Indias kvinner på vei inn i det 21. århundre

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I INDIA

De er høye, de er kortvokste. De er tynne, de er tykke. De er muntre, de er tungsindige. De er svært rike, de lever i dyp fattigdom. De er høyt utdannet, de er analfabeter. Hvem snakker vi om? Indias kvinner. Hvor går de hen? De er på vei inn i det 21. århundre.

DE FLESTE som bor utenfor India, er av den oppfatning at indiske kvinner er yndige, vakre, gåtefulle og sjarmerende. Mange menn drar til India for å få seg en kone, delvis på grunn av den oppfatning at indiske kvinner har lettere for å underordne seg, for å behage mannen og for å være gode husmødre enn tilfellet er med deres mer uavhengige søstre i Vesten. Men det er villedende å snakke om den typiske indiske kvinne i denne enorme smeltedigelen, hvor menneskene har så ulik etnisk, religiøs og sosial bakgrunn. Det lever alle slags kvinner i dette fascinerende landet.

Indias historie forteller om mange kulturer som er blitt blandet sammen på fredelig måte eller med makt. Det er mange meninger om hvor de første innbyggerne, dravidene, kom fra. Det virker som om de stammer fra folkegrupper fra Australia og det sørlige middelhavsområdet, med visse forbindelser til Kreta. Da arierne og perserne drog inn i India fra nordvest og mongolene fra nordøst, trakk dravidene seg sørover. Derfor er kvinnene i det sørlige India vanligvis mindre og har mørkere hudfarge enn kvinnene i nord, som gjerne er høyere og lysere i huden, men som likevel har mørkt hår og brune øyne. Befolkningen i nordøst har ofte orientalske trekk.

Religionen har spilt en viktig rolle for kvinnenes status i India. Ettersom dagens India er en verdslig stat, gjør man det man kan for å endre tradisjonelle oppfatninger som har hindret kvinnene i å gjøre framskritt. Det blir gjort mye for å styrke utdannelsesmulighetene, ikke bare for velstående eller innflytelsesrike kvinner, men for alle. Lese- og skriveundervisning, yrkesrettet opplæring og gratis skolegang for jenter forbedrer kvinnenes status.

Den 22. juni 1994 ble det tatt et stort skritt framover ved at myndighetene i delstaten Maharashtra lanserte en ny politikk overfor kvinner. Indias visepresident, K. R. Narayanan, beskrev den som «historisk» og «revolusjonerende». Den tok for seg noen av kvinnenes grunnleggende problemer, blant annet felleseie, formynderi, boforhold og like muligheter i arbeidslivet.

Etter hvert som stadig flere kvinner begynner på universiteter og høyskoler og gjør sin inntreden på arbeidsmarkedet som følge av at de ikke lenger er bundet til hjemmet, er det blitt stilt spørsmål om forandringer i moralen. Det meldes om narkotikamisbruk og synkende moral på universitetene. Massemediene spiller en viktig rolle i forbindelse med den forvandlingen en del yngre indiske kvinner gjennomgår. Mange som sammenligner 30 år gamle indiske filmer med dagens filmer, oppdager at den måten kvinnene blir framstilt på, har forandret seg mye. En indisk kvinne sa: «De dydige, milde og selvoppofrende filmheltinnene som var i skuddet da jeg gikk på skolen, har måttet vike plassen for moderne jenter som forlater mann og svigerfamilie hvis de er ulykkelige, og kjemper for sine rettigheter og sin uavhengighet.»

Men inderne har stort sett en moderat livsførsel og klesdrakt sammenlignet med folk i mange andre land. Det vanligste klesplagget, den vakre sarien, er sømmelig og dekker det meste av kroppen. Blant yngre kvinner, særlig i nord, er det vanlig å gå i en shalwar-kameez, som består av en løstsittende kjole og pyjamaslignende bukser. Vestlige klesplagg brukes for det meste i Bombay, Goa og Calcutta og er moderate både med hensyn til snitt og lengde.

Nye muligheter på arbeidsmarkedet

Hva slags arbeidsmuligheter har indiske kvinner nå som vi nærmer oss det 21. århundre? Store deler av Indias befolkning bor i landsbyer, og de arbeider med jordbruk. Millioner av mennesker arbeider ute på markene. Kvinner arbeider side om side med menn og er med på all slags gårdsarbeid. De henter også vann fra elver og kilder langt borte og samler flittig ved til brensel. Under arbeidet bærer kvinnene barna på hoften eller legger dem i hengekøyer mellom trærne.

Siden begynnelsen av vårt århundre har indiske familier fra landsbygda strømmet til byene for å få seg arbeid. Kvinnene har arbeidet på tekstilfabrikker og i annen industri. Moderniseringen av industrien har imidlertid berørt kvinnelige arbeidere i større grad enn mannlige arbeidere. Mennene ble opplært til å bruke den nye teknologien, men det ble ikke kvinnene, noe som la større byrder på dem. De endte opp med å bære materialer på byggeplasser, trekke håndkjerrer lastet med tunge sekker, selge brukte klær eller utføre annet lavtlønnsarbeid.

Sosiale reformatorer prøvde å forbedre kvinnenes skjebne. Det er blitt opprettet organisasjoner som SEWA (selvhjulpne kvinners forening), som har hatt som mål å hjelpe uskolerte kvinnelige arbeidere til å ta vare på helsen, så de er i stand til å arbeide, og å lære dem å lese og skrive godt nok til at de unngår å bli offer for ulovlige arbeidsordninger. Organisasjonene har også prøvd å hjelpe kvinner til å forbedre sine kvalifikasjoner og å lære seg å spare penger, slik at de kan legge seg opp en liten reserve og dermed unngå å måtte betale skyhøye renter til lånehaier. Da den framstående sosiologen Zarina Bhatti fikk spørsmål omkring det å bruke feminismen som et sosialt redskap, sa hun: «I India innebærer feminisme det å lytte til kvinners problemer, organisere dem og prøve å gi dem teknisk opplæring samtidig som en tar for seg helse og ernæring.»

Mange har også forandret syn når det gjelder situasjonen til velutdannede kvinner fra rike familier høyere oppe på den sosiale rangstigen, så vel som kvinnene fra middelklassen. Nå kan en finne kvinner fra disse samfunnslagene på alle områder i yrkeslivet, ikke bare i skoleverket eller helsevesenet. De arbeider som flygere, modeller, flyvertinner og politifolk, og de innehar ledende stillinger i samfunnslivet. India hadde i mange år en kvinnelig statsminister som var folkevalgt i dette verdens største demokrati. Indiske kvinner arbeider i forsvaret og er advokater og justitiarier. Tusenvis har dessuten begynt i entreprenørbransjen.

Forandringer i ekteskapet

Hvilke tanker gjør moderne indiske kvinner seg om ekteskapet, når det er en slik tendens til uavhengighet i yrkeslivet? Det 19. og det 20. århundre brakte med seg store forandringer for gifte kvinner i India. Den gamle skikken suttee, som gikk ut på at en enke frivillig lot seg brenne på mannens likbål, ble forbudt under britenes styre. Barneekteskap er blitt forbudt ved lov, så nå kan ikke jenter under 18 år gifte seg. Det er også forbudt å forlange medgift fra brudens familie, men denne uskikken forekommer fremdeles. Tusenvis av unge bruder er blitt myrdet på en eller annen måte, enten fordi familien deres ikke klarte å skaffe stor nok medgift, eller fordi et nytt ekteskap kunne kaste mer av seg for mannen.

Oppmerksomheten blir i stadig større grad rettet mot de underliggende årsakene til dødsfall som skyldes spørsmålet om medgift. Fra gammelt av flyttet indiske piker hjem til ektemannen i hans foreldres hus når hun giftet seg, og der bodde hun resten av livet. Hennes egne foreldre ville ikke under noen omstendighet la henne flytte hjem til dem igjen. De fleste kvinnene hadde ikke noen utdannelse og kunne ikke forlate ektemannens hjem og forsørge seg selv. Unge kvinner ble derfor ofte torturert og hadde trusselen om å bli drept hengende over seg. Hvis foreldrene ikke klarte å skaffe flere penger eller ting som kunne tilfredsstille den griske svigerfamilien, måtte de unge hustruene bare vente i taus redsel på sin skjebne. Vanligvis ble de utsatt for en arrangert dødsulykke ved at komfyren eksploderte eller den tynne sarien tok fyr.

Nå er gifte kvinner beskyttet av lovgivningen, og de kan henvende seg til forskjellige politigrupper, domstoler og støttegrupper hvis de føler seg truet på livet. Siden det er blitt lettere å få seg utdannelse og arbeid, er det en del kvinner som velger å la være å gifte seg eller å gifte seg mye senere, etter å ha gjort karriere på egen hånd. Da er de ikke så avhengige av mannen, og det er denne avhengigheten som ofte fører til undertrykkelse.

Jenter får større oppmerksomhet

Et annet problem som berører kvinnene, og som endres etter hvert som vi nærmer oss det 21. århundre, er det overdrevne ønsket om å få barn som er gutter. Sammen med gamle religiøse forestillinger og økonomiske hensyn har dette ønsket ofte ført til at jenter er blitt drept eller dårlig behandlet. Jentene har gjerne fått mindre mat, skolegang og helsestell enn guttene.

I den senere tid er det blitt vanlig at man tar fostervannsprøver for å bestemme fosterets kjønn, og det fører ofte til at jentefostre blir fjernet. Selv om dette er regulert av loven, er det fremdeles en ganske vanlig framgangsmåte. Det blir gjort iherdige bestrebelser for å forandre den holdningen at gutter er å foretrekke.

Menneskelagde filosofier har nedvurdert kvinnene på mange måter. Den måten enker er blitt behandlet på, er et eksempel på det. I fortidens India var det vanlig at enker kunne gifte seg på nytt. Men fra omkring det sjette århundre etter vår tidsregning gikk lovgiverne imot dette, og dermed gikk enkene en sørgelig skjebne i møte. De hadde ikke lov til å gifte seg, og slektningene tok ofte den avdøde mannens eiendeler fra dem. Dessuten ble de behandlet som en byrde for familien. Enden på det hele ble at mange enker ofret seg på mannens likbål framfor å leve et uverdig liv i mishandling og nød.

Fra slutten av det 19. århundre prøvde reformatorer å lette byrdene for slike kvinner, men dypt nedfelte holdninger er svært seiglivete. Mange steder frister enkene, som kan være svært unge, men har hatt gamle menn, en kummerlig tilværelse. Dr. Saharada Jain, som arbeider ved et institutt for utviklingsstudier, sier: «Det traumatiske ved det å bli enke har stort sett sitt opphav i det faktum at kvinnene er blitt bearbeidet slik at hele deres psyke er bygd opp omkring mannens identitet.» Det blir truffet forskjellige tiltak for å hjelpe enker til å gå inn i det 21. århundre med verdighet.

Forskjeller mellom by og land

Det er stor forskjell på kvinner i byene og kvinner på landet. Det er blitt anslått at 25 prosent av kvinnene på landet kan lese; i byene er det langt flere som nyter godt av undervisningen på skoler og universiteter. Sosialarbeidere prøver å hjelpe kvinnene på landsbygda ved å ordne med lese- og skriveundervisning, opplæring i helseomsorg og hygiene og arbeidsmarkedstiltak. Myndighetene i noen delstater har reservert 30 prosent av jobbene i den offentlige sektor, kooperativene og lokaladministrasjonene for kvinner. Kvinnebevegelsene prøver å lindre smerten og elendigheten for millioner av indere. Og til en viss grad har alle disse hatt hellet med seg. Men hva kan vi si om framtiden til Indias kvinner?

På vei mot det 21. århundre

Er rollen til Indias kvinner i ferd med å endre seg idet de nærmer seg det 21. århundre? Ja, og det skjer hurtig. Men indiske kvinner står overfor samme situasjon som sine medsøstre andre steder på jorden. De opplever framskritt, men også tilbakeslag. Det er håp, men også fortvilelse. Det finnes vakre hjem og en luksuriøs livsstil, men det finnes også slumstrøk, skrikende fattigdom og knugende sult. Millioner av mennesker lever på et eksistensminimum. Andre har øyensynlig alt verden kan tilby dem. De fleste har en usikker framtid; de har sine drømmer, men nages også av tvil.

Noen har imidlertid en løfterik og lys framtid, og det gjelder i særlig grad dem som har det håp at jorden skal bli et paradis under Guds rikes styre med Kristus Jesus som konge. (Åpenbaringen 21: 1, 4, 5) De ser tillitsfullt fram til det 21. århundre som en tid da alle kvinner vil kunne glede seg over livet i fullt monn.

[Bilde på side 16]

I arbeid på en byggeplass

[Bilde på side 17]

Vann hentes til hjemmet

[Bilde på side 18]

I møte med menn

[Bilde på side 18]

Ved datamaskinen