Beskytt barna deres mot misbruk av blod

¹ «Se, barn er en gave fra [Jehova].» (Sal. 127: 3) Hvis dere har en slik dyrebar gave fra Jehova, har dere som foreldre et gledelig, men også alvorlig, ansvar — dere skal oppdra, dra omsorg for og beskytte barna. Har dere for eksempel tatt ethvert rimelig skritt for å beskytte barna mot en blodoverføring? Hvordan ville barna deres reagere hvis det så ut til at de skulle få blodoverføring? Har dere som en familie drøftet hva dere kan gjøre i en akutt situasjon hvor det kan bli snakk om blodoverføring?

² Det at dere skal forberede familien på slike situasjoner, trenger ikke å være årsak til bekymring eller stor belastning. Dere kan ikke tenke ut og forberede dere på enhver eventualitet i livet, men det er mye dere som foreldre kan gjøre på forhånd for å beskytte barna deres mot en blodoverføring. Hvis dere forsømmer disse forpliktelsene, kan det føre til at barnet deres får blodoverføring under medisinsk behandling. Hva kan dere gjøre?

³ Viktig å ha en fast overbevisning: Dere bør tenke nøye over hvor fast deres egen overbevisning er når det gjelder Guds lov om blod. Lærer dere barna å adlyde Jehova i dette spørsmålet, akkurat som dere lærer dem hans lov om ærlighet, moral, nøytralitet og andre sider ved livet? Føler vi det virkelig slik som Guds lov påbød i 5. Mosebok 12: 23 (NW): «Vær bare fast besluttet på ikke å spise blodet»? Vers 25 tilføyer: «Lar du være å spise det, skal det gå deg og dine barn vel, for da gjør du det som er rett i [Jehovas] øyne.» En lege hevder kanskje at det vil ’gå deres syke barn vel’ hvis det får blod. Men før det oppstår et akutt tilfelle, må en kristen være fast besluttet på å nekte en medisinsk behandlingsmåte som innebærer bruk av blod, for seg selv og sine barn, og han bør kreve alternativ medisinsk behandling. Han setter da forholdet til Jehova høyere enn en leges påståtte forlengelse av livet som vil innebære en behandlingsmåte som er et brudd på Jehovas lov. Det det dreier seg om, er Guds gunst nå og evig liv i framtiden!

⁴ Jehovas vitner er glad i livet. De ønsker selvsagt ikke å dø. De ønsker å leve og prise Jehova og gjøre hans vilje. Det er derfor de kommer til sykehuset og tar med barna dit for å få behandling. De ber leger om å behandle dem, og når de får vite at blod er standardbehandlingen eller den behandling man mener er medisinsk påkrevd, ber de om alternativ behandling som ikke innebærer bruk av blod. Det finnes mange alternativer til blod. Erfarne leger gjør bruk av dem. Bruk av alternativer til blod er ikke kvakksalveri, men består i medisinsk forsvarlige behandlingsmåter som er dokumentert i ledende medisinske tidsskrifter. Tusenvis av leger verden over samarbeider med oss ved å gi god medisinsk behandling uten å bruke blod, selv om det fremdeles er vanskelig mange steder å finne leger som vil behandle våre barn uten å bruke blod.

⁵ Finn en samarbeidsvillig lege: Leger har mange bekymringer når de behandler pasienter, og når dere ber dem behandle barnet deres uten blod, blir utfordringen større. Noen leger vil gå med på å behandle voksne og respektere deres ønsker når det gjelder blod, hvis det blir fylt ut et tilfredsstillende formular som fritar legene for ansvar. Noen går kanskje også med på å behandle mindreårige som har vist at de er modne mindreårige. Noen domstoler i USA har erkjent at modne mindreårige har rett til å treffe egne valg i medisinske spørsmål. (Se Vakttårnet for 15. juni 1991, sidene 16 og 17, hvor det blir drøftet hva det vil si å være en moden mindreårig.) Det kan imidlertid være at leger nekter å behandle små barn, spesielt spedbarn, med mindre de har tillatelse til å gi blod. Det er i virkeligheten svært få leger som vil si 100 prosent sikkert at de ikke vil bruke blod under noen omstendigheter når de behandler et barn. Av medisinske og juridiske grunner føler de fleste leger at de ikke kan gi en slik garanti. Ikke desto mindre ønsker stadig flere å behandle barn av Jehovas vitner ved å gå så langt de føler de kan, for å respektere våre ønsker i forbindelse med blod. Rådet for lege-etikk i Norge har uttalt: «Rådet vil nevne at blod gitt til barn hvor foreldre motsetter seg slik behandling kan tenkes å få uheldige konsekvenser av mental og sosial art. Så langt som mulig bør foreldrenes ønske imøtekommes.» — Tidsskrift for Den norske lægeforening, nr. 13, 1979, side 671.

⁶ Når dere leter etter en passende lege til barnet deres, finner dere kanskje en som tidligere har samarbeidet godt med Jehovas vitner, og som har gitt andre Jehovas vitner samme behandling uten blod, men som føler at loven ikke tillater ham å gi dere en absolutt garanti for at det ikke vil bli brukt blod. Kanskje han forsikrer dere om at han mener det ikke vil bli noe problem denne gangen heller. Hva kan dere gjøre? Kanskje dere kommer til at dette er deres beste valgmulighet. Under disse omstendigheter kan dere trekke den slutning at dere kan gi tillatelse til å fortsette behandlingen. Men gjør det helt klart at det at dere gir tillatelse til medisinsk behandling, ikke betyr at dere gir tillatelse til at det blir gitt blodoverføring. Denne framgangsmåten vil være et ansvar dere vil måtte bære uten at deres avgjørelse blir sett på som et kompromiss.

⁷ Hvis dere kunne finne en fornuftig alternativ behandling som ytterligere ville redusere problemet i forbindelse med blod eller fjerne problemet helt, ville dere sikkert velge den minst risikable muligheten. Det ville være å vente at dere anstrengte dere for å finne den lege eller kirurg som ville gå lenger enn noen annen når det gjelder å gå med på ikke å gi blod. Det beste forsvar er å regne med problemer. Gjør alt dere kan, for å finne en samarbeidsvillig lege på forhånd. Prøv å holde dere unna leger og sykehus som ikke vil samarbeide, hvis det er mulig. Husk prinsippet om at fritt legevalg gjelder. Det er pasienten (eller hans foreldre, hvis han er mindreårig) som bestemmer hvilken lege han vil la seg behandle av, og hvilket sykehus han vil inn på.a

⁸ Noe annet som i noen land kan ha betydning for om det blir gitt blodoverføring eller ikke, er hvordan sykehusbehandlingen blir betalt. Der hvor foreldre har sykeforsikring eller annen sikkerhet som også når det gjelder økonomiske hensyn, tillater dem fritt å velge lege selv, kan det bli lettere å unngå leger eller sykehuspersonale som ikke vil samarbeide. Muligheten for å få overflyttet et barn til et annet sykehus kan også her i landet være avhengig av foreldrenes evne til å betale for behandlingen, for eksempel hvis det er aktuelt å overføre barnet til en privat klinikk eller et sykehus i utlandet. Og dere vordende mødre, det er viktig at dere passer på helsen under svangerskapet! Det har mye å si for at dere skal unngå en for tidlig fødsel og de komplikasjoner det kan medføre. Standardbehandlingen for barn som er født for tidlig, innebærer ofte blodoverføring.

⁹ Noen ganger klager leger over at Jehovas vitner ikke nevner sine innvendinger mot blod før i siste liten. Det bør aldri være slik. Noe av det første dere foreldre bør gjøre når dere kommer til sykehuset, eller når dere ber om legehjelp, er å ta opp deres syn på blod. Hvis det er snakk om operasjon, bør dere tidlig be om et møte med anestesilegen. Kirurgen kan være behjelpelig med det. I noen land blir man gjerne bedt om å undertegne et standardformular hvor man samtykker i behandlingen. Dette er ikke vanlig i Norge, men skulle dere komme ut for dette, bør dere studere formularet nøye og stryke over den delen av formularet dere eventuelt ikke er enig i. For å fjerne enhver tvil bør dere tydelig skrive på formularet at dere av religiøse og medisinske grunner ikke ønsker eller tillater blodoverføring under noen omstendigheter.

¹⁰ Hjelp fra Jehovas organisasjon: Hvilke tiltak har Jehovas organisasjon truffet for å hjelpe dere til å beskytte barna deres mot misbruk av blod? Det er mange. Selskapet har utgitt mye for å lære oss om blod og alternativ behandling uten bruk av blod. Dere har studert brosjyren Hvordan kan blod redde ditt liv? og andre publikasjoner om dette emnet. Og dere har brødrene og søstrene i deres egen menighet som kan være til stor hjelp og støtte. Når det oppstår en kritisk situasjon, mener kanskje de eldste at det er best å sørge for at det er noen på sykehuset sammen med pasienten døgnet rundt, helst en eldste sammen med pasientens mor eller far eller en annen nær slektning. Blodoverføring blir ofte gitt når alle slektninger og venner har gått for natten.

¹¹ I Norge er det 12 sykehuskontaktutvalg. Alle menighetene kommer inn under et utvalg som består av brødre som har fått opplæring, og som står til disposisjon for å hjelpe. Kontakt dem gjennom de eldste i menigheten når det er behov for det. De bør ikke kontaktes i forbindelse med mindre problemer, men vent heller ikke for lenge med å kontakte dem hvis dere mener at problemet kan bli alvorlig. De kan ofte komme med navn på samarbeidsvillige leger og komme med forslag til alternativ behandling. Når det er nødvendig og mulig, er disse brødrene på pletten og hjelper til med å løse problemet.

¹² Når det er fare for at dere vil miste foreldreansvaret: Hva kan dere gjøre hvis en lege eller et sykehus har tenkt å treffe tiltak for å frata dere foreldreansvaret for å kunne gi barnet deres blodoverføring? Er tiden nå inne til å gi opp og gå ut fra at det ikke er noe mer dere kan gjøre? På ingen måte! Det kan fortsatt være mulig å avverge en blodoverføring. Dere bør på forhånd ta en slik mulighet i betraktning. Hvordan kan dere forberede dere på en slik situasjon?

¹³ Noe som vil være til stor hjelp, er at dere forstår noen av de juridiske prinsippene som ligger til grunn for at det blir truffet vedtak om å frata foreldrene foreldreansvaret. Ett slikt prinsipp som er av fundamental betydning, er at loven ikke gir foreldre ubegrenset myndighet til å godta eller nekte medisinsk behandling av barna sine. Selv om voksne vanligvis har rett til å godta eller nekte medisinsk behandling slik de ønsker, er ikke foreldre fri til å nekte behandling som blir betraktet som nødvendig for barnets ve og vel, heller ikke når innvendingen er basert på en oppriktig religiøs overbevisning.

¹⁴ USAs høyesterett tok hensyn til dette grunnprinsippet i den kjennelsen i 1944 som lød: «Foreldre kan være fri til å bli martyrer selv. Men det betyr ikke at de under de samme omstendigheter kan gjøre martyrer av sine barn før barna har nådd den alder da de ut fra sitt eget skjønn og i juridisk forstand kan treffe dette valget selv.» Denne primære omtanke for barnets fysiske helse og velferd er innlemmet i barnevernslover i dag, også i Norge. Disse lovene, som er laget med tanke på barnemishandling, skal også beskytte barn mot medisinsk forsømmelse.

¹⁵ Kristne foreldre har så visst ingen innvendinger mot å beskytte barn mot mishandling og forsømmelse. Men lover om forsømmelse av barn blir med urette ofte anvendt på tilfelle som gjelder barn av Jehovas vitner. Hvorfor er dette med urette? Foreldre som er Jehovas vitner, akter ikke å gjøre «martyrer» av barna sine. Hvis de gjør det, hvorfor tar de da barna med til sykehuset i det hele tatt? De søker tvert imot villig medisinsk behandling for barna sine. De er glad i barna sine og vil at de skal være sunne og friske. Men de tror at Gud har gitt dem plikt til på en ansvarsfull måte å velge den slags medisinsk behandling som er best for barna. De vil at barnas helseproblemer skal løses uten bruk av blod. Slik alternativ behandling er ikke bare bedre og tryggere enn behandling som gjør bruk av blod, men bidrar framfor alt til at barna fortsatt har den store Livgivers, Jehova Guds, gunst.

¹⁶ Til tross for de fordeler medisinsk behandling uten bruk av blod byr på, er det mange leger og representanter for barnevernet som betrakter blodoverføring som standardbehandling som kan være nødvendig eller til og med livreddende under visse omstendigheter. Når foreldre som er Jehovas vitner, nekter anbefalt blodoverføring, kan det derfor oppstå problemer. Generelt sett kan ikke leger med loven på sin side behandle barn uten foreldrenes samtykke. Når foreldrene ikke samtykker i bruk av blod, kan det være at leger eller annet sykehuspersonell prøver å få fratatt foreldrene foreldreansvaret. Det kan skje ved at de tar kontakt med en kommunal nemnd som har ansvaret for barnevernstjenesten, eller lederen for barnevernsadministrasjonen, som kan gjøre et hastevedtak om å frata foreldrene foreldreansvaret.b

¹⁷ Ofte blir slike vedtak om å frata foreldreansvaret fattet svært raskt med kort varsel til foreldrene eller kanskje til og med uten at foreldrene blir underrettet i det hele tatt. Man prøver å rettferdiggjøre slike raske vedtak ved å hevde at det er et medisinsk akuttilfelle hvor det ikke er tid til å informere foreldrene om alt som foregår. Men i mange tilfelle har leger, når de er blitt spurt ut, innrømmet at situasjonen egentlig ikke er akutt, og at de ønsker et vedtak «bare i tilfelle» en blodoverføring etter deres mening skulle bli nødvendig senere. Som deres barns fødte verger har dere til enhver tid en fundamental rett til å vite hva sykehuset eller representanter for barnevernet gjør med hensyn til deres barn. Loven krever at dere så sant det er mulig, skal bli informert hvis det blir gjort forsøk på å frata dere foreldreansvaret, og at dere skal få presentere deres side av saken.

¹⁸ Denne juridiske virkelighet viser hvor verdifullt det er å finne en samarbeidsvillig lege. Samarbeid med ham og hjelp ham med støtte fra sykehuskontaktutvalget til å gi barnet behandling uten bruk av blod eller få barnet overført til en annen lege eller et annet sykehus som vil gi slik behandling. Men hvis det er ting som tyder på at man har tenkt å frata dere foreldreansvaret, bør dere spørre om det er slike planer. Noen ganger blir dette gjort i all hemmelighet over telefon. Hvis det er planer om dette, bør dere understreke at dere ønsker å vite om det, så dere kan legge fram deres side av saken også. (Ordsp. 18: 17) Hvis det er tid til det, er det ofte best å søke advokathjelp. Selskapet kan gi advokaten opplysninger som vil hjelpe ham til å tale deres sak på best mulig måte under de rådende forhold.

¹⁹ Legens forklaring av at blod er nødvendig for deres barns liv eller helse, kan lyde svært overbevisende for den (eller dem) som eventuelt skal fatte vedtak om å frata dere foreldreansvaret. Han vil som medisinsk lekmann vanligvis bøye seg for legens medisinske ekspertise, spesielt hvis foreldrene får liten eller ingen anledning til å presentere sin side av saken, og hvis det ikke er noen motargumenter til legens påstand om at barnet har «øyeblikkelig» behov for blod. En slik ensidig framstilling bidrar ikke til å få fastslått hva som er sant. Faktum er at legens oppfatning av hvorfor blod er nødvendig, ofte er svært subjektiv og uviss. I mange tilfelle hvor én lege sier at blod er absolutt nødvendig for å redde et barns liv, sier en annen lege, som har erfaring i å behandle det samme medisinske problemet uten blod, at blod ikke er nødvendig for å behandle pasienten.

²⁰ Hva vil dere gjøre hvis en lege eller personer som kan fatte vedtak om å frata dere foreldreansvaret, spør dere hvorfor dere nekter barnet deres en «livreddende» behandling? Deres første innskytelse er kanskje å forklare deres tro på oppstandelsen og å gi uttrykk for hvor sterk tro dere har på at Gud vil gi barnet livet tilbake hvis det skulle dø. Men et slikt svar overbeviser kanskje den som spør, som først og fremst er opptatt av barnets fysiske ve og vel, bare enda mer om at dere er religiøse fantatikere, og at han må gripe inn for å beskytte barnet.

²¹ Det nemnda trenger å vite, er at selv om dere nekter blod på et velfundert religiøst grunnlag, nekter dere ikke medisinsk behandling. Den må forstå at dere ikke er foreldre som forsømmer barnet deres eller mishandler det, men snarere er kjærlige foreldre som vil at barnet skal få behandling. Dere er simpelthen ikke enige i at de påståtte fordelene ved blod oppveier de livstruende komplikasjonene og de andre farene, spesielt ikke når det finnes medisinske alternativer som ikke medfører en slik risiko.

²² Avhengig av situasjonen kan dere nevne for dem som har myndighet til å frata dere foreldreansvaret, at det er én lege som mener at det er behov for blod, men at legene går fram på forskjellige måter, og at dere gjerne vil ha anledning til å finne en lege som vil behandle barnet uten bruk av blod ved hjelp av metoder som er i bruk mange steder. Med sykehuskontaktutvalgets hjelp har dere kanskje allerede funnet en lege som vil behandle barnet uten blod, og som kan gi nemnda nyttig informasjon, kanskje over telefon. Kontaktutvalget vil sannsynligvis kunne gi nemnda — og også legen — medisinske artikler som viser hvordan det medisinske problemet barnet har, kan løses på en god måte uten bruk av blod.

²³ I mange tilfelle er de som skal fatte vedtaket, ikke blitt minnet om de mange farene ved blodoverføring, for eksempel AIDS og hepatitt, og har derfor heller ikke vurdert dem. Dere kan gjøre dem oppmerksom på disse farene og også nevne at dere som kristne foreldre ville betrakte det som et alvorlig brudd på Guds lov hvis en annen persons blod ble brukt i et forsøk på å opprettholde livet, og at dere ville betrakte det som ensbetydende med voldtekt om barnet deres ble påtvunget blodoverføring. Dere og barnet (hvis det er gammelt nok til å ha sin egen overbevisning) kan forklare hvor sterk vemmelse dere føler for et slikt overgrep mot kroppen, og kan anmode om at dere får beholde foreldreansvaret, og at dere får tillatelse til å fortsette med alternativ behandling.

²⁴ Ved et godt forsvar vil de som behandler saken, kunne se den andre siden av saken — deres side. De vil bedre forstå foreldrenes syn. Da er de ikke så snare til å gi tillatelse til å gi blodoverføring. I noen tilfelle er resultatet blitt strenge restriksjoner på legens frihet til å bruke blod. Det er til og med blitt krevd at alternative behandlingsmåter blir vurdert først, eller at foreldrene har fått anledning til å finne leger som vil gi behandling uten blod.

²⁵ Når dere har å gjøre med personer som prøver å påtvinge barnet en blodoverføring, er det helt nødvendig at det aldri er noe som tyder på at dere vakler i deres overbevisning. Leger og andre spør noen ganger om foreldrene ville ha noen betenkeligheter med å overdra ansvaret til dem om å ta avgjørelse om bruk av blod. De har ment at det ville gjøre det lettere for foreldrene å leve med sin samvittighet. Men det bør gjøres klart for alle som er involvert, at dere som foreldre føler dere forpliktet til å fortsette å gjøre alt dere kan, for å unngå blodoverføring. Det er et ansvar Gud har gitt dere. Det kan ikke overdras til noen andre.

²⁶ Dere må derfor være forberedt på å forklare deres syn på en tydelig og overbevisende måte. Hvis dere skulle miste eller bli fratatt foreldreansvaret til tross for at dere har gjort så godt dere kunne, bør dere fortsette å be legen inntrengende om ikke å gi blod, men alternativ behandling. Fortsett å oppmuntre ham til å vurdere medisinske artikler og råd som eventuelt blir gitt av leger som er villig til å bli konsultert når det gjelder spørsmålet om blod. Mer enn én gang har en tilsynelatende urokkelig lege kommet ut av operasjonsstuen og stolt erklært at han ikke har brukt blod. Så selv om dere er blitt fratatt foreldreansvaret, bør dere aldri gi opp, uansett! — Se «Spørsmål fra leserne» i Vakttårnet for 15. juni 1991.

²⁷ Husk at Jesus sa: «Vær på vakt mot menneskene; for de skal overgi dere til lokale domstoler . . . dere skal bli slept fram for stattholdere og konger for min skyld, til et vitnesbyrd for dem og nasjonene.» Til trøst for oss i slike situasjoner tilføyde Jesus at den hellige ånd ville hjelpe oss til å huske hva det er best å si ved slike anledninger. — Matt. 10: 16—20.

²⁸ «Den som har innsikt i en sak, vil det gå vel, og lykkelig er den som stoler på Jehova.» (Ordsp. 16: 20, NW) Dere foreldre, gjør de nødvendige forberedelser med tanke på å beskytte barnet deres mot en åndelig besmittende blodoverføring. (Ordsp. 22: 3) Dere barn, reager positivt på den undervisning foreldrene gir dere når de forbereder dere på en slik situasjon, og legg dere den på hjertet. Vær som en familie «fast besluttet på ikke å spise blodet», så skal det ’gå dere vel’ fordi dere har Jehovas velsignelse og godkjennelse. — 5. Mos. 12: 23—25, vers 23 fra NW.

[Fotnoter]