Afrikansk skole — hvilken undervisning ble gitt?

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I GHANA

AFRIKANSK skole? Mange som bor i et vestlig land, blir nok overrasket over å få høre at det eksisterte en slik ordning før i tiden. Hollywood-bildet av afrikaneren som en farlig villmann med spyd har dessverre vist seg å være seiglivet. Mange kan ganske enkelt ikke forestille seg at fortidens afrikanere på noen måte skulle kunne betraktes som utdannet.

Nå fikk jo ikke de som vokste opp i et tradisjonelt afrikansk samfunn, boklig undervisning og formell klasseromsundervisning. Men allerede lenge før europeerne brakte sin form for formell utdanning til det afrikanske kontinentet, var det mange samfunn som hadde gode utdanningssystemer som gjorde det mulig for barna å bli godt utrustet for å kunne fungere godt og trives i sitt lokalsamfunn. Ta for eksempel akanene, den twi-talende folkegruppen i Ghana.

Hjemmeskole

Blant akanene var det hjemmet som var det viktigste klasserommet. Et barns opplæring begynte med at foreldrene lærte det å snakke. Samtidig fikk det sine første leksjoner i god folkeskikk. Når noen som kom på besøk, framsa en hilsen til barnet, fikk det lære hvordan det skulle svare høflig og korrekt. Og når barnet senere ble sendt ut for å gjøre ærender, fikk det lære hvordan det på en høflig måte skulle overbringe beskjeder.

Filosofien bak den undervisningen som ble gitt blant akanene, var altså ikke ulik tanken i Ordspråkene 22: 6 i Bibelen: «Lær gutten den veien han skal gå, så forlater han den ikke når han blir gammel.» Foreldrene, og da særlig faren, var opptatt av barneoppdragelse. Akanene hadde et ordtak som lød: «Hvis et barn ikke tar etter sin mor, tar det etter sin far.»

Etter hvert som et barn ble eldre, ble undervisningen mer dyptgående. Barna fikk lære om viktige ting i livet — ikke ved hjelp av bøker, men ved at det ble fortalt fantasifulle historier, for eksempel historiene om den mytiske edderkoppen Kwaku Ananse. Som barna elsket disse fortellingene! I den tidlige kveldsbrisen eller i måneskinnet en sval kveld satt de gjerne rundt et bål og frydet seg over disse fortellingene om triumfer og nederlag.

Én kjent historie handler om at Ananse reiste på kryss og tvers over hele jorden for å samle all visdom i hele verden i en krukke. Da han øyensynlig var ferdig, bestemte han seg for å henge krukken høyt oppe i et tre, for at ingen andre skulle ha adgang til denne visdommen. Han begynte på den vanskelige klatreturen opp i treet, med krukken fylt av visdom hengende i en snor fra buken. Mens han bakset med dette, kom hans førstefødte sønn, Ntikuma, og ropte til ham: «Neimen, far da! Hvem i all verden klatrer opp i et tre med en krukke på magen? Hvorfor ikke ha den på ryggen, så du får større bevegelsesfrihet?» Ananse skottet ned på sønnen og ropte: «Hvordan våger du å belære meg?»

Men nå var det jo tydelig at det fremdeles fantes noe visdom utenfor krukken! Fylt av vrede på grunn av denne oppdagelsen kastet Ananse krukken ned, slik at den ble knust, og all visdommen ble spredt omkring. De første som kom dit, ble de viseste. Moralen var at ingen har monopol på visdom. Akanene sa derfor: «Ett hode utgjør ikke et råd.» — Jevnfør Ordspråkene 15: 22; 24: 6.

Nyttige ferdigheter

Akanene lærte også barna sine ferdigheter som de ville få bruk for i livet. De fleste gutter fulgte i farens fotspor, noe som i de flestes tilfelle betydde at de ble jordbrukere. Men det var også andre ferdigheter å lære, for eksempel jakt og tapping av palmevin, og dessuten kurvfletting og andre håndverk. Gutter som ønsket å lære mer kompliserte håndverk, som treskjæring og veving, gikk i lære hos dyktige håndverkere. Og hva med jentene? De fikk først og fremst opplæring i huslige sysler. De lærte å utvinne planteoljer, framstille såpe og leirkar, spinne bomull og lignende.

Vitenskap manglet heller ikke i den tradisjonelle skolens «pensum». Kunnskap om medisinske urter, om bearbeiding og dosering, gikk i arv fra far til sønn eller fra besteforeldre til barnebarn. Et barn lærte også å addere og subtrahere ved å bruke fingrene, kuler, steiner og merker på pinner. Spill som oware og dam skjerpet regneferdighetene.

Ved å være til stede under åpne rettsmøter fikk en ung akan også kunnskap om politikk og rettsvesen. Både ved begravelser og ved festlige tilstelninger var det gode muligheter til å lære mye om lokal kultur: om sørgesanger og lyrikk og om historie, musikk, tromming og dans.

Samfunnsansvar

Blant akanene var ikke et barn isolert fra fellesskapet. Det måtte tidlig erkjenne sitt ansvar overfor samfunnet. De første leksjonene om dette fikk det når det lekte sammen med jevnaldrende. Noen år senere begynte det å delta i samarbeidsprosjekter, samfunnsarbeid. Når et barn oppførte seg dårlig, ble det straffet av en eller annen voksen i lokalsamfunnet, altså ikke nødvendigvis av foreldrene. Man betraktet det faktisk som en moralsk forpliktelse for voksne å tukte et hvilket som helst barn som oppførte seg dårlig.

Slik tukt ble godt mottatt, for barna lærte å ha stor respekt for voksne. Akanene pleide faktisk å si: «En eldre kvinne er ikke bestemor til bare én.» Man var altså forpliktet til å vise de eldre respekt og være hjelpsom mot dem. Og hvis et barn uten å ha en meget god grunn nektet å hjelpe en voksen, fikk foreldrene vite det.

Religiøs undervisning

Akanene var veldig religiøse; de hadde en ærbødig holdning til naturen og det ukjente universet. De var riktignok polyteister, de trodde på mange guder. Likevel trodde de på at det fantes et høyeste Vesen. (Romerne 1: 20) Akanenes ord for «Gud», det vil si guder generelt, er onyame. Men akanene syntes tydeligvis at det ordet ikke var dekkende når de omtalte Skaperen. Ham kalte de derfor Onyankopɔn, som betyr «den Gud som alene er Den store».

Når de i tillegg tilbad mindre guder, var det fordi de mente at det var den ene Store Guds vilje at de skulle gjøre det. De så det slik at det var som å tjene den største høvdingen ved å tjene underhøvdingene. Uansett, alle barna fikk undervisning i denne religionen.

Tradisjonell undervisning i dag

I de senere år har millioner av afrikanere flyttet til storbyer, hvor den formelle klasseromsundervisningen så å si fullstendig har erstattet de tradisjonelle måtene å gi undervisning på. I noen samfunn, særlig på landsbygda, er imidlertid tradisjonell afrikansk skole fremdeles utbredt. Noen afrikanere har faktisk fått både tradisjonell og formell utdanning.

Ta for eksempel Alfred, en kristen Ordets tjener i Ghana. Selv om han har en formell utdannelse, har han stor respekt for mange trekk ved den tradisjonelle levemåten. Alfred sier: «De fleste av mine slektninger som ikke kan lese, er meget dyktige til å lære fra seg praktiske ting, selv om de bare har fått tradisjonell opplæring. Ved å samarbeide med noen kristne blant dem har jeg lært mange virkningsfulle, enkle og jordnære måter å legge fram budskapet på. Jeg kan derfor oppnå kontakt både med slike som har tradisjonell bakgrunn, og med slike som har formell utdannelse. Det hender ofte at jeg tar ordtak eller illustrasjoner som disse menneskene bruker, finpusser litt på dem og bruker dem i mine bibelske taler. Dette utløser ofte begeistret applaus fra tilhørerne. Æren må imidlertid gå til de menn og kvinner som har fått tradisjonell opplæring.»

Det er derfor tydelig at afrikansk skole har mange positive trekk, og at den fortjener å bli respektert, ikke foraktet. Den har kanskje ikke frambrakt tekniske undere, men den har frambrakt en sterk familiestruktur, samfunnsfølelse og skarpsynte mennesker med en tiltalende humoristisk sans og en gavmild, gjestfri ånd. Det er derfor ikke overraskende at mange afrikanere som bor i byer, prøver å holde kontakten med slektninger som bor i utkantstrøk, ved å besøke dem av og til. Slike besøk kan nok by på enkelte pinlige episoder. Byboerne er ofte usikre på de tradisjonelle reglene for skikk og bruk. Mange av dem vet for eksempel ikke at når man håndhilser på en gruppe mennesker, er det «korrekt» å gå fra høyre mot venstre. Likevel kan slike besøk vise seg å være oppkvikkende for begge parter.

Det skal imidlertid innrømmes at selv om tradisjonell afrikansk skole la vekt på ærbødighet og hengivenhet, formidlet den ikke livgivende kunnskap om Jehova og hans Sønn, Jesus Kristus. (Johannes 17: 3) Jehovas vitner betrakter det som et privilegium å arbeide blant akanene og andre etniske grupper i Afrika og gi dem denne livsviktige kunnskapen. De har lært tusener av afrikanere som mangler formell utdannelse, å lese og skrive, slik at disse selv kan studere Guds Ord. For slike som er «klar over sitt åndelige behov», er dette den viktigste undervisningen det er mulig å få. — Matteus 5: 3.

[Bilder på side 25]

Blant akanene måtte barna erkjenne sitt ansvar overfor samfunnet

[Bilde på side 26]

I Jehovas vitners Rikets saler blir det gitt lese- og skriveundervisning