Den plutselige katastrofen i Japan — hvordan folk klarte seg

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I JAPAN

I DET ene øyeblikket var alt normalt i Kobe i Japan, en blomstrende havneby med 1,5 millioner innbyggere. Men så, i løpet av 20 sekunder, la et jordskjelv som målte 7,2 på richterskalaen, mye av byen i ruiner. Titusener av hus og andre bygninger ble ødelagt eller skadet, og over 300 000 mennesker ble hjemløse.

Katastrofen inntraff den 17. januar 1995, på dagen et år etter at et jordskjelv hadde gjort stor skade i Northridge i California og kostet 61 mennesker livet. Skjelvet i Kobe frigjorde omtrent dobbelt så mye seismisk energi som Northridge-skjelvet. Og antall døde, over 5500, gjør dette til det skjelvet som har krevd flest menneskeliv i Japan siden 1923, da omkring 143 000 mistet livet i det store jordskjelvet som raserte Tokyo og Yokohama.

Et forferdelig øyeblikk

Klokken 5.46 den skjebnesvangre morgenen var Ryuji opptatt med å levere aviser midt i Kobe sentrum. Det var fremdeles mørkt. Plutselig hørte han en lyd, omtrent som når et tog går over en høybane. Veien og bygningene beveget seg som bølger på havet. Så gikk lyset overalt.

Motorveier som var bygd opp på pilarer, styrtet sammen, slik at biler ble slengt ned på veiene under. Togskinner ble bøyd som om de skulle være av modellervoks, og tog sporet av. Gamle trebygninger raste sammen, og toetasjes hus så plutselig ut som enetasjes bygninger. De fleste innbyggerne i Kobe ble ristet våken.

Det brøt øyeblikkelig ut branner, og hele kvartaler brant ned til grunnen. Brannmannskapene var hjelpeløse tilskuere, fordi jordskjelvet hadde avskåret vannforsyningen. På et øyeblikk var myten om jordskjelvsikre bygninger blitt knust.

De som overlevde, og tragediene

I det området som ble direkte rammet av jordskjelvet, var det 3765 Jehovas vitner, fordelt på 76 menigheter. Om morgenen dagen etter jordskjelvet ble det fastslått at 13 Jehovas vitner og to udøpte forkynnere hadde mistet livet. (Forkynneren 9: 11, NW) På dette tidspunktet oppgav politiet at det i alt var 1812 som hadde omkommet, men etter en uke var det offisielle tallet steget til over 5000. Ettersom Jehovas vitner raskt hadde funnet fram til dem som var tilknyttet deres menigheter, ble det antallet de hadde oppgitt, stående uforandret.

Misaos mann hadde dratt tidlig på jobben. «En times tid senere begynte huset å riste,» sier Misao. «Det falt takstein overalt omkring meg. Den store steinen midt på taket landet på puten, akkurat der hvor min mann hadde ligget med hodet bare en time tidligere.» En kommode og en bokhylle falt mot hverandre akkurat over Misao. Det berget henne fra å bli begravd under taksteinene.

Hiromasa, en 16 år gammel skoleungdom, ble vekket av en katt som mjauet. Jordskjelvet startet akkurat idet han slapp ut katten. Da han kom inn igjen, fant han sin mor under TV-en og bokhyllen. Så lettet han ble da han oppdaget at hun var i live! Hiromasa fikk låne en lommelykt av en nabo og greide å få moren sin løs. Tusener kan fortelle om hvordan de overlevde med nød og neppe. Andre Jehovas vitner ble imidlertid rammet av forferdelige tragedier.

Hiroshi og Kazu Kaneko ble begravd under ruinene av leiligheten sin. Andre kristne fra menigheten deres ilte til for å hjelpe dem. Klokken ble ti om formiddagen før Hiroshi ble funnet og brakt til sykehuset. Kazu var død da hun senere ble dratt ut av ruinene.

Miyoko Teshima, som var 24 år, og som hadde vært døpt i bare to år, hadde satt seg heltidstjenesten som mål. Den morgenen da jordskjelvet inntraff, sov hun i sin leilighet i første etasje i en leiegård, da andre etasje raste sammen. Miyoko ble begravd under bjelkene. Foreldrene og naboene prøvde å fjerne de massene hun lå begravd under, men greide det ikke. Moren hennes, som studerer Bibelen sammen med Jehovas vitner, tok kontakt med menigheten, som kom til unnsetning.

Da Miyoko ble dratt ut av ruinene etter omkring sju timer, var hun fremdeles i live. Tre kristne eldste, en lege og en sykepleier gav Miyoko hjertemassasje etter tur, men hun døde. Faren hennes, som hadde vært sterkt imot at hun var et av Jehovas vitner, ble rørt over vitnenes innsats for å berge datteren, og han samtykte i at Jehovas vitner skulle ordne med datterens begravelse noe hun tidligere hadde ytret ønske om.

Takao Jinguji, en kristen eldste, bodde i første etasje i en gammel leiegård sammen med sin kone og datteren deres. «Under jordskjelvet falt etasjen over ned på oss, og jeg ble sittende fast under en bokhylle,» forteller han. «Etter en stund klarte jeg å komme meg løs og begynte å prøve å komme meg ut. Plutselig hørte jeg en stemme. Det var en nabo som er et av Jehovas vitner, som hadde kommet for å se etter oss.»

Da Takao endelig klarte å komme seg ut, så han at branner i bygninger like ved var i ferd med å spre seg til den leiegården hvor de bodde. Han krøp inn i ruinene igjen og prøvde desperat å få sin kone ut. Men det var for sent. Eiko, som han hadde vært gift med i 26 år, og datteren, Naomi, var døde. Likevel begynte han å hjelpe andre i menigheten. «Jeg kunne ikke gjøre noe mer for å hjelpe min egen familie, så jeg konsentrerte meg om å hjelpe andre,» sa han senere. «Det var en lettelse å se at alle de andre i menigheten hadde klart seg.»

En fortvilt situasjon

Tusener søkte tilflukt i skoler og offentlige bygninger. På grunn av faren for etterskjelv var det noen som overnattet under åpen himmel eller i biler. Togskinner og motorveier var blitt revet i stykker, og de veiene som fremdeles kunne brukes til å få fram hjelpeforsyninger, var blokkert av tusener av biler. I flere dager var det mange som hadde lite eller ingenting å spise. Bemerkelsesverdig nok ble det ikke meldt om noen tilfeller av plyndring, og mange delte det lille de hadde av mat, med andre.

«Dette er slik det var etter den annen verdenskrig,» sa en eldre mann som satt innpakket i et ullteppe, med tårene strømmende nedover kinnene. Etter at Japans statsminister, Tomiichi Murayama, hadde vært og sett på skadene, uttalte han: «Jeg har aldri sett noe lignende. Dette er verre enn noen kan forestille seg.»

Jehovas vitner kommer straks til hjelp

Da Keiji Koshiro, en kristen eldste, hadde besøkt Kobe sentrum den morgenen da jordskjelvet hadde inntruffet, og sett de forferdelige ødeleggelsene, drog han hjem og ordnet med at den lokale menigheten laget mat til medkristne som var blitt hardere rammet enn de selv. Om kvelden kjørte han bil ned til Kobe sentrum og leverte mat og drikke til menighetene der. Om morgenen dagen etter ble det sørget for mer mat og vann. Da det oppstod trafikkork, organiserte vitnene en kolonne på 16 motorsykler for å få levert hjelpeforsyningene.

Det var også mange andre som øyeblikkelig tok et initiativ for å finne sine kristne brødre og hjelpe dem. Tomoyuki Tsuboi og en annen eldste kjørte av gårde på motorsykkel til Ashiya, en naboby hvor jordskjelvet også hadde voldt store skader. I Rikets sal i Ashiya sentrum hadde en reisende tilsynsmann, Yoshinobu Kumada, allerede opprettet et hjelpesenter.

Det ble opprettet telefonkontakt, så man fikk informert brødrene om hvilken hjelp som trengtes, og snart var innsamlingen av hjelpeforsyninger i gang. Ni biler med ulltepper, mat og vann var snart på vei til Ashiya. Forsyningene ble levert til to Rikets saler i byen, hvor mellom 40 og 50 personer hadde søkt tilflukt. Andre fant ly hjemme hos trosfeller. Dagen etter laget vitner i et område i nærheten mat til 800 personer. Det var rikelig med mat til alle som trengte det, så vitnene delte maten med nødstilte naboer.

I hele det området som var rammet av jordskjelvet, kom Jehovas vitner straks sine kristne brødre til hjelp. Dette gjorde inntrykk på mange som så det. En uke etter jordskjelvet kom en helikopterpilot til et vitne i Yokohama og sa: «Jeg drog til katastrofeområdet samme dag som jordskjelvet inntraff, og jeg var der i en uke. Jehovas vitner var de eneste som skyndte seg å komme til katastrofeområdet. Det gjorde et dypt inntrykk på meg.»

Et hjelpeprosjekt blir organisert

Jehovas vitners avdelingskontor, som ligger i Ebina, sendte raskt fire representanter til Kobe-området for å organisere hjelpearbeidet. «Vi bestemte oss straks for å finne Rikets saler som ikke var blitt ødelagt, og sende hjelpeforsyningene til disse lokalene,» meldte en av Selskapets representanter. «Seks Rikets saler ble funnet, og innen fem timer var disse fylt helt opp. Det ble også sendt forsyninger til to store stevnehaller som Jehovas vitner har i nærheten.»

Det ble opprettet en bankkonto med tanke på et hjelpefond, og Jehovas vitners menigheter over hele Japan ble informert om dette. I løpet av de tre første hverdagene ble det gitt et beløp som tilsvarer over seks millioner kroner. Pengene ble raskt distribuert, så de kunne brukes til dem som var i nød.

Menighetene fikk vite at de nødvendige forsyningene kunne hentes ved bestemte hjelpesentre. De eldste i hver menighet ordnet med at det ble delt ut forsyninger til nødstilte i deres respektive menigheter. Ikke-troende familiemedlemmer ble ikke oversett. Faren til en kristen eldste i katastrofeområdet, som tidligere hadde vært negativt innstilt til Jehovas vitner, snakket med en slektning i telefonen og skrøt: «Folk fra min sønns religion kommer og hjelper oss!»

Ikke bare materiell hjelp

Det ble straks organisert kristne møter. Allerede tirsdag, samme dag som jordskjelvet hadde inntruffet, kom en menighet sammen i en park og hadde et møte. Søndag hadde de fleste menighetene i katastrofeområdet sitt ukentlige Vakttårn-studium, enten i små grupper eller i Rikets saler som ikke var blitt alvorlig skadet. Det passet godt at den studieartikkelen som ble gjennomgått den uken, i Vakttårnet for 1. desember 1994, drøftet det privilegium å bruke sine midler «til å hjelpe dem som er blitt rammet av naturkatastrofer». En kvinne som var til stede på møtet, sa: «For første gang er det vi som mottar nødhjelp. Jeg er fylt av en takknemlighet som jeg ikke kan få uttrykt med ord. Så snart vi kommer i orden igjen, skal jeg gjøre mitt når det gjelder å gi.»

Avdelingskontorets representanter brukte motorsykkel når de besøkte de områdene som var hardest rammet. «Vi ble rørt når vi så brødre som gråt,» forteller en av dem. «De sa til oss: ’Vi gråter ikke fordi vi har mistet alt, men fordi vi er rørt over at dere, brødre, er kommet helt fra Ebina for å besøke oss.’»

Før det var gått et døgn etter jordskjelvet, sendte både Jehovas vitners styrende råd i Brooklyn i New York og avdelingskontorer i andre deler av verden meldinger hvor de gav uttrykk for sin medfølelse. Det kom inn mange flere slike meldinger i de dagene som fulgte. Spesielt rørende var en telefaks fra en menighet i Wŏnju i Sør-Korea, som hadde mistet 15 personer i en mordbrann to år tidligere.a Brevet sluttet med ordene: «Den smerte våre brødre i Kobe føler, er også vår smerte og vår sorg. Husk det som vi har erfart, nemlig at vi ikke står alene når vi møter prøvelser. Kjære brødre, gi ikke opp!»

Avdelingskontorets representanter ordnet med at det ble gitt vedvarende åndelig hjelp. Flere reisende tilsynsmenn ble sendt til Kobe-området midlertidig for å gi oppmuntring. Også kristne eldste fra andre deler av Japan ble oppfordret til å reise til Kobe og tilbringe en ukes tid der for å gi de nødlidende åndelig og følelsesmessig støtte.

Med all denne omsorgen og oppmuntringen fra trosfeller over hele verden klarte Jehovas vitner i katastrofeområdet å bevare en positiv og takknemlig innstilling. Etter å ha overvært det første møtet etter jordskjelvet sa et av Jehovas vitner: «Vi var litt engstelige fram til i går, i og med at vi ikke hadde noe sted å dra til. Men nå som vi er her og har fått høre om de kjærlige tiltakene som er truffet for oss, deriblant vaskeritjeneste, muligheter for å få vasket seg og det at stevnehaller skal fungere som midlertidige bosteder, er vi blitt kvitt engstelsen. Dette er virkelig Guds organisasjon!»

Noe som har hjulpet vitnene til å mestre situasjonen, er at de har lagt vekt på sine åndelige rikdommer. En kvinne i begynnelsen av 20-årene sa: «Helt fra jeg var tre år, har mor lært meg å sette min lit til Jehova. Den opplæringen hun gav meg, og den opplæringen jeg har fått gjennom den kristne menighet, har hjulpet meg til å holde ut under denne katastrofen.»

Organisert gjenoppbygging

Omkring 350 hus som Jehovas vitner bodde i, ble alvorlig skadet eller ødelagt, og 100 av disse var deres private boliger. I tillegg trengte 630 av Jehovas vitners hus mindre reparasjoner. Det var dessuten ti Rikets saler som ble så ødelagt at de var ubrukelige.

Det ble raskt truffet tiltak for å bygge opp igjen Rikets saler for de menighetene som hadde mistet sitt møtelokale. Og Jehovas vitners elleve regionale byggeutvalg i Japan organiserte hver sin gruppe på 21 personer som skulle reparere skader på Jehovas vitners hus.

Et tegn i tiden

Jordskjelv inntreffer oftere enn før. «Bare i fjor inntraff det flere jordskjelv [i Japan] som var kraftigere enn skjelvet i Kobe,» bemerker bladet Maclean’s. Det ene var et meget kraftig skjelv, med styrke 8,1, men det rammet et tynt befolket område i nord.

Økningen i jordskjelvhyppigheten kommer ikke som noen overraskelse på Jehovas vitner. Like etter at jordskjelvet hadde rystet huset hvor fem år gamle Atsushi bodde i Kobe, marsjerte han rundt og sa: «Det skal bli jordskjelv på det ene stedet etter det andre.» (Markus 13: 8) Han hadde lært om denne profetien av sin mor. Jesus Kristus tok med jordskjelv som en del av «tegnet på [sitt] nærvær og på avslutningen på tingenes ordning». Tegnet omfatter også kriger, matmangel og pest og det at kjærligheten skulle kjølne hos de fleste. — Matteus 24: 3—14; 2. Timoteus 3: 1—5.

Jordskjelvet i Kobe er en ytterligere bekreftelse på at vi lever i de siste dager for denne verden. Tross alt er det grunn til å glede seg, for det er en del av det tegnet Jesus kom med, et tegn som nå blir oppfylt, og som viser at denne verden snart vil bli erstattet av en rettferdig, ny verden. — 1. Johannes 2: 17.

[Fotnote]

[Bilder på side 23]

Takao Jinguji mistet familien sin i disse ruinene

[Bilde på side 24]

En ødelagt jernbanestasjon

[Bilder på sidene 24 og 25]

En motorvei som raste sammen

[Bilder på side 26]

Jehovas vitner organiserte raskt hjelp til de nødstilte