Fattige land blir dumpingplasser for rike land
DEN giftige lasten hadde vandret fra skip til skip og fra havn til havn som et uønsket foreldreløst barn på jakt etter et hjem. Elleve tusen fat breddfulle av giftige resiner, insektmidler og andre farlige kjemikalier var blitt sendt fra sted til sted, fra Djibouti i Afrika til Venezuela, så videre til Syria, så til Hellas. Etter hvert begynte mannskapet på den ene lastebåten å merke virkningene av de lekke tønnene. Én mann døde, og de fleste av de andre fikk problemer med huden, nyrene og luftveiene på grunn av det giftige brygget om bord.
Skip, lastebiler og tog fullastet med dødbringende avfall går på kryss og tvers over hele kloden, på jakt etter en plass hvor lasten kan dumpes. Svært ofte er det land som allerede er herjet av fattigdom, sult og sykdommer, som blir dumpingplasser for tonnevis med giftstoffer og giftig avfall. Miljøvernere frykter at det bare er et tidsspørsmål før det skjer en økologisk katastrofe.
Du oppfatter kanskje gammel maling, løsemidler, bildekk, batterier, radioaktivt avfall og slagg mettet med bly og PCB som frastøtende, men for den raskt voksende industriavfallsbransjen er alt dette meget attraktivt. Ironisk nok forholder det seg slik at jo strengere miljøpolitikk et land fører, desto større mengder giftig avfall kvitter landets industriforetak seg med ved å sende det til utlandet. «Nesten 20 millioner tonn giftige kjemikalier blir hvert år sendt til deponering i land i den tredje verden av skruppelløse» konserner i industriland, sier bladet Observer, som kommer ut i London. Smutthull i loven og dårlig håndheving av regler medfører at tusener av tonn giftig avfall ender opp på afrikansk, asiatisk og latinamerikansk jord.
Det er ikke så rart at konsernene synes det er fristende å gjøre dette. Prisen for deponering av avfall kan reduseres betydelig hvis man går til riktig sted. Et eksempel på det har vi i cruiseskipet «United States», som en gang var den amerikanske passasjerbåtflåtens stolte flaggskip. Et firma kjøpte skipet i 1992 for å pusse det opp og bruke det til luksuscruise. Det inneholdt trolig mer asbest enn noe annet skip som var i drift. I USA ville det ha kostet 100 millioner dollar å fjerne asbesten. Skipet ble tauet til Tyrkia, hvor jobben kunne gjøres for to millioner dollar. Tyrkiske myndigheter avslo imidlertid — det var for farlig å tillate at man kvittet seg med de over 46 000 kvadratmeterne med kreftframkallende asbestfibrer i landet deres. Dermed ble skipet slept til havn i et annet land, hvor miljøbestemmelsene er mindre strenge.
Livsfarlig resirkulering
Vestlige foretak som opererer i utviklingsland, liker å framstå som de fattiges velgjørere. Harvey Alter ved det amerikanske handelsdepartementet hevder at «avfallseksporten og resirkuleringsindustrien hever folks levestandard i disse landene». Men en gjennomgang av noen av deres forretningsmetoder i utlandet viste at disse firmaene i de fleste tilfeller ikke øker folks levestandard, at «det er mer sannsynlig at de ikke tilbyr mer enn lokal minimumslønn, i tillegg til at de forurenser miljøet og selger produkter som i noen tilfeller er farlige, og som blir markedsført ved hjelp av villedende reklame».
Også Pave Johannes Paul II gav uttrykk for bekymring på et arbeidsseminar som nylig ble holdt, hvor temaet var forurensningen i utviklingsland. Han sa: «Det må kunne kalles et alvorlig overgrep når rike land profitterer på fattigere lands svake økonomi og lovgivning ved å eksportere forurensende teknologi og avfall som forringer miljøet og folkehelsen.»
Vi har et klassisk eksempel på dette i det sørlige Afrika, hvor verdens største anlegg for resirkulering av kvikksølvavfall ligger. I forbindelse med «en av kontinentets største forurensningsskandaler» tok det giftige avfallet livet av en av arbeiderne, mens en annen ble liggende i koma. Dessuten lider en tredjedel av arbeidsstokken av en eller annen form for kvikksølvforgiftning. I noen industriland er deponering av visse former for kvikksølvholdig avfall forbudt eller strengt regulert. Skip som tilhører selskaper i minst ett av disse landene, frakter den farlige lasten til Afrikas kyst. En gruppe inspektører fant 10 000 tønner med kvikksølvavfall fra tre utenlandske firmaer lagret på anlegget.
At man sender stoffer til utviklingsland til resirkulering, høres så mye finere ut enn at man dumper avfall der. Nyttige biprodukter produseres, arbeidsplasser skapes og økonomien stimuleres. Men som den ovennevnte rapporten fra det sørlige Afrika viser, kan det også få katastrofale følger. Under utvinningen av nyttige produkter av disse stoffene kan det bli frigjort dødbringende kjemikalier som forårsaker forurensning, sykdommer og, noen ganger, dødsfall blant arbeiderne. Bladet New Scientist bemerker: «Det er ingen tvil om at resirkulering noen ganger blir brukt som påskudd for dumping.»
Strategien er beskrevet i bladet U.S.News & World Report: «Feilaktig merking, smutthull i loven og mangel på ekspertise gjør utviklingslandene til takknemlige ofre for aggressive avfallsselgere som falbyr giftig kloakkslam som ’organisk gjødning’ eller foreldede insektmidler som ’jordbruksstøtte’.»
Utenlandskeide maquiladoras, eller fabrikker, har blomstret i Mexico. Et av de fremste målene de utenlandske selskapene har, er å omgå strenge forurensningslover og profittere på den uendelige tilgangen på billig arbeidskraft. Titusener av meksikanere bor i rønner langs dystre kanaler med forurenset vann. «Ikke engang geitene vil drikke det,» sa en kvinne. I en rapport fra den amerikanske legeforening ble grenseområdet omtalt som «en septiktank og et arnested for smittsomme sykdommer».
Det er ikke bare skadedyr som dør
«Hvordan kan et land forby et giftstoff hjemme, men likevel produsere det og selge det til andre land? Hvor er moralen i det?» spurte Arif Jamal, en agronom og insektmiddelekspert i Khartoum. Han viste fram fotografier av tønner som hadde fått påskriften «Ikke registrert for bruk» i det industrilandet de kom fra. De ble funnet i et naturreservat i Sudan. Like ved lå en mengde kadavre.
Ett velstående land «eksporterer årlig omkring 227 millioner kilo insektmidler som er forbudt, er underlagt restriksjoner eller er ulovlige til bruk i husholdningen,» melder The New York Times. Heptaklor er et kreftframkallende middel som er i slekt med DDT. I 1978 ble det nedlagt forbud mot å bruke midlet på matvekster, men det firmaet som i sin tid utviklet det, produserer det fremdeles.
En FN-undersøkelse avdekket at det er lett tilgang på «svært giftige insektmidler» i minst 85 utviklingsland. Hvert år blir omkring en million mennesker rammet av akutt forgiftning, og kjemikaliene tar kanskje livet av 20 000 mennesker.
Tobakksindustrien må vel kunne kalles selve innbegrepet av dødbringende griskhet. En artikkel i bladet Scientific American med overskriften «Den globale tobakksepidemien» sier: «Omfanget av tobakksrelaterte sykdommer og dødsfall verden over kan knapt overdrives.» Gjennomsnittsalderen på nye røykere blir stadig lavere, og antall kvinner som røyker, øker dramatisk. Mektige tobakksselskaper har rottet seg sammen med utspekulerte reklamemakere og vinner stadig mer av markedet i mindre industrialiserte land. Deres vei til rikdom er brolagt med lik herjet av sykdommer.a
Det skal imidlertid sies at det ikke er alle selskaper som unnlater å ta hensyn til folks velferd i utviklingslandene. Det er enkelte selskaper som bestreber seg på å drive forretning på en real og ansvarlig måte i utviklingsland. Det er for eksempel ett selskap som sørger for alderstrygd og sykepenger, og som gir de ansatte det tredobbelte av minimumslønnen. Et annet selskap har inntatt et fast standpunkt i menneskerettighetsspørsmål og har sagt opp flere titalls kontrakter på grunn av overgrep.
Hyklerske løftebrudd
I 1989 ble det undertegnet en FN-avtale i Basel i Sveits som skulle regulere forflyttingen av farlig avfall over landegrensene. Den løste imidlertid ikke problemet, og bladet New Scientist kom med følgende kommentar angående et nytt møte som ble holdt av de samme nasjonene i mars 1994:
«Som en reaksjon på utviklingslandenes forståelige harme tok de 65 nasjonene som var representert ved Basel-konferansen, et viktig skritt i riktig retning da de besluttet å utvide avtalen til å omfatte forbud mot eksport av farlig avfall fra OECD-land til land utenfor OECD.» (OECD: Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling)
Det virket imidlertid ikke som om den nye avgjørelsen passet industrilandene særlig godt. New Scientist gav uttrykk for bekymring: «Nyheten om at både USA, Storbritannia, Tyskland og Australia nå prøver å undergrave avgjørelsen, er foruroligende. Dokumenter fra den amerikanske regjering som er blitt kjent på grunn av en lekkasje, avslører regjeringens ’stillferdige’ diplomatiske bestrebelser for å ’modifisere’ forbudet før man går med på å ratifisere konvensjonen.»
En regnskapets time for griske mennesker
«Hør nå, dere rike: Gråt, hyl over deres ulykker, som kommer over dere,» advarer Bibelen i Jakob 5: 1. De vil bli krevd til regnskap av en som har makt til virkelig å rette opp skjevhetene: «Herren griper inn og frelser, lar alle undertrykte få sin rett.» — Salme 103: 6.
De som nå lever i knugende fattigdom, kan fatte mot i forvissning om at det som står i Salme 72: 12, 13, vil bli oppfylt: «Han berger de fattige som roper om hjelp, de arme som ingen hjelper har. Han ynkes over småkårsfolk og redder de fattiges liv.»
[Fotnote]
a Se artikkelserien «De dreper millioner for å håve inn millioner» i Våkn opp! for 22. mai 1995.
[Ramme på side 6]
Livsfarlig søppel som ikke forsvinner
«Livsfarlig atomavfall hoper seg opp uten at noen klar løsning er i sikte.» Slik lød overskriften i den vitenskapelige spalten i The New York Times i mars i år. «Det enkleste alternativet er å grave det ned,» sa artikkelen. «Men dette blir nå utsatt for kritikk, mens vitenskapsmenn diskuterer og føderale organer utreder hvorvidt en foreslått dumpeplass under bakken i Nevada til slutt kan komme til å forårsake en kjernefysisk eksplosjon nørt av plutoniumavfall.»
Forskere har kommet med mange forslag til hvordan man kan kvitte seg med overflødig plutonium, men på grunn av høye kostnader, uenighet og bange anelser er de blitt lagt på hyllen. Et alternativ som mange finner uakseptabelt, er å begrave avfallet i havet. Et mer fantasifullt forslag går ut på å sende det inn i solen. Nok et alternativ er å bruke reaktorer til å brenne det opp. Det siste forslaget ble forkastet fordi forbrenningen ville «ta flere hundre eller flere tusen år».
Dr. Makhijani ved et amerikansk institutt for energi- og miljøforskning sa: «Alle teknisk gode løsninger har visse forferdelige politiske aspekter, mens alle politisk gode løsninger gjerne er teknisk frynsete. Det er ingen som har noen god helhetlig løsning på det uføret vi er i, heller ikke vi.»
Under produksjonen av elektrisk kraft til 60 millioner husstander i USA — 20 prosent av landets energiforbruk — produserer de 107 reaktorene i kjernekraftverkene 2000 tonn atomavfall hvert år, og siden 1957 er avfallet midlertidig blitt lagret ved kjernekraftverkene. I flere tiår har man ventet forgjeves på at myndighetene skulle finne fram til en måte å bli kvitt avfallet på. Ni presidenter har hatt makten, og 18 kongresser har utarbeidet planer og satt frister for sikring av det radioaktive avfallet i underjordiske anlegg, men det er fremdeles ikke avgjort hvordan man til sjuende og sist skal deponere det livsfarlige avfallet, som må sikres i flere tusen år.
Som en kontrast til dette ser vi at de utallige milliarder av radioaktive ovner som Jehova Gud har hånd om, de fjerne stjernene i universet, ikke utgjør noen trussel, og at den nærmeste, solen, er en betingelse for at det skal være liv på jorden.
[Rettigheter]
FN/IAEA
[Bilde på side 7]
Drikkevann og vaskevann blir sterkt forurenset av giftige kjemikalier
[Bilde på side 7]
Barn leker i livsfarlig avfall