Fra en rotløs tilværelse til et meningsfylt liv
PRØV å forestille deg hvor redd og forskrekket jeg ble da jeg helt uventet ble vekket tidlig en morgen av to kraftige menn som ransaket rommet mitt. Mor stod blek og hjelpeløs og så på og var tydeligvis i sjokktilstand. Mennene var politietterforskere.
Jeg visste med en gang hva de så etter. Selv om jeg opptrådte frekt og utfordrende, var jeg redd innerst inne. Jeg innså at politiet hadde sirklet inn ungdomsbanden vår. Politimennene bad meg bryskt om å kle på meg og tok meg med til politihuset til avhør.
Hvordan hadde jeg havnet i en slik miserabel situasjon? Det hele begynte da jeg var helt ung. Jeg vokste opp i New Jersey i USA. Allerede i midten av tenårene så jeg på meg selv som en hardbarket ungdomsforbryter. I 1960-årene syntes mange unge at det var «kult» å være en opprører uten noe mål i livet, og jeg var så hjertens enig. Så etter at jeg var blitt utvist fra skolen, pleide jeg å holde til i en biljardsalong i nabolaget. Jeg var da 16 år. Her ble jeg med i en ungdomsbande som gjorde innbrudd. Etter at jeg hadde vært med dem på noen mindre innbrudd, begynte jeg å like nervepresset og syntes det var like spennende hver gang.
Så begynte en ni måneder lang periode med innbrudd. Banden vår konsentrerte seg om forretningskontorer hvor det ofte ble oppbevart store pengesummer. Jo flere innbrudd vi gjennomførte uten å bli tatt, desto frekkere ble vi. Til slutt bestemte vi oss for å rane filialen til en fylkesbank.
For første gang begynte ting å gå galt. Selv om vi klarte å komme oss inn i banken uten problemer, måtte vi tilbringe en frustrerende natt der fordi vi bare klarte å bryte opp kassaapparatene. Et langt større problem var at vårt bankinnbrudd førte til at statspolitiet (FBI) ble koblet inn i saken. Med FBI i hælene tok det ikke lang tid før vi var arrestert alle sammen.
De tragiske følgene av forbrytelsene
Jeg ble tiltalt for 78 innbrudd og måtte brydd høre alle detaljene om hvert eneste ett av dem bli lest opp i retten. Dette, i tillegg til all den publisiteten våre forbrytelser fikk i lokalavisen, gikk hardt inn på foreldrene mine. Men på den tiden brydde jeg meg ikke så mye om at jeg førte ydmykelse og skam over dem. Jeg ble dømt til å være på en statlig forbedringsanstalt på ubestemt tid, noe som kunne ha betydd at jeg måtte være der til jeg ble 21 år. Jeg ble imidlertid overført til en privat forbedringsanstalt hvor forholdene ikke var fullt så strenge. At jeg kom dit, kunne jeg først og fremst takke en dyktig advokat for.
Betingelsene for at jeg skulle slippe fengselsstraff, var at jeg flyttet fra hjemstedet og brøt med mine tidligere omgangsfeller. Av den grunn begynte jeg på en privatskole i New Jersey hvor det hovedsakelig var slike problembarn som jeg. Jeg måtte også ukentlig møte opp hos en psykolog for å få sakkyndig hjelp. Alt dette sørget mine foreldre for — og det kostet dem ikke så rent lite.
Anstrengelser for å forbedre meg
Uten tvil på grunn av den store publisitet som rettssaken vår fikk, kom det en lederartikkel i avisen på hjemstedet mitt som hadde overskriften «Når man sparer på riset». Artikkelen var kritisk til den tilsynelatende milde straffen som banden vår hadde fått. Kommentarene til denne redaktøren var det første som rørte ved min samvittighet. Så jeg klipte ut artikkelen fra avisen og lovte meg selv at jeg en dag på en eller annen måte skulle gjøre godt igjen det jeg hadde påført foreldrene mine av smerte, skam og økonomiske utgifter.
Jeg ville gjerne bevise overfor foreldrene mine at jeg kunne forandre meg, og jeg tenkte at en måte å gjøre det på var å ta avsluttende eksamen på gymnaset samtidig med den klassen som jeg opprinnelig hadde gått i. Jeg begynte å lese og studere mer enn noen gang før. Det førte til at jeg sammen med tilsynsvergen min i slutten av skoleåret stod framfor den dommeren som hadde dømt meg. Dommerens strenge ansikt lyste opp i et stort smil da han så at jeg i snitt hadde fått nest beste karakter i hver termin. Så nå kunne jeg vende tilbake til min gamle skole, og jeg tok eksamen året etter.
Fortsatt uten mål
Det var nå blitt 1966. Mange av skolekameratene mine drog ut i Vietnamkrigen, mens jeg drog til Concord College i West Virginia. På universitetet lærte jeg å bruke narkotika og å delta i fredsmøter og fikk innføring i en helt annen kultur, som fikk meg til å sette spørsmålstegn ved de tradisjonelle verdinormene. Jeg var på leting etter noe, men jeg visste ikke hva. Da vi fikk fri fra universitetet noen dager i forbindelse med høsttakkefesten (Thanksgiving Day), haiket jeg sørover gjennom Blue Ridge Mountains til Florida i stedet for å dra hjem.
Jeg hadde aldri reist noe særlig før, og jeg hadde en herlig tid mens jeg reiste rundt og besøkte mange nye steder — det vil si inntil selve Thanksgiving Day, da jeg havnet i fengsel i Daytona Beach siktet for løsgjengeri. Jeg var altfor skamfull til å kontakte foreldrene mine, men fengselsmyndighetene gjorde det. Nok en gang ordnet far det slik at jeg slapp fengselsstraff, ved at han betalte en klekkelig bot.
Jeg fortsatte ikke på universitetet etter dette. I stedet drog jeg østover i landet og haiket opp og ned langs kysten på veiene der uten mål og mening, med en koffert som eneste bagasje og en sterk trang til å se nye steder. Innimellom tok jeg noen småjobber for å livberge meg. Foreldrene mine visste sjelden hvor jeg var, selv om jeg av og til besøkte dem. Det forundret meg at de alltid så ut til å være glad for å se meg, men jeg klarte ikke å slå meg til ro.
Nå da jeg ikke lenger var på universitetet, mistet jeg min status som student, noe som hadde gitt meg utsettelse fra militærtjenesten. Jeg ble klassifisert som stridsdyktig, og det var bare et tidsspørsmål når jeg ville bli innkalt til militæret. Tanken på disiplin og tap av min nye frihet var utenkelig. Så jeg bestemte meg for å reise fra landet med båt. I den forbindelse åpnet det seg nye karrieremuligheter for meg. Var dette noe som endelig kunne gi livet mitt mening?
Livet til sjøs
En gammel venn av familien var kaptein i den amerikanske handelsflåten. Han fortalte meg om et nytt program for opplæring av maskinister. Jeg ble omgående godkjent for et toårig kurs, som hadde de to fordelene at jeg fikk utsatt militærtjenesten, og at jeg hadde utsikter til å ta maskinisteksamen. Jeg tok eksamen og fikk sertifikat av tredje klasse i 1969 og mønstret på min første båt i San Francisco. Vi seilte umiddelbart med kurs for Vietnam med ammunisjon om bord. Reisen forløp uten dramatikk, og jeg mønstret av da vi kom til Singapore.
I Singapore mønstret jeg på en båt som seilte under bekvemmelighetsflagg. Det hyrte bare folk som ikke var medlemmer av fagforeningen, og som ventet i havnene på å få hyre. Denne båten gikk langs kysten av Vietnam, fra Cam Ranh-bukta i sør til Da Nang i nord, nær den demilitariserte sonen. På disse turene hørte vi hele tiden drønnene fra den nådeløse bombingen. Siden vi fikk en rekke risikotillegg, tjente jeg over 35 000 dollar i året. Så det var økonomisk lønnsomt. Til tross for denne nye velstanden følte jeg at jeg fremdeles manglet et mål i livet. Jeg lurte på hva meningen med livet egentlig var. Hvor bar det hen?
Et glimt av meningen med livet
Etter et spesielt skremmende bombeangrep fra fienden begynte Albert, som var min kjelepasser, å fortelle at Gud snart skulle skape fred i verden. Disse uvanlige opplysningene fikk meg til å spisse ørene. Da vi etterpå seilte tilbake til Singapore, fortalte Albert at han hadde vært et av Jehovas vitner, men at han ikke var aktiv lenger. Så sammen prøvde vi nå å finne Jehovas vitner i Singapore. Det så ikke ut til at noen var i stand til å hjelpe oss, men kvelden før vi skulle seile, fant Albert bladet Vakttårnet i vestibylen på et hotell. Det var stemplet en adresse på bladet, men vi fikk ikke tid til å sjekke den, for neste dag seilte vi til Sasebo i Japan, hvor båten etter planen skulle legges i tørrdokk i to uker.
Der fikk mannskapet utbetalt hyren, og Albert mønstret av. Men til min overraskelse fikk jeg et telegram fra Albert bare en uke senere, der han fortalte at Jehovas vitner skulle ha et stevne i Sasebo den førstkommende helgen. Jeg bestemte meg for å gå og se hva dette stevnet var for noe.
Den dagen, den 8. august 1970, er en dag jeg aldri kommer til å glemme. Jeg tok en taxi til stevnet. Da jeg gikk ut av den, havnet jeg midt iblant hundrevis av japanere, alle ulastelig antrukket. Selv om de fleste ikke kunne noe særlig engelsk, virket det som om alle ønsket å håndhilse på meg. Jeg hadde aldri opplevd noe lignende før, og til tross for at jeg ikke forstod et ord av programmet, som var på japansk, bestemte jeg meg for å gå tilbake dagen etter bare for å se om jeg fikk den samme mottagelsen. Og det fikk jeg!
Vi fikk et nytt mannskap på båten, og en uke senere var vi på sjøen igjen med kurs for Singapore. Det første jeg gjorde da jeg kom dit, var å ta en taxi til den adressen som var stemplet på Vakttårnet. En vennlig kvinne kom ut av huset og spurte om hun kunne hjelpe meg med noe. Da jeg viste henne adressen på Vakttårnet, bad hun meg inn med en gang. Der møtte jeg hennes mann og fikk vite at de var misjonærer fra Australia og het Norman og Gladys Bellotti. Jeg forklarte hvordan jeg hadde fått adressen deres. De fikk meg til å føle at jeg virkelig var velkommen, og besvarte mange av spørsmålene mine, og jeg drog derfra med en bærepose full av bibelsk litteratur. De neste månedene, mens jeg seilte langs kysten av Vietnam, leste jeg mange av disse bøkene, blant annet boken Den sannhet som fører til evig liv.
Nå følte jeg for første gang at livet har en mening. Neste gang vi kom til Singapore, mønstret jeg av.
En skuffende hjemkomst
For første gang ønsket jeg også virkelig å reise hjem. Og så, noen få uker senere, kom jeg hjem svært begeistret og ønsket å fortelle mine foreldre alt om Jehovas vitner. De delte ikke min entusiasme. Det var forståelig, for jeg oppførte meg ikke så bra. Jeg hadde bare vært hjemme noen få uker da jeg under et raseriutbrudd gikk berserk i en nattklubb, og da jeg kom til meg selv, var jeg i en fengselscelle.
Nå begynte jeg å tro at det ikke var noe håp om at jeg kunne forandre meg til det bedre og få kontroll over det voldsomme temperamentet mitt. Kanskje jeg alltid ville være en opprører uten noe mål i livet. Jeg følte at jeg ikke kunne bo hjemme lenger. Jeg måtte komme meg bort. Så etter noen få dager bestilte jeg billett på et norsk lasteskip som skulle til England.
England og teaterskole
Jeg likte meg i England, men det var vanskelig å få seg arbeid der. Så jeg bestemte meg for å avlegge prøve hos forskjellige teaterskoler, og til min overraskelse ble jeg opptatt ved The London School of Dramatic Art. De to årene jeg var i London, ble brukt til drikking, selskapelighet og selvsagt eksperimentering med mange forskjellige narkotiske stoffer.
Plutselig bestemte jeg meg for å besøke min familie i USA igjen. Men du kan sikkert tenke deg hvor forskrekket de ble da de så hvor merkelig jeg så ut denne gangen. Jeg hadde svart kappe med to løvehoder i gull festet til et gullkjede i halsen, rød fløyelsvest og svarte fløyelsbukser pyntet med lær som var stappet oppi knehøye støvler. Det var jo ikke så merkelig at mine foreldre ikke var så begeistret, og at jeg overhodet ikke følte meg hjemme i deres konservative omgivelser. Så jeg reiste tilbake til England. Der fikk jeg i 1972 et vitnemål som viste at jeg hadde avlagt eksamen i scenekunst. Nå hadde jeg nådd et nytt mål, men det stadig tilbakevendende spørsmålet: «Hvor skal jeg nå gå?» naget meg. Jeg følte fremdeles behov for å finne en virkelig mening med livet.
Et liv uten mening tar slutt
Det gikk ikke så lang tid etter dette før jeg begynte å føle en viss stabilitet i livet. Og det begynte med mitt vennskap med min nabo Caroline. Hun var fra Australia og var lærer. Hun var et konvensjonelt og stabilt menneske — min rake motsetning. Vi hadde vært venner et par år uten at det var noe romantikk inne i bildet. Caroline reiste så til USA i tre måneder, og på grunn av vårt gode vennskap ordnet jeg det slik at hun kunne bo hos mine foreldre i noen uker. De lurte sikkert på hvorfor hun ville ha noe med en type som meg å gjøre.
Like etter at Caroline hadde dratt, sa jeg til mine venner at jeg også skulle reise hjem, og de holdt en stor avskjedsfest for meg. Men istedenfor å reise tilbake til USA drog jeg ikke lenger enn til South Kensington i London. Der leide jeg en kjellerleilighet og ringte til Jehovas vitners avdelingskontor i London. Jeg var blitt klar over hvilken kurs livet mitt skulle ta. Før det var gått en uke, kom et hyggelig ektepar på besøk og startet et regelmessig bibelstudium med meg med én gang. Jeg hadde jo allerede lest flere av Jehovas vitners publikasjoner, så jeg var ivrig etter å studere og spurte om jeg kunne få to studier i uken. Siden Bob så hvor ivrig jeg var, inviterte han meg ganske snart til Rikets sal, og det tok ikke lang tid før jeg gikk på alle de ukentlige møtene.
Da jeg fant ut at Jehovas vitner ikke røyker, bestemte jeg meg for å slutte med én gang. Men hva med mitt ytre? Jeg ønsket ikke lenger å gjøre meg så bemerket, så jeg kjøpte dress, skjorte og slips. Det varte ikke lenge før jeg var kvalifisert til å forkynne fra hus til hus, og selv om jeg var svært nervøs til å begynne med, likte jeg det etter hvert.
Jeg tenkte at Caroline ville bli svært overrasket da hun kom hjem. Og det ble hun, mildt sagt. Hun kunne ikke fatte og begripe at jeg kunne forandre meg så radikalt på så kort tid både når det gjaldt hårfrisyre, ytre for øvrig og mange andre ting. Jeg forklarte hvordan mitt studium av Bibelen hadde hjulpet meg, og jeg oppfordret henne til også å ha et bibelstudium. Hun var litt engstelig til å begynne med, men til slutt gikk hun med på det på den betingelse at hun fikk studere med meg. Jeg var henrykt over å se hvor raskt og positivt hun reagerte, og etter kort tid begynte hun å verdsette Bibelens sannhet.
Etter noen måneder bestemte Caroline seg for å reise tilbake til Australia, og hun fortsatte å studere Bibelen i Sydney. Jeg ble igjen i London til jeg kunne bli døpt, noe jeg ble sju måneder senere. Nå ønsket jeg å reise hjem til USA igjen og besøke hele familien. Men denne gangen hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle gjøre det riktig!
En annerledes hjemkomst
Mine desorienterte foreldre ønsket å få vite hva som foregikk denne gangen. Jeg så for respektabel ut. Men jeg var nå glad for å kunne føle meg virkelig hjemme. Selv om mine foreldre naturligvis undret seg over min dramatiske forandring, var de likevel taktfulle og reagerte med sin vanlige vennlighet og toleranse. I de månedene som fulgte, hadde jeg den glede å lede et bibelstudium med dem. Jeg startet et studium med mine to eldre søstre, som utvilsomt også var blitt påvirket av at jeg hadde forandret livsstil. Ja, nå hadde jeg virkelig kommet hjem!
I august 1973 reiste jeg etter Caroline til Australia, og jeg var glad for å se henne bli døpt på Jehovas vitners internasjonale stevne i 1973 sammen med 1200 andre. Vi giftet oss helgen etter i Canberra, Australias hovedstad. Her har jeg forkynt på heltid de siste 20 årene, og jeg har tjent som eldste i menigheten i 14 år.
Min kone og jeg har oppdratt tre barn sammen — Toby, Amber og Jonathan. Selv om vi har de samme problemene som andre familier har, klarer jeg å forkynne på heltid som pioner samtidig som jeg forsørger familien.
I dag er mine foreldre hjemme i USA innviede tjenere for Jehova, og selv om de er kommet opp i 80-årene, forkynner de fortsatt budskapet om Riket offentlig. Far er menighetstjener. Mine to eldre søstre er også ivrige i tjenesten for Jehova.
Hvor dypt takknemlig jeg er overfor Jehova for at min rotløse tilværelse er et tilbakelagt stadium! Han har ikke bare hjulpet meg til å forstå hvordan jeg best kan bruke livet mitt, men han har også velsignet meg med en forent og omsorgsfull familie. — Fortalt av David Zug Partrick.
[Bilde på side 23]
David og hans kone, Caroline