Iditarod — et løp basert på tusen år gamle tradisjoner

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I ALASKA

VI STREKKER hals og speider nedover byens hovedgate. Det er fullt av folk rundt oss, og pressen er også på plass, med kameraer og annet utstyr. Vi stirrer alle ned mot enden av gaten. Vi venter på å få det første glimtet av årets vinner av «Iditarod — det siste store kappløpet» her ved mållinjen i byen Nome i Alaska.

Dette verdens mest berømte hundesledeløp, som går over en strekning på 180 mil, har faktisk vart i over ti dager. I fjor ble vinneren klokket inn på ni dager og noen få timer. Men i år utgjør de første 24 timene av løpet en seremoniell start som ikke regnes med i den offisielle tiden, og derfor kan årets tid ikke helt sammenlignes med fjorårets. Flere titalls hundekjørere fra forskjellige land er påmeldt, deriblant noen veteraner som har vært med i andre løp.

Forestill deg hvordan det må være å tilbringe ti dager eller mer i en ugjestmild villmark hvor du er alene det meste av tiden. Du må krysse fjellpass, islagte kløfter, tundra, tilfrossede elveløp og ujevn havis og utholde temperaturer på under 20 kuldegrader mens du hele tiden beveger deg mot bestemmelsesstedet her i Nome.

Vi legger merke til den store spenningen rundt denne framvisningen av mot og samarbeid mellom menneske og hund, og vi stiller oss selv spørsmålet: «Hvordan begynte det hele?»

Hundekjøringens opprinnelse

Selv om moderne hundekjøring er en relativt ny form for fritidsaktivitet, har menneskene brukt sledehunder i minst tusen år. Opprinnelig ble hunder og sleder brukt til å frakte varer over de snødekte, golde viddene i nordlige områder. De første skrevne beretningene om hunder som ble brukt til å trekke sleder, finnes i arabisk litteratur som skriver seg fra 900-tallet. Noen fagfolk tror at det var tsjuktsjerfolket i Sibir som var de første til å bruke hunder og sleder i særlig omfang.

Det var gull som la grunnlaget for den opprinnelige Iditarod-ruten. I 1908 ble det funnet gull i et område hvor athabask-indianerne jaktet på karibuer. De kalte dette området «Haiditarod», som betyr «det fjerne stedet», og senere ble navnet tilpasset det engelske språk og skrevet «Iditarod». Som følge av dette ble en 180 mil lang rute til Nome opprettet. Den gikk gjennom byen Iditarod og fikk med tiden navnet Iditarod-ruten.

Under gullrushet i Alaska og Canada fraktet hundesleder utstyr, post og gull gjennom denne enorme villmarken. Ifølge en beretning fraktet fire hundespann i slutten av 1911 hele 1200 kilo gull i én forsendelse langs Iditarod-ruten og nådde fram til Knik den 10. januar 1912.

Moderne hundekjøring tar form

I gullgravertiden ble det brukt svært mange hundespann, og de forskjellige hundekjørerne påstod ofte at de hadde det sterkeste og raskeste spannet eller den smarteste lederhunden. Dermed ble det rett som det var, holdt konkurranser. I 1908 arrangerte man så i Nome det første organiserte hundesledeløpet, kalt «All-Alaska Sweepstakes». Denne forløperen for moderne hundesledeløp forberedte hundekjørerne på et helt annet løp — hvor det ikke gjaldt å vinne en premie av gull, men å redde liv.

«Serum-løpet» til Nome i 1925

Det historiske «Serum-løpet» til Nome var et hundesledeløp som gjaldt liv eller død. I januar 1925 brøt det ut difteri i Nome. Fordi det var fare for en epidemi, måtte man så snart som mulig få fram en forsyning av serum til Nome. Det ble derfor ordnet med at 20 hundekjørere med hvert sitt spann skulle delta i en form for stafett. Det første hundespannet la ut fra Nenana mens gradestokken viste 46 kuldegrader, og slik startet et løp fra landsby til landsby som bestod av etapper på fem til åtte mil. Mesteparten av løpet foregikk i mørke, ettersom det arktiske dagslyset bare varer i tre—fire timer på den tiden av året.

De over 108 milene til Nome ble tilbakelagt på noe over fem dager, mot normalt 25 dager. Hundekjørerne kjempet seg gjennom snøstormer som bidrog til at den effektive temperaturen gikk ned mot 60 kuldegrader. Så stor var denne bragden at den amerikanske presidenten, Calvin Coolidge, fikk preget en medalje og utstedt et diplom til alle som hadde deltatt.

Lederhunder

Lederhunden i et spann er svært viktig. Meget få hunder har de egenskapene som skal til for å være leder. Husk at lederhunden kan befinne seg 15 til 20 meter eller enda mer foran hundekjøreren, avhengig av hvor mange hunder det er i spannet. I mørke eller under whiteouts (spesielle lysforhold som kan oppstå i polarstrøk og få det til å se ut som om himmel og jord går i ett) eller når spannet runder en sving, kan lederhunden være ute av syne for hundekjøreren. Derfor er det opp til denne hunden å snuse seg fram til hvor løypa går, eller å velge den tryggeste ruten og treffe andre avgjørelser på sparket, uavhengig av hundekjøreren.

I fjor måtte hundekjøreren DeeDee Jonrowe fra Alaska, som var blitt nummer to året før, ta den mest pålitelige lederhunden sin, Barkley, ut av løpet. Det var nærmest en katastrofe for spannet hennes. For to år siden måtte Lavon Barve, som har deltatt ti ganger i Iditarod-løpet, bryte 37 mil før Nome. Da var han fullstendig hes etter stadig å ha ropt kommandoer til de to uerfarne lederhundene sine.

Det at lederhunden er så viktig, betyr ikke at hundekjøreren ikke spiller en aktiv rolle for å lede spannet. Tvert imot, det er i høy grad han som bestemmer. Han leder spannet ved å rope slike kommandoer som «gee» (høyre), «haw» (venstre) og «whoa» (stans). Kommandoen «mush» (dra på) fra tidligere år er nå stort sett blitt erstattet med «hike» eller «let’s go». Med slike og lignende ord kan hundekjøreren sette spannet i bevegelse og bestemme hvor det skal løpe. Han har dessuten en ganske imponerende snøkrok, et slags anker som han kan presse ned i snøen for å hindre overivrige hunder i å starte før tiden er inne. Ved hjelp av kommandoene og snøkroken klarer han vanligvis å holde spannet under kontroll.

Vi sier «vanligvis», for hundekjøreren Mark Nordman fra Minnesota kan kanskje for et øyeblikk få lyst til å protestere på utsagnet om at lederhunder er pålitelige, og at hundespann lystrer kommandoer. I et løp for ikke så lenge siden stoppet han spannet like før en kontrollpost for å løse opp noen remmer som hadde filtret seg sammen. Mens han holdt på med det, laget hundene en enda verre floke av remmene, slik at midtremmen, som forbinder alle hundene med sleden, løsnet fra festet sitt. Hundene satte da på sprang. Idet de begynte å løpe, kastet Mark seg forover og fikk huket tak i midtremmen like bak de bakerste hundene. (Å miste spannet mens man er i villmarken, kan få alvorlige følger.) Den neste halve kilometeren var han både snøplog og vannskiløper mens spannet slepte ham gjennom snøfonner og elvemunninger. Anorakken hans sopte med seg vann, og det samlet seg is under haken hans mens han skled av gårde bak spannet og hele tiden ropte kommandoer til hundene for å få dem til å stanse. Til slutt lystret de, og han fikk dem med seg tilbake for å hente sleden. Lederhundens lydighet var ikke mye verd i dette tilfellet!

Men det finnes også situasjoner hvor lederhunder virkelig er til å stole på. Under Iditarod-løpet kan søvn være en mangelvare. Når løypa er rett og flat, kan hundekjøreren til tider overlate styringen av spannet til lederhunden mens han tar seg en lur i sleden. I mellomtiden fortsetter hundene å løpe i god fart mot bestemmelsesstedet, Nome.

I en lett løype kan et hundespann uten vanskeligheter løpe i nærmere 20 kilometer i timen, og de kan komme opp i 30 kilometer i timen i korte perioder. Gjennomsnittsfarten er mye lavere, men de kan ofte tilbakelegge så mye som 16 mil i løpet av en dag. Et spann som vant løpet et tidligere år, hadde en gjennomsnittsfart på sju kilometer i timen de ti dagene løpet varte.

Alaskas sledehunder

Noen lurer på om sledehundene kanskje blir drevet for hardt av hundekjørerne. Ettersom menneskene til tider har mishandlet dyr, er en slik bekymring fullt forståelig.

Men sledehundene ser virkelig ut til å like oppgaven sin. På startstreken fylles luften av glade bjeff, noe som viser at hundene lengter etter å komme seg ut i løypa. Så ivrige er noen av hundene etter å legge i vei at et spann på ti hunder en gang drog så hardt i seletøyet at de slepte med seg den pickupen de var bundet til — enda bilen stod i gir og hadde håndbrekket på!

Hundekjørerne har stor omsorg for hundene sine. Under hvilepausene går mye av tiden med til å gjøre i stand mat til dem og legge ut halm som isolerer dem mot snøen når de ligger og sover, i tillegg til å sjekke potebeskytterne deres og pleie poter som er blitt skadet. En hundekjører som deltar i Iditarod-løpet, får kanskje ikke mer enn halvannen til to timers søvn om gangen, bortsett fra at det er lagt inn en obligatorisk 24-timers pause hvor han kanskje kan få hvile i seks—sju timer i strekk. Hundene får heldigvis mer hvile enn hundekjøreren.

En tommelfingerregel for hundekjørere er at en hund ikke bør trekke mer enn sin egen vekt. En gjennomsnittlig slede i Iditarod-løpet veier mellom 140 og 230 kilo, inkludert hundekjøreren. Hvis et spann består av 15 hunder, trekker hver hund omkring 15 kilo eller mindre, noe som ligger godt under hundenes gjennomsnittsvekt på 25 kilo. Dessuten står eller sitter ikke hundekjøreren på sleden gjennom hele løpet. En god del av tiden løper han bak sleden og dytter, for eksempel når løypa går oppover en bakke eller gjennom ulendt terreng.

Trass i den omsorgen hundekjørerne viser hundene sine, mener likevel noen at løpet kan være til skade for enkelte av hundene. Et brev til avisen The New York Times henviste til at dyrebeskyttelsen i USA har hevdet at noen hunder ikke klarer å fullføre løpet, og at noen til og med dør, fordi de blir presset for hardt. Det ble sagt at dette for en stor del kommer av at hundekjørerne ønsker å vinne den store premiesummen som forskjellige sponsorer setter opp.

Fire typer hunder

Hva slags hunder er det som kan løpe så fort over så lang tid og likevel se ut til å trives med det? Alle hunder som blir lært opp til å trekke last, kan bli sledehunder. Men de hundene som blir brukt i hundesledeløp i Alaska, tilhører vanligvis en av fire hovedtyper — alaskan malamute, siberian husky, alaskan husky og landsbyhunder, eller indianerhunder — ifølge det forfatteren Lorna Coppinger forteller i boken The World of Sled Dogs.

1) Alaskan malamute er en egen arktisk hunderase. Russiske oppdagelsesreisende fant denne hunden hos en inuit-stamme som holdt til ved Kotzebue-sundet. Disse inuitene var den gangen kjent som mahlemute- eller malemiutfolket. Alaskan malamute er kraftig bygd og svært sterk. Den viste seg å passe ypperlig til å trekke tunge sleder i gullgravertiden. Den er kanskje noe langsom, men kompenserer for det med sin enorme styrke og utholdenhet.

2) Siberian husky, som ofte har isblå øyne, er også anerkjent som en egen rase. Den er liten, intelligent og rask og har meget markerte tegninger i pelsen. Den ble første gang brakt til Alaska i 1909 av en russisk pelshandler som deltok i det andre «All-Alaska Sweepstakes» med et spann på ti huskier.

3) Alaskan husky blir ikke betraktet som en egen rase, men anerkjennes som særpreget, med flere karakteristiske trekk. Den er en blanding av nordlige hunderaser og har fått sitt navn fra et innfødt ord for «eskimo», nemlig «husky» eller «huski», som betyr «en som spiser rått kjøtt». Navnet passer bra, ettersom hundekjørere i nordlige strøk før i tiden ofte gav hundene sine tørket fisk å spise.

4) Indianerhunder, eller landsbyhunder, de vanligste hundene i hundesledeløp i Alaska nå for tiden, er ofte av ubestemmelig rase. De er produkter av mange års bevisst utvikling av det genmaterialet som finnes i de landsbyene hvor de avles fram. Disse hundene kan løpe nesten en kilometer på to minutter og fullføre et 30 kilometer langt løp med en gjennomsnittsfart på bortimot 30 kilometer i timen og enda ha nok kraft igjen til å lengte etter et nytt løp dagen etter. Noen synes de ser lite imponerende ut, men så lenge de har det rette ganglaget, er de vakre i hundekjørerens øyne.

Avslutningen

Iditarod-løpet er ikke slutt selv om vinneren er kommet i mål. Det kan ennå ta fra åtte til ti dager før løpet er offisielt over og den siste hundekjøreren over målstreken har fått en rød lanterne som premie. Skikken med den røde lanternen er hentet fra tidligere tiders jernbanetog, da det hang en slik lanterne bak på den siste vognen.

Når vi tenker over Iditarod-løpets strabaser, blir vi imponert over samarbeidet mellom menneske og hund, som fører dem gjennom 180 mil med svært vanskelig terreng i et meget barskt klima. Denne distansen klarer noen spann å tilbakelegge på bare omkring ti og en halv dag. Vi er også imponert over de enestående fysiske og mentale evnene som Skaperen har nedlagt i mennesker og dyr, slik at de kan klare å gjennomføre en slik bragd.

[Bilderettigheter på side 17]

Foto: © Jeff Schultz/ Alaska Stock Images