Disiplin har vært min redning
DA JEG var fire år, meldte foreldrene mine meg på et kurs i holdningsgymnastikk. Det krevde mye trening, og jeg måtte lære å samarbeide med de andre jentene. Kort tid etter begynte jeg å ta dansetimer. Disiplin ble en del av livet mitt.
Foreldrene mine var opptatt av å holde streng disiplin og forventet at vi barn skulle ha gode manerer, oppføre oss pent og være respektfulle. Noen ganger syntes jeg de var urimelige, men når jeg nå ser tilbake, etter selv å ha oppdratt tre barn, innser jeg verdien av tukt og disiplin. Jeg er takknemlig fordi foreldrene mine var så glad i meg.
Det at jeg tidlig utviklet selvdisiplin og lærte å samarbeide i en gruppe, viste seg å bli til gagn for meg senere i livet.
Utfordringer
Åtte år gammel fikk jeg giktfeber og måtte holde sengen. Jeg hadde store smerter i begge knærne og fikk ikke lov til å gå på et helt år. Mine kjærlige foreldre bar meg omkring overalt. Ingen trodde at jeg noen gang ville kunne danse igjen. Men på grunn av mine foreldres omsorg og familielegens tålmodighet og dyktighet ble jeg helt frisk og begynte å danse igjen — mer bestemt enn noen gang på å bli best av alle.
Foreldrene mine gav meg lov til å slutte på den vanlige skolen da jeg var 16, så jeg skulle kunne konsentrere meg om dansekarrieren. Og det gjorde jeg, målbevisst og entusiastisk. Etter hvert begynte jeg å lære å danse klassisk ballett. Nå trengte jeg mer selvdisiplin enn noen gang. I tre og et halvt år studerte og trente jeg seks dager i uken.
Da jeg var 19, ble det holdt opptaksprøver til Australian Ballet School. Det var meget hard konkurranse om å bli tatt opp ved denne velrenommerte skolen. Bare noen få ble valgt ut fra hele Australia. Til min store glede var jeg blant dem som ble utvalgt. Nå begynte 18 måneders intensiv trening. Vi fikk undervisning i ballett, miming, drama og billedkunst. Ballett er en grasiøs form for dans, men man skal være sterk for å få dansen til å virke uanstrengt. For å bli sterkere i bena gjennomgikk vi derfor nøye tilrettelagte treningsprogrammer i en gymnastikksal.
Så, i juni 1970, ble det holdt opptaksprøver til ballettensemblet Australian Ballet Company. Igjen ble jeg valgt ut, og innen en uke var jeg blitt medlem av ensemblet.
En annen verden
Nesten før det var gått opp for meg hva som hadde skjedd, var jeg hjemmefra for første gang i mitt liv. Jeg ble nærmest kastet inn i et miljø som var helt annerledes enn hva jeg var vant til. Vi reiste på turné i hele Australia, og så reiste vi til Asia. Det var som å være i en annen verden med egne regler og normer. Det var lange, anstrengende dager og kvelder med hardt arbeid, og jeg ble sår, blødde og fikk blemmer på føttene. Men på grunn av forestillingene følte jeg at det var anstrengelsene vel verdt. Det var vidunderlig å være på scenen.
Etter at vi var kommet tilbake til Australia ble ensemblet rammet av en influensaepidemi som satte mange av oss ut av spill. Det gikk tre måneder før jeg kunne danse igjen. Da jeg kom tilbake til ballettensemblet, begynte jeg å få problemer med å mestre livet som danser — stadig å strebe etter perfeksjon og gi avkall på så å si all sosial omgang utenom balletten. Jeg hadde verken tid eller krefter til overs til sosialt samvær. Skulle dette bli slutten på ballettkarrieren, etter så mange års trening?
Jeg ble forvirret og veldig innadvendt og isolerte meg. Og så, et års tid senere, fikk jeg et alvorlig utbrudd av elveblest. Jeg hovnet opp, og over hele kroppen fikk jeg kløende, røde hevelser, som etter hvert vokste sammen, helt til jeg ble en eneste stor, rød klump. Det var dråpen som fikk begeret til å flyte over — jeg sa opp stillingen min ved Australian Ballet Company. Det gikk mange måneder før jeg ble frisk. Igjen var det foreldrene mine som pleiet meg.
Jeg gifter meg og stifter familie
I 1974 traff jeg en kjekk ung mann. Han var skuespiller og drev for seg selv. Vi giftet oss og reiste rundt i hele Europa sammen. I 1976, etter at vi var kommet tilbake til Australia, fikk vi vårt første barn, Justin. Senere flyttet vi til Perth, hovedstaden i Western Australia, hvor vi kjøpte et hotell. For en forandring dette medførte i vår livsstil!
Arbeidsbyrden var enorm, ettersom vi prøvde å drive hotellet alene. Jeg stod opp klokken fire om morgenen, og i perioder var jeg ikke ferdig på jobb før om morgenen dagen etter. Noe som gjorde presset enda større, var at det var sterke demoniske krefter i virksomhet på hotellet. Dette fikk sakte, men sikkert innvirkning på vårt liv, særlig på min kjære mann. Etter tre år hadde vi så store ekteskapelige og økonomiske problemer at vi bestemte oss for å selge hotellet og redde det som stod til å redde av ekteskapet.
Nå var vi blitt fem, i og med at våre to døtre, Bianca og Victoria, var kommet til verden. Det var ikke så lett å få solgt hotellet, og det var i denne perioden jeg begynte å vende meg til Gud for å be om hjelp. Jeg husket Fadervår, som jeg hadde lært utenat som barn. Jeg tenkte hele tiden på det og framsa denne bønnen til stadighet.
Endelig fikk vi solgt hotellet. Min mann døde imidlertid av en pulsårebrokk bare tre uker før vi skulle flytte fra Perth til Melbourne. Han ble bare 32 år. Sorgen var overveldende, og den ble ikke mindre da en katolsk prest i Melbourne sa til meg at når mannen min hadde vært plaget av demoner, var utvilsomt også jeg under demonenes dårlige innflytelse, og stenket vievann på meg og barna og i hvert eneste rom i min mors hus, hvor vi bodde.
Ubesvarte spørsmål
Det gikk flere år, og jeg fortsatte å stille spørsmål om Gud, men fant ikke noe tilfredsstillende svar i katolisismen. Etter en tid besluttet jeg at vi skulle flytte fra Melbourne til Queensland, hvor klimaet er varmere. I Brisbane ble vi sterkt involvert i kirkens virksomhet. Barna gikk på katolske skoler, og vi gikk alle regelmessig i kirken, fastet, brukte rosenkrans når vi bad bønner, og gjorde alt annet som jeg trodde Gud krevde av oss.
Siden jeg ikke hadde fått svar på spørsmålene mine, bestemte jeg meg for å lese et avsnitt i Bibelen hver dag for å se om jeg kunne finne svarene selv. Etter hvert leste jeg Matteus 7: 7, som forundret meg. Der stod det at jeg ganske enkelt skulle fortsette å be og fortsette å lete. «Det er jo ikke så vanskelig,» tenkte jeg. Så gjorde jeg nettopp det. Jeg fortsatte å be Gud om hjelp til å finne svar på spørsmålene mine.
Endelig får jeg svar
I ettertid ser jeg at det ikke var noen tilfeldighet at Jehovas vitner ringte på hos meg ikke lenge etter. Det de sa, hørtes fantastisk ut. Selv om jeg lyttet med interesse, innså jeg ikke at det var nettopp dette jeg hadde søkt etter. Etter noen besøk sa jeg derfor til de kvinnene som besøkte meg, at de ikke behøvde å komme igjen.
Jeg hadde det veldig travelt da, i første halvdel av 1987. Oppussingen av huset mitt gikk inn i sluttfasen, og jeg trengte en dyktig maler til å legge siste hånd på verket. Bygningssnekkeren anbefalte en vennlig, respektfull og hjelpsom ung maler som het Peter. Peter omtalte sin kone og sine barn på en kjærlig måte, og han gav et godt inntrykk. Jeg ville også bli slik, så jeg spurte ham en formiddag, mens han balanserte ute på en planke: «Hvilken kirke går du i?»
Da jeg fikk vite at han var et av Jehovas vitner, bombarderte jeg ham med spørsmål helt fra han kom på jobb om morgenen, til han helt utslitt drog hjem igjen om ettermiddagen. Og han kunne svare på alt jeg spurte om. Jeg begynte å studere dag og natt, og Bibelen begynte å bli en levende bok for meg. Overlykkelig tok jeg imot tilbudet om et bibelstudium for hele familien. På grunn av gleden over å vite at vi hadde funnet sannheten, var dette den mest oppløftende tiden vi hadde hatt i livet.
Vi fjernet alt søplet — alt i vårt sinn og blant våre eiendeler som hadde med avgudsdyrkelse å gjøre. Vi sendte flere sekker med skrot på søppelfyllingen. Det varte ikke lenge før barna mine ble anmodet om å forlate de katolske skolene de gikk på. Man likte ikke at de forkynte om Jehova.
Forent i den sanne tilbedelse
Nå er vi alle fire døpte Jehovas vitner. Justin og Bianca er ferdig på skolen og er i heltidstjenesten; de er pionerer. Victoria er 16, så hun går fremdeles på skolen. Selv har jeg begynt på mitt sjette år som pioner.
Vi gikk i Brisbane menighet i seks år. Der hjalp jeg to elskelige eldre kvinner, som snart innviet sitt liv til Jehova Gud. I 1994 flyttet vi til et område hvor det var større behov for Rikets forkynnere. Nå tjener vi i en liten by på landet, Charleville, som ligger i den sørvestlige delen av Queensland. Det distriktet vi har å forkynne i, dekker et enormt område — det er på størrelse med delstaten og øya Tasmania!
Når jeg tenker tilbake på min barndom og den opplæringen jeg fikk, innser jeg hvor stort gagn jeg har hatt av å ha vært underlagt disiplin. Det har hjulpet meg til å anvende Bibelens prinsipper og til å gjøre de nødvendige forandringer i livet. Nå er det Jehova som tukter meg, og det gir meg stor glede og et håp om evige velsignelser for både meg selv og min kjære familie. — Ordspråkene 6: 23; 15: 33. — Fortalt av Sue Burke.
[Bilde på side 21]
Mine tre barn og jeg