Lidenskapelige spillere er alltid tapere

«EN SYKELIG spilletrang er en sykdom på linje med alkoholisme og narkomani,» hevder professor Jean Ades i Frankrike. «Det er en avhengighet som ikke har med noe narkotisk stoff å gjøre,» sier han, og «flere og flere mennesker oppdager at de er avhengige». Selv når slike spillesyke taper store pengesummer, er de ofte besatt av trangen til å spille enda mer for å få erstattet sine tap. En fransk journalist skriver: «De fleste tapere kommer fort over sin skuffelse. Men for noen er trangen til å spille så ukontrollerbar at den kan ødelegge livet deres. De lover stadig seg selv at de skal legge av seg denne vanen, men den overmanner dem alltid. De er fullstendig henfalne til lykkespill.»

En sørafrikansk hasardspiller kommer med denne innrømmelsen: «Hvis du er henfallen til lykkespill og setter deg ned ved ruletten eller kortbordet, er det ikke noe annet som betyr noe. Adrenalinet strømmer gjennom årene dine, og du satser gjerne alt du har, for å få være med på bare en eneste omgang til ved hjulet eller kortbordet. . . . Ved hjelp av mine adrenalinreserver kunne jeg holde meg våken i flere døgn i ett strekk og følge med i kort og tall og vente på den supergevinsten som alltid glapp.» Han sier til slutt: «Det er mange som i likhet med meg ikke kan stoppe etter å ha satset noen hundre eller tusen rand. Vi fortsetter å spille til vi har mistet alt, og til forholdet i familien er så ødelagt at det ikke lar seg reparere.»

Henry R. Lesieur, som er professor i sosiologi ved St. Johns universitet i New York, skriver at mange menneskers spillemani er så sterk — uansett om de vinner eller taper — at «de gjerne kan holde det gående i dagevis uten å sove, uten å spise og til og med uten å gå på toalettet. De er så oppslukt av å spille at alt annet blir skjøvet til side. Mens forventningen varer, er de gjerne opprømte, noe som vanligvis ytrer seg i form av svette håndflater, raske hjerteslag og kvalme».

En som tidligere led av spillemani, innrømmer at det ikke først og fremst var ønsket om å vinne som drev ham til å fortsette å spille, men snarere den opprømtheten, den spenningen, som knyttet seg til selve spillet. Han sier: «Lykkespill framkaller usedvanlig intense følelser. Når ruletten roterer, når du venter på den store gevinsten, er det et øyeblikk da det går rundt i hodet ditt og du nesten besvimer.» Den franske spilleren André sier seg enig i dette: «Når du har satset 10 000 franc på en hest og det er 100 meter igjen av løpet, ville det overhodet ikke affisere deg om noen kom og fortalte deg at din kone eller din mor var død.»

André forteller hvordan han innrettet seg for å kunne fortsette å spille selv om han tapte store summer. Han lånte av banker, venner og utlånshaier som krevde ågerrenter. Han stjal sjekker og forfalsket postsparebankbøker. Han forførte enslige kvinner under sine kasinobesøk og forsvant med deres kredittkort. En fransk journalist skrev at André dermed var kommet til det punkt da han var «likeglad med om han noen gang kunne få orden i sin bedrøvelige økonomi. Det eneste som drev ham til å fortsette, var hans besettelse». Han tydde til kriminalitet og ble sendt i fengsel. Ekteskapet hans gikk over styr.

Mange som er besatt av trang til å spille, ligner narkomane og alkoholikere ved at de fortsetter med sin last selv om det koster dem deres arbeid, deres forretning, deres helse og til slutt også deres familie.

Mange byer i Frankrike har i den senere tid åpnet sine porter for spillevirksomhet. Der hvor andre bedrifter har måttet gi opp, driver nå pantelånere en blomstrende forretning. Eierne sier at spillere ofte taper alle de pengene de har, og gir fra seg ringer, ur, klær og andre verdisaker for å få penger til bensin til hjemreisen. I noen kystbyer i USA har det dukket opp nye pantelånerforretninger. Enkelte steder kan det ligge tre—fire eller flere på rad og rekke.

Noen har til og med slått inn på forbryterbanen for å kunne fortsette å tilfredsstille sin trang til å spille. Professor Lesieur forteller at undersøkelser som hittil er foretatt, «har avdekket en lang rekke ulovlige handlinger som blir begått av folk med spillemani . . . sjekkbedrageri, underslag, tyveri, nasking, væpnet ran, formidling av veddemål, svindel, bondefangeri og heleri». Dessuten finnes det spillere som stjeler fra sine arbeidsgivere. Ifølge Gerry T. Fulcher, som er direktør ved et institutt for undervisning og behandling av folk med en sykelig spilletrang, innrømmer 85 prosent av de mange tusen som har denne diagnosen, at de stjeler fra sine arbeidsgivere. «Rent økonomisk sett er det faktisk verre å være henfallen til lykkespill enn til alkohol- og narkotikamisbruk til sammen,» sier han.

Av andre undersøkelser framgår det at omkring to tredjedeler av de spillegale som ikke sitter i fengsel, og 97 prosent av dem som sitter inne, innrømmer at de har begått lovbrudd for å finansiere sin spillevirksomhet eller betale gjeld som de har pådratt seg ved lykkespill. I de byene i USA som ligger ved Mexicogulfen, hvor det er mange svært godt besøkte, legale spilleetablissementer, ble det i 1993 begått 16 bankran, det vil si fire ganger så mange som året før. En mann ranet i alt åtte banker for 89 000 dollar for å kunne fortsette å spille. I andre banker har spillere begått væpnet ran fordi de har vært nødt til å betale store summer til sine kreditorer.

«Når de som lider av spillegalskap, forsøker å kvitte seg med sin last, får de abstinenssymptomer, omtrent som røykere eller narkomane,» heter det i The New York Times. Noen spillere innrømmer at det kan være vanskeligere å kvitte seg med spillelidenskap enn andre vaner. En spiller sa: «Noen av oss har også vært borti alkoholisme og narkotikamisbruk, og vi er alle enige om at spillemani er langt verre enn noen av de andre lastene.» Dr. Howard Shaffer ved Harvard universitets senter for studier av forskjellige former for henfallenhet har uttalt at minst 30 prosent av dem som lider av spillemani, og som forsøker å slutte å spille, «viser tegn til irritabilitet eller får problemer med magen, søvnforstyrrelser og høyere blodtrykk og raskere puls enn normalt».

Dr. Valerie Lorenz, som er direktør ved det amerikanske senter for sykelig spillelidenskap i Baltimore i Maryland, har uttalt at også de lidenskapelige spillere som fortsetter å delta i lykkespill, pådrar seg «problemer med helsen: kronisk hodepine, migrene, pustevansker, anginasmerter, hjerterytmeforstyrrelser og nummenhet i armer og ben».

Noen begår også selvmord. Hva kan vel være mer uhyggelig enn at en såkalt «ikke dødelig henfallenhet» fører til døden? I et amerikansk distrikt hvor det nylig er blitt åpnet spillekasinoer, «er selvmordshyppigheten av en uforklarlig grunn blitt dobbelt så høy som før, selv om ingen representant for helsevesenet offisielt er villig til å knytte denne økningen til lykkespill,» het det i The New York Times Magazine. I Sør-Afrika begikk tre spillere selvmord i løpet av én uke. Det virkelige antall selvmord som skyldes lykkespill og gjeld som er oppstått på grunn av legalt eller illegalt lykkespill, er ikke kjent. Antall selvmordsforsøk som vitterlig er relatert til lykkespill, er ukjent.

Selvmord er et tragisk middel å ty til for å komme ut av spillemaniens grep. I den neste artikkelen kan du lese om hvordan noen har funnet en bedre løsning på problemet.

[Uthevet tekst på side 6]

Pantelånerforretningene blomstrer — og det samme gjør kriminaliteten