Alaskas krevende hundesledeløp

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Alaska

KUNNE du tenke deg å tilbakelegge en strekning som tilsvarer strekningen fra Oslo til Nordkapp, stående på en hundeslede? Å kjøre en slik strekning dag og natt gjennom en gold, forblåst og snødekt ødemark vil virkelig utgjøre en prøve på ens styrke og utholdenhet. Hele 62 hundekjørere og deres spann var klar til å gjøre det, og jeg ønsket å se dette.

Sammen med en venn fløy jeg til den historiske gullrushbyen Nome i Alaska. Iditarod-løpet skulle avsluttes her, på kysten ved Beringhavet.

En snev av nostalgi

Iditarod er navnet både på en forlatt gruveby og på en gammel postrute som fulgte et nettverk av stier som skriver seg fra slutten av 1800-tallet. Disse stiene, som til sammen er på over 3000 kilometer, går fra Seward, ved Alaskabukta, til Nome, ved Beringhavet. Om sommeren i gamle dager reiste folk hovedsakelig med båter og prammer på Yukon-elven. Men om vinteren ble transporten overtatt av hundesleder. Dette hundesledeløpet har fått navn etter denne ruten.

I de senere år har motordrevne kjøretøyer erstattet hundekjøreren og hans slede. Mange eldre betrakter derfor Iditarod-løpet som en nostalgisk påminnelse om hvor avhengige nybyggerne i sin tid var av sine hunder.

Hundekjøring er en populær sport mange steder på jorden. I den lange vintersesongen i Alaska utgjør denne sporten et populært tidsfordriv. Den kan redusere tilfellene av polarkoller, en form for depresjon som enkelte blir plaget av når de må være altfor lenge innendørs. Det er også morsomt å se på hundekjøring. Når hunder av de vakre spisshundrasene siberian husky og alaskan malamute legger i vei foran en slede gjennom vinterlandskapet, er det et fantastisk syn.

Det blir holdt flere løp hvert år, noe som får mange tusen mennesker til å stille seg opp langs den ruten hvor hundekjørerne kommer farende med en hastighet på omkring 30 kilometer i timen. De fleste løpene varer to eller tre dager og er på mellom 40 og 50 kilometer pr. dag. Iditarod-hundesledeløpet er imidlertid som et maratonløp. Det foregår ute i villmarken, hvor mennesker og dyr må prøve krefter med elementene. Temperaturen kan noen ganger være nede i under 45 minusgrader, og vindstyrken kan være på 15 meter pr. sekund. Dertil kommer snøstormene, ensomheten og utmattelsen på grunn av søvnløse netter.

Flyet vårt nærmet seg den vakre, men øde kyststrekningen ved Nome. Is og snø dekket hele kystlinjen, så langt øyet kunne rekke. Jeg skrapte isen av vinduet mitt for å kunne se bedre. Rett under oss så jeg det hundespannet som lå i teten, bevege seg med jevn fart framover i den sterke middagssolen. Disse hundene, som presset bringen mot det polstrede seletøyet, var klar over at de lå foran de andre deltagerne i løpet, og at de ville vinne.

Hva koster det?

Ved sentret for løpene i Nome lærte jeg en god del om hva det koster å drive hundesport. Det skal noe mer til enn å spenne 14 hunder foran en slede og gi dem ordre om å starte.

En velvokst, ung mann på omkring 18 år fortalte meg at han var den yngste hundekjøreren i Iditarod-løpet dette året. Det hadde kostet ham cirka 35 000 kroner å gjøre sitt spann klart til å delta. Jeg fikk vite at enkelte hundekjørere betaler mellom 2500 og 3000 kroner for en god sledehund. En verdifull førerhund som vil lyde ordre og holde seg foran spannet, kan koste så mye som 10 000 eller 20 000 kroner. Det er ikke noe rart at mange hundekjørere oppdretter hundene sine selv.

Maten til hundene koster også penger. Ifølge reglene skal de hundene som deltar i løpet, ha én kilo mat pr. dag så lenge løpet varer. Maten blir fløyet til spesielle matstasjoner. Hundesledekjøreren bestemmer selv menyen, og den kan variere. Hundene spiser fisk eller kjøtt, spekk, hvetekimolje, honning og vegetabilsk olje. Ettersom det er best med et varmt måltid, blir ingrediensene blandet og kokt.

En kan også møte farer på veien, ikke bare på grunn av været. Denne gangen var det en stor amerikansk elg som motsatte seg at noen trengte seg inn på dens område. Det kjempesvære dyret holdt stillingen og gikk til angrep på tre spann — 42 snerrende, hylende hunder. Én hundekjører søkte tilflukt i et tre i nærheten. Konfrontasjonen ble så alvorlig at en annen hundekjører til slutt skjøt dyret.

Dette løpet er bare for dem som er villige til å betale det det koster i form av penger og utholdenhet, og som er villige til å utsette seg for den fare det innebærer.

Rett behandling av hundene

Er du forbauset over å høre at disse trekkhundene har på seg «sko»? Hvis du ser nøye etter, vil du se at de er iført en slags «lærstøvler» som de ifølge reglementet for løpet må ha på seg. De skal ha to sett av disse potebeskytterne, slik at potene deres ikke skal bli skadd, noe som spesielt ville kunne skje når de løper på isete, vindblåste områder langs ruten.

Eierne behandler ikke hundene sine på en hard måte. Det hender til og med at de nekter å la sitt spann delta på grunn av dårlige føreforhold, og det forekommer også at et helt løp blir avlyst av samme grunn.

Hva skjer hvis en hund blir for trett under løpet? Hva om den blir syk eller skadd? Da vil den bli plassert i sledekurven og brakt til en av de 28 kontrollpostene, hvor en veterinær eller en funksjonær kan sørge for at den blir tatt hånd om. Enhver hundekjører må kunne gjøre rede for hver hund når løpet er fullført. Hvis han ikke kan det, vil han bli diskvalifisert. Det gjøres mye for at hundene skal få den rette behandling.

Hundekjøreren — en hardfør type

Må hundekjøreren være en bestemt type? Ja, hva tror du? Tenk på den utholdenhet som må til for å føre en slede oppover eller nedover bratte skråninger under de værforhold som tidligere er blitt beskrevet. Ville du være villig til å sove utendørs i en sovepose på et underlag av granbar i 30—40 kuldegrader? Den som skal klare noe slikt, må være temmelig hardfør. Blant dem som deltok i dette løpet, var en veteran på 75 år. Han fullførte løpet, som var på 1600 kilometer!

Det var også sju kvinner blant hundekjørerne. For å trene seg opp med tanke på å kunne delta i et slikt løp hadde en av kvinnene for noen år siden tatt på seg badedrakt, gått ut på en innsjø som var tilfrosset, hogd et hull i isen og hoppet ned i det iskalde vannet. Hun ville se om hun kunne klare en slik opplevelse hvis hun var langt hjemmefra og sleden hennes gikk gjennom isen. Mistet hun motet? Hun var en av de kvinnene som deltok i løpet til Nome. Seks av de sju kvinnene som deltok i løpet, fullførte det.

Trening av hundene

Selv om sledehundene blir framavlet med tanke på at de skal løpe, og liker seg best når de løper, trenger de å være i god form for å kunne delta. Akkurat som et menneske trenger å bygge opp hjertemuskulaturen og styrke sin fysikk, må en hund trenes med tanke på dette. Hvis den veier for mye, kan det få uheldige følger, akkurat som for mennesker. I løpet av sommeren blir det derfor brukt mye tid på å arbeide med spannet, slik at hundene skal være i god form.

Før den første snøen har falt, kan en kanskje få se et hundespann som er spent til den forreste støtfangeren på en liten lastebil. Sledekjøreren, som sitter på panseret på bilen, holder i remme mens opptoget beveger seg bortover veien. Hvis han også ønsker å komme i form til løpet, bør han naturligvis helst også gå ned fra panseret og løpe sammen med spannet, for hvis han skal være en god hundekjører, må han ha utholdenhet og styrke for å kunne sparke fra med den ene foten og for å kunne skyve sleden.

Iditarod-løpet 1980 varte fra 1. mars til 25. mars. I alt 62 spann deltok i konkurransen om førsteprisen, som var på 60 000 kroner, og alt i alt skulle det deles ut over 260 000 kroner blant de første 20 som kom fram til Nome. Trettiseks spann fullførte løpet. Antall hunder i et spann varierer fra ti til 20. Siberian husky er den hunderasen som blir foretrukket. Disse hundene er mindre, mer hardføre, hurtigere og lettere å ha med å gjøre enn alaskan malamute, en hunderase som er tyngre, og de sistnevnte har dessuten lett for å begynne å slåss seg imellom. Det hender at en parer disse hundene med indiske hunder (delvis ulv) eller med labradorer (som har kraftigere poter).

Omkring 1500 tilskuere hadde stilt seg opp langs Nomes hovedgate da den 44 år gamle Joe May fra Trapper Creek i Alaska sakte førte sitt utslitte hundespann på ti hunder over mållinjen. Brannsirenens klagende tone kunngjorde begivenheten, og den trette hundekjøreren kunne gjøre krav på førsteprisen, de 60 000 kronene. Han fortjente hver eneste øre. Han hadde fullført løpet på ny rekordtid — 14 dager, sju timer og 11 minutter.

Vil Joe May delta i Iditarod-løpet igjen? «Det var mitt siste løp,» sa han da han kom fram. Så tilføyde han: «Nå ja, det kan jo være jeg blir med én gang til.» Premiesummen for neste år er blitt satt opp til 500 000 kroner.

[Kart/bilde på side 21]

(Se den trykte publikasjonen)

NOME

Nancy Lake

ANCHORAGE