Elveblindhet — en vellykket kamp mot en fryktelig sykdom

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I NIGERIA

SCENEN var typisk for mange landsbyer ved elvebreddene i Vest-Afrika. En gruppe mennesker satt på benker under et stort tre som gav dem skygge for den brennende solen. Fem av dem — fire menn og en kvinne — var fullstendig og varig blinde.

«I den gamle landsbyen visste de ikke hvorfor de etter hvert ble blinde,» sa landsbyhøvdingen, som var kledd i en flagrende hvit kjortel. «De fleste av de gamle der var blinde når de døde. . . . De trodde at en eller annen djevel var imot dem. De bønnfalt fetisjene sine om å beskytte dem. Forfedrene deres sa at de skulle gi fetisjene mat. Derfor slaktet de høns og sauer og frambar dem som ofre. Men de fikk likevel stadig dårligere syn.»

Med tiden kom det leger dit og forklarte at blindheten ikke hadde en overnaturlig årsak. Den skyldtes sykdommen onchocerciasis, elveblindhet, som har fått dette navnet fordi den spres av en liten blodsugende knott som legger eggene sine i strie elver.

Heldigvis er det ikke like lett å pådra seg elveblindhet som andre tropiske sykdommer. Denne sykdommen utgjør ingen fare for folk som bor i byer, eller for dem som oppholder seg i et infisert område i kortere tid. Blindhet rammer bare dem som er blitt smittet gjentatte ganger gjennom flere år.

Ikke desto mindre er elveblindhet en grusom tropisk sykdom som ødelegger livet til millioner av mennesker. Sykdommen er utbredt i enkelte områder i Midtøsten og Mellom- og Sør-Amerika, men den går hardest ut over dem som bor og arbeider i nærheten av knott-infiserte elver i området rundt ekvator i Afrika. I noen landsbyer er praktisk talt alle smittet av denne sykdommen. Ifølge overslag fra The Carter Center i Atlanta i Georgia i USA står omkring 126 millioner mennesker i fare for å bli smittet. Atten millioner andre er bærere av de parasittiske ormene som forårsaker elveblindhet. Tallet på dem som allerede er helt eller delvis blinde, blir anslått til å ligge et sted mellom én og to millioner.

Nå er denne århundregamle svøpen i ferd med å bli overvunnet, takket være et samarbeid mellom WHO (Verdens helseorganisasjon) og andre organisasjoner og myndighetene i forskjellige land. I kontrast til stridighetene og håpløsheten i mye av Afrika gir dette programmet for sykdomsbekjempelse oppløftende resultater. Prosjektet blir hyllet som «en av det 20. århundres store triumfer innen medisinsk behandling og utviklingshjelp».

En fryktelig sykdom

Elveblindhet spres av hunnen hos flere arter av knott (slekten Simulium). Når en infisert knott stikker et menneske, overføres larver av en parasittisk orm (Onchocerca volvulus). Etter hvert som tiden går, vokser larvene under huden på smittede personer og utvikler seg til ormer som kan bli opptil 60 centimeter lange.

Etter at hunnormene er blitt befruktet, begynner de å produsere små larver som kalles mikrofilarier, og det fortsetter de med de neste åtte til tolv årene, slik at tallet på larver fra en enkelt hunnorm kommer opp i flere millioner. Mikrofilariene vokser ikke opp til å bli voksne ormer med mindre de blir sugd opp av en knott, gjennomgår en utvikling i knotten og så blir overført tilbake til et menneske. De fleste av disse bitte små larvene kravler omkring gjennom huden og sprer seg kanskje med tiden til øynene. Det kan finnes så mange som 200 millioner larver i ett menneske. For å stille diagnosen skjærer man ut små biter av huden og plasserer dem under et mikroskop, hvor man da kan se hundrevis av kravlende larver i hver hudprøve.

Disse parasittene påfører sine menneskelige ofre store lidelser. I årenes løp blir smittede personers hud tykk og skjellete. Ofte oppstår det flekker hvor det ikke finnes noe pigment. Ofrene får etter hvert det som så levende blir beskrevet som krokodillehud, firfislehud eller leopardhud. Kløen kan være så intens at enkelte er blitt drevet til å begå selvmord. Hvis larvene kravler inn i øyeeplene, vil synet gradvis bli dårligere, og offeret blir til slutt rammet av total blindhet.

I de fattige landdistriktene hvor knotten herjer, er blindhet en særlig tung byrde å bære. Én grunn til det er at mange landsbyboere har den overtroiske oppfatningen at blindhet er en følge av guddommelig straff, og at blinde mennesker er unyttige. En annen grunn er at det ikke finnes noen statlige sosiale ytelser, slik at ofrene blir fullstendig avhengige av familien sin. Sata, en kvinne i Burkina Faso som er rammet av elveblindhet, sa det slik: «Enten den blinde er mann eller kvinne, er problemene de samme. Hvis en ung kvinne er blind og ugift, kan hun ikke få seg en mann. Jeg giftet meg før jeg ble blind, men mannen min døde. Broren min ble blind før han var voksen, så han kunne ikke få seg en kone. Vi blir begge forsørget av andre i familien — vi er avhengige av dem når det gjelder mat og alle andre ting. Det er forferdelig.»

I områder hvor det er mange tilfeller av elveblindhet, forlater folk ofte landsbyene sine — tvunget på flukt av knotten og sykdommen. Fruktbar mark langs elvene forsømmes og blir liggende brakk. Dette fører i sin tur til fattigdom og hungersnød.

Kampen mot knotten

Et internasjonalt samarbeid for å bekjempe elveblindhet i sju vestafrikanske land startet opp på begynnelsen av 1970-tallet. Væpnet med biologisk nedbrytbare insektmidler som dreper larver, satte en stor styrke av helikoptre, småfly og lastebiler i gang en offensiv mot den knotten som overfører sykdommen til mennesker. Målet var å angripe og drepe knotten mens den var mest sårbar — på larvestadiet.

Det var ikke nødvendig å sprøyte hele elver med insektmidler. Fagfolkene visste at hunnknotten legger eggene sine på vannet, og at eggene fester seg til grener og steiner som befinner seg rett under vannoverflaten i elvestryk. Det er bare hurtigflytende vann som kan forsyne de larvene som etter hvert dukker fram, med så mye oksygen som de må ha for å overleve. Yngleplassene langs elvene var derfor begrensede og kunne identifiseres.

Hensikten med å sprøyte yngleplassene var ikke å utrydde knotten fullstendig, noe som er umulig. Men ved å redusere tallet på knott håpet fagfolkene å kunne stanse overføringen av parasitter. Færre knott ville bety færre nye infeksjoner. Hvis knotten kunne holdes i sjakk, skulle de parasittene som befant seg i allerede smittede personer, i teorien dø ut etter en viss tid. Selv om en knott da stakk noen, ville den ikke få i seg noen parasitter som den kunne overføre til andre.

Prosjektet bød på store utfordringer. Knotten yngler på tusenvis av vanskelig tilgjengelige steder. Den er dessuten i stand til å fly hundrevis av kilometer, noe som innebar at kampen måtte føres over et enormt område. I tillegg måtte man være ekstra påpasselig, for bare en måneds forsømmelse kunne være nok til at bestanden av knott tok seg opp igjen, og da ville flere års arbeid gå i vasken.

Fra 1970-årene av sprøytet fly og helikoptre utvalgte deler av avsidesliggende elver med en samlet lengde på over 19 000 kilometer. Resultatet var at sykdommen forsvant i 80 prosent av de infiserte områdene i de landene som deltok i prosjektet.

Én til to tabletter i året

I 1987 ble det lansert et nytt våpen i kampen mot elveblindhet. Denne gangen var ikke angrepsmålet knotten, men parasittene inne i menneskekroppen. Våpenet var et trygt og effektivt legemiddel med navnet Mectizan (ivermektin), som var blitt utviklet i laboratoriene hos et amerikansk legemiddelfirma.

For å hindre sykdommen i å forverre seg behøver en smittet person bare å ta en enkelt dose av medisinen — én til to tabletter — hvert år. Mectizan dreper ikke de voksne parasittiske ormene i kroppen, men medisinen dreper larvene og hindrer de voksne ormene i å produsere flere mikrofilarier. Det gjør at sykdommen ikke forverrer seg hos dem som er smittet, og fører til at overføringen av sykdommen til andre går langsommere. Medisinen kan også bidra til å helbrede skadene på øyets hornhinne hvis de befinner seg på et tidlig stadium, og den kan hindre andre skader i å bli verre. Den kan imidlertid ikke helbrede skader som befinner seg på et fremskredent stadium, eller gi dem som allerede er blinde, synet tilbake.

Det største problemet var å få distribuert medisinen, å få den ut til folk som trengte den. Mange av disse lever i avsidesliggende og isolerte landsbyer som man bare kan nå til fots. Hvis man skal bruke kjøretøyer, er det ofte nødvendig å rydde skog og bygge broer. Noen ganger gjør borgerkrig, pengemangel og lokal politikk distribusjonen enda vanskeligere. Men trass i problemene var det fram til begynnelsen av 1995 blitt distribuert 31 millioner Mectizan-tabletter, for det meste i Afrika.

Framtidsutsiktene

I løpet av de siste 20 årene er den spesielle kampen mot elveblindhet blitt ført i elleve vestafrikanske land, i et område som er tre ganger så stort som Frankrike. Hvilke resultater har dette gitt? Ifølge tall fra WHO har den kombinerte bruken av insektmidler og Mectizan bidratt til å beskytte mer enn 30 millioner mennesker som tidligere var truet av denne gamle og fryktelige sykdommen. Mer enn halvannen million som var alvorlig smittet, er nå blitt helt friske. I tillegg har sykdommens tilbakegang ført til at mange har kunnet vende tilbake til dyrkbare områder som var blitt forlatt, slik at 25 millioner hektar er blitt dyrket opp på nytt — nok land til å brødfø omkring 17 millioner mennesker.

Men kampen er langt fra over. Det er ikke mer enn snaue halvparten av de menneskene som er truet av elveblindhet, som bor i de afrikanske landene hvor sykdommen er blitt bekjempet.

De senere årene har man intensivert innsatsen. På bare to år, fra 1992 til 1994, ble tallet på dem som ble behandlet med Mectizan, mer enn fordoblet og økte fra 5,4 til 11 millioner. I slutten av 1994 hadde 32 land i Afrika, Latin-Amerika og Midtøsten satt i gang programmer for systematisk utdeling av Mectizan, noe som på lang sikt kan hjelpe så mange som 24 millioner mennesker til å unngå å bli rammet av blindhet.

Den panamerikanske helseorganisasjon håper at elveblindhet skal opphøre å være en trussel mot folkehelsen i Mellom- og Sør-Amerika innen år 2002. I Afrika er oppgaven unektelig vanskeligere. Ikke desto mindre sier FNs barnefond: «Det er allerede klart at den oppvoksende generasjon ikke står i overhengende fare for å bli rammet av blindhet i framtiden, slik tilfellet har vært tidligere, og det i et område hvor tap av synet er blitt sett på som en normal del av aldringsprosessen.»

Det gjør en varm om hjertet å lære om de tiltakene som er blitt satt i verk for å hjelpe mennesker som står i fare for å bli blinde. Under sin jordiske tjeneste viste også Jesus Kristus kjærlig omtanke for andre ved mirakuløst å helbrede mange blinde. (Matteus 15: 30, 31; 21: 14) Dette viste i liten målestokk hva som vil finne sted på jorden under Guds rikes styre. Den tiden nærmer seg virkelig da ingen vil bli rammet av blindhet av noe slag. Guds Ord forutsier: «Da skal blindes øyne åpnes.» — Jesaja 35: 5.

[Uthevet tekst på side 25]

«Før sa de at det er ånder som står bak blindhet. Nå vet de at det skyldes ormer»

[Uthevet tekst på side 27]

Én til to tabletter i året kan forhindre elveblindhet