulgte meg med øynene da jeg la varene inn i bilen. Så ringte hun til politiet. Flere timer senere vendte så min partner og jeg tilbake til bilen etter å ha forkynt uformelt i andre strøk av byen, og plutselig dukket det opp to politifolk som arresterte oss.
Vi ble forhørt i timevis på politistasjonen før vi fikk lov til å gå. Det første jeg tenkte på, var hva jeg skulle gjøre med adressene til de interesserte vi hadde truffet samme dag. Derfor gikk jeg på toalettet for å spyle dem ned. Men før jeg rakk å skylle ned, ble jeg stoppet av en politimann. Han fisket lappene med adressene opp av toalettskålen og tørket av dem. Det gjorde meg enda mer bekymret, for nå kunne de som hadde gitt meg sin adresse, få problemer.
Etterpå ble alle tatt med til det hotellet vi bodde på. Politiet hadde allerede ransaket rommet vårt, men de hadde ikke funnet flere adresser til andre interesserte, enda disse ikke var blitt gjemt særlig godt. Senere fikk jeg en offentlig reprimande der jeg arbeidet som nevrofarmakolog, fordi jeg hadde tatt del i illegal virksomhet. Jeg fikk også en irettesettelse av den broren som førte tilsyn med forkynnelsesarbeidet i Tsjekkoslovakia, og som tidligere hadde advart meg mot å bruke min egen bil når vi drog ut i tjenesten.
Rettmessig tukt
I 1976 var jeg blitt utnevnt til å tjene i det utvalget som fører tilsyn med Jehovas vitners forkynnelsesarbeid i Tsjekkoslovakia. Ettersom jeg hadde kommet i søkelyset hos det hemmelige politi på grunn av at jeg hadde vist dårlig dømmekraft i slike saker som er blitt nevnt tidligere, ble jeg imidlertid fritatt for å tjene i landsutvalget og for forskjellige andre privilegier. Et av disse privilegiene som jeg satte særlig stor pris på, var det å undervise ved skolene for reisende tilsynsmenn og pionerer, som er betegnelsen på heltidsforkynnere.
Jeg tok imot den tukt jeg fikk, men denne tiden fra midten til slutten av 1980-årene var en vanskelig tid med mye selvransakelse for meg. Ville jeg lære å arbeide mer diskré og unngå flere uforsiktigheter? Salme 30, vers 6, sier: «Om kvelden kommer gråt som gjest, om morgenen blir det frydesang.» For meg kom denne morgenen da kommunistregimet i Tsjekkoslovakia falt i november 1989.
Storslåtte velsignelser
For en forandring det var for oss fritt å kunne ta del i forkynnelsen og å kunne kommunisere åpent med Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York! Jeg ble snart utnevnt som reisende tilsynsmann og begynte i denne tjenesten i januar 1990.
I 1991 fikk jeg så det privilegium å overvære tjenesteopplæringsskolen i Manchester i England. For en velsignelse det var å bruke to måneder til å kunne glede seg over å pleie omgang med og bli undervist av modne kristne menn! En stund hver dag fikk vi elever en bestemt arbeidsoppgave, slik at vi skulle komme litt vekk fra den intense teoretiske undervisningen. Jeg fikk i oppdrag å pusse vinduer.
Straks etter at jeg kom hjem igjen fra England, begynte jeg å hjelpe til med forberedelsene til Jehovas vitners viktige stevne på det svære Strahov stadion i Praha i tiden 9.—11. august 1991. Der var det 74 587 tilhørere fra mange land som kom fritt sammen for å tilbe vår Gud, Jehova.
Året etter sluttet jeg i mitt verdslige arbeid som nevrofarmakolog. Nå har jeg arbeidet på Jehovas vitners kontor i Praha i nesten fire år, og jeg tjener igjen i det utvalget som fører tilsyn med virksomheten i Tsjekkia. For ikke så lenge siden ble en tietasjes bygning som var blitt gitt som gave til Jehovas vitner, pusset opp og tatt i bruk som avdelingskontor. Den 28. mai 1994 ble denne fine bygningen innviet til tjenesten for Jehova.
En av de største velsignelsene jeg har opplevd, har vært det privilegium å få dele Bibelens sannheter med andre, deriblant mine slektninger. Far og mor er ennå ikke blitt Jehovas vitner, men de er positivt innstilt til det jeg holder på med. De siste årene har de vært på enkelte av møtene våre. Jeg håper inderlig at de og millioner av andre oppriktige mennesker ydmykt vil underordne seg under Guds rikes styre, slik at de kan oppnå de evige velsignelsene som Gud har i beredskap for dem som velger å tjene ham.
(De publikasjonene det er henvist til i denne artikkelen, er utgitt av Watchtower Bible and Tract Society.)
[Bilde på side 12]
Da jeg gikk på universitetet
[Bilder på side 13]
Min far, som ble undervisningsminister i Tsjekkoslovakia, og min mor, som var en framstående øyekirurg
[Bilde på side 15]
Frantis̆ek Vyskočil var vitenskapsmann og ateist, men ble et av Jehovas vitner
[Bilde på side 16 og 17]
Jehovas vitner har arrangert mange store stevner i Øst-Europa etter kommunismens fall.
Over 74 000 var til stede på dette stevnet i Praha i 1991
[Bilde på side 18]
Jeg utfører praktisk arbeid på tjenesteopplæringsskolen i England
[Bilde på side 18]
Avdelingskontoret i Praha, som ble innviet 28. mai 1994