Canadas høyesterett styrker foreldrenes rettigheter
AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I CANADA
NÅR barnet deres får alvorlige helsemessige problemer, nærer dere som kjærlige foreldre naturlig nok omsorg for det, og situasjonen bekymrer dere. Hvor beroligende og trøstende er det ikke når ansvarsbevisste og medfølende leger respekterer deres valg av behandlingsmåte! Det oppstår imidlertid situasjoner der det blir tatt vilkårlige avgjørelser og foreldrenes ønsker blir ignorert. Den slags er svært ofte en traumatisk opplevelse.
I Canada gir lovverket om barns omsorg myndighetene anledning til å ta hånd om barn. Fire provinser tillater at det offentlige overprøver foreldrenes ønsker uten at det finner sted en rettslig høring. Dette reiser en del spørsmål som er av betydning for alle foreldre og barn. Hvilke avgjørelser bør det være opp til foreldrene å ta? Hvilke rutiner bør følges for å yte foreldre og barn elementær rettferdighet, dersom det offentlige velger å blande seg inn i foreldrenes avgjørelser? Beskytter grunnloven foreldrenes rett til å ta avgjørelser?
En artikkel i avisen The Toronto Star for 3. mars 1995 tok for seg disse spørsmålene i forbindelse med en sak som gjaldt en for tidlig født jente i 1983. Foreldrene hennes var Jehovas vitner. «[De] godtok de fleste medisinske behandlingsmåter, men var imot blodoverføring. Legene bad om en rettsavgjørelse. Dommeren gav en barnevernsinstitusjon myndigheten over barnet. Hun fikk ikke blod før tre uker senere, og da var det bare i forbindelse med forberedelsene til en frivillig øyeundersøkelse og mulig påfølgende operasjon. Foreldrene kjempet hele tiden imot og førte saken like til høyesterett.»
Det ble avsagt dom i saken den 27. januar 1995, og selv om høyesterett ikke omstøtte de avgjørelsene som var blitt truffet i 1983, trakk fem av de ni dommerne opp retningslinjer som skulle hindre det offentlige i å misbruke sin myndighet. Rettsavgjørelsen styrker foreldres rett til å treffe medisinske avgjørelser for sine barn.
Retten vurderte i særlig grad foreldrenes rett til å treffe avgjørelser i lys av den religionsfriheten som garanteres av den kanadiske grunnloven. Dommer Gerard La Forest uttalte seg på vegne av flertallet og sa: «Foreldres rett til å oppdra sine barn i samsvar med sin trosoppfatning, blant annet når det gjelder det å velge en medisinsk behandlingsmåte eller en annen behandlingsmåte, er en like grunnleggende side ved religionsfriheten som andre ting.»
Dette er første gang Canadas høyeste domstol har slått fast at den religionsfriheten som grunnloven garanterer, innbefatter foreldres rett til å velge medisinsk behandlingsmåte for sine barn. Dommer La Forest klargjorde dette prinsippet idet han sa: «Dette betyr ikke at myndighetene ikke kan gripe inn når de synes det er nødvendig for å beskytte barnets integritet eller helse. Men en slik inngripen må ha en rimelig grunn. Foreldres rett til å ta avgjørelser må med andre ord falle inn under den beskyttelse grunnloven gir, slik at det offentliges inngripen blir skikkelig belyst av domstolene og bare tillates når den er i samsvar med de verdier som denne loven framholder.»
Dommer La Forest understreket nødvendigheten av å berettige myndighetenes inngripen i foreldrenes rett til å ta avgjørelser da han svarte på kommentarer fra to andre dommere: «Enkelte av deres bemerkninger kan forstås dit hen at de støtter det å gå på tvers av foreldrenes rettigheter bare fordi en sakkyndig synes det er nødvendig. Det ville bekymre meg meget hvis medisinsk personell klarte å sette foreldrenes synspunkter til side uten å måtte bevise at det var absolutt nødvendig.»
Foreldres rett til å velge medisinsk behandling ble betegnet som en konstitusjonell rettighet i samsvar med grunnloven. Dermed ble det gitt sterke signaler til fagfolk og tjenestemenn innen Canadas barneomsorg og til landets dommere. De må opptre med varsomhet og vise den rette respekt for foreldrenes rettigheter. Ansvarsbevisste leger vil også vise at de ønsker disse retningslinjene velkommen ved å støtte foreldrenes valg av fornuftige alternativer, deriblant medisinsk behandling uten bruk av blod.
Med tanke på den pågående debatt omkring blodoverføring og kjente risikofaktorer, deriblant AIDS, er det grunn til å merke seg betydningen av den bemerkning dommer La Forest kom med idet han tilføyde: «Den bekymring som den ankende part gir uttrykk for i sin anke, reiser det mer generelle spørsmål om hvor riktig det er å fortsette å gi en behandling med høyst diskutabel virkning . . . Det medisinske bevismaterialet som ble framlagt i 1983, . . . tillater oss imidlertid ikke å stille spørsmål ved nødvendigheten av blodoverføringen, selv om noen i ettertid kunne føle seg fristet til å gjøre det. Denne anken minner oss imidlertid om nødvendigheten av å opptre med forsiktighet når det er snakk om å overprøve foreldrenes vegring mot blod.» — Uthevet av oss.
Den artikkelen i The Toronto Star som er nevnt tidligere, konkluderte: «Hva er blitt oppnådd som følge av høyesteretts avgjørelse? For det første har nå leger, foreldre, sosialarbeidere og dommere retningslinjer for saker der foreldre og leger har forskjellig mening. For det andre bør den vekt retten legger på medisinske alternativer, åpne for større fleksibilitet når det gjelder spørsmålet om blodoverføring i en tid da stadig flere alternativer som ikke inneholder blod, er blitt utviklet og gjort tilgjengelig. Når man treffer tiltak for å få omgjort foreldrenes avgjørelse, må det for det tredje holdes et rettsmøte der det er opp til myndighetene og legene å bevise at det foreslåtte inngrepet i foreldrenes rettigheter er nødvendig.»
Leger, dommere og foreldre i andre land vil utvilsomt være av den oppfatning at de retningslinjene som flertallet i Canadas høyesterett har fastsatt i sin dom, er konstruktive og til stor hjelp. Det er å håpe at alle leger vil fortsette å gi medisinsk behandling på en hensynsfull og medfølende måte og ta hensyn til både barnas og foreldrenes rettigheter.