Jeg fant stor glede i tjenesten for Gud
Fortalt av Joshua Thongoana
I 1942 var jeg svært forvirret. Jeg studerte litteratur som syvendedags adventistene hadde utgitt, og litteratur som Selskapet Vakttårnet hadde utgitt. Jeg «haltet til begge sider», akkurat som israelittene i gammel tid gjorde. — 1. Kongebok 18: 21.
SYVENDEDAGS ADVENTISTENE sendte meg et brevkurs med tittelen «Profetienes røst». Jeg likte å svare på spørsmålene deres, og de lovte å gi meg et vakkert diplom hvis jeg bestod alle prøvene. Men jeg la merke til at både «Profetienes røst» og Selskapet Vakttårnets publikasjoner ble sendt fra byen Cape Town i Sør-Afrika. Jeg tenkte: ’Kjenner disse to organisasjonene til hverandre? Er de enige i lærespørsmål? Hvis ikke, hvem har da rett?’
For å avgjøre dette sendte jeg tilsvarende brev til hver av organisasjonene. Til Selskapet Vakttårnet skrev jeg: «Kjenner dere til dem som har tilknytning til ’Profetienes røst’, og hva mener dere i så fall om deres lære?» Med tiden fikk jeg svar fra begge organisasjonene. I brevet fra Selskapet Vakttårnet ble det sagt at de kjente til «Profetienes røst», men at deres lære, for eksempel treenighetslæren og læren om at Kristus vil komme tilbake til jorden i kjødet, er ubibelsk. Brevet inneholdt skriftsteder som skulle motbevise disse læresetningene. — Johannes 14: 19, 28.
Svaret fra «Profetienes røst» gikk ganske enkelt ut på at de kjente til «Vakttårn-folkene», men var uenig i deres lære. Det ble ikke oppgitt noen grunn. Jeg bestemte meg derfor for å holde meg til Selskapet Vakttårnet, et lovformelig redskap som Jehovas vitner benytter. Nå har jeg kommet sammen med Jehovas vitner i 50 år, og så glad jeg er for at jeg traff denne riktige avgjørelsen!
Min religiøse bakgrunn
Jeg ble født i 1912 i Makanye, et landdistrikt øst for byen Pietersburg i Sør-Afrika. Det var den anglikanske kirke som var det dominerende kirkesamfunnet på den tiden, så jeg ble medlem av dette kirkesamfunnet. Da jeg var ti år gammel, flyttet vi til et distrikt som var dominert av kirkesamfunnet Lutheran Berlin Mission Church, og foreldrene mine meldte seg inn i det. Kort tid etter kunne jeg begynne å delta i nattverden og spise av brødet og drikke av vinen, men dette tilfredsstilte ikke mitt åndelige behov.
Etter at jeg hadde gått på skolen i åtte år, sendte min far meg til en skole som het Kilnerton Training Institution, og i 1935 fikk jeg et eksamensbevis som viste at jeg hadde fullført tre års lærerutdanning. En av de lærerne jeg arbeidet sammen med, var en ung kvinne som het Caroline. Vi giftet oss, og senere fikk vi en liten jente som vi kalte Damaris. Et par år senere ble jeg overlærer ved Sehlale skole i landsbyen Mamatsha. Skolen ble drevet av Den nederlandske reformerte kirke, så vi meldte oss inn i den og gikk til gudstjeneste der regelmessig. Vi gjorde det fordi det var populært, men det gav meg ikke tilfredshet.
Et vendepunkt
En søndag i 1942, mens vi holdt på med å øve på noen salmer i kirken, kom en ung hvit mann til døren med tre bøker som var utgitt av Selskapet Vakttårnet — Skabelsen, Det store opgør og Krigsforberedelser. Jeg tenkte at bøkene ville ta seg godt ut i bokhyllen, så jeg tok imot dem for tre shilling. Senere fikk jeg vite at denne mannen, Tienie Bezuidenhout, var et av Jehovas vitner, den eneste i området som var det. Neste gang Tienie kom på besøk, hadde han med seg en grammofon og spilte noen av dommer Rutherfords foredrag. Jeg likte virkelig godt det som handlet om at religionen er en snare og et bedrag, men det gjorde ikke Caroline og søsteren min, Priscilla, som bodde hos oss. Da Tienie besøkte oss for tredje gang, gav han meg grammofonen, så jeg kunne spille platene for venner.
En dag bladde jeg raskt igjennom boken Skabelsen og kom over kapitlet «Hvor er de døde?» Jeg begynte å lese dette kapitlet i håp om å finne noe om den glede sjelene opplever i himmelen. Men stikk i strid med det jeg hadde forventet, sa boken at de døde er i graven og ikke vet noe som helst. Skriftsteder fra Bibelen, for eksempel Forkynneren 9: 5, 10, ble sitert til støtte for dette. Et annet kapittel hadde tittelen «De dødes oppvekkelse», og der ble Johannes 5: 28, 29 sitert som bevis for at de døde er i en ubevisst tilstand og venter på en oppstandelse. Dette var fornuftig. Det var tilfredsstillende.
Det var på denne tiden, i 1942, jeg brøt forbindelsen med «Profetienes røst», og jeg begynte å fortelle andre om det jeg lærte gjennom Selskapet Vakttårnets publikasjoner. En av de første som reagerte positivt, var en venn av meg, Judah Letsoalo, som hadde gått i klassen min på lærerskolen.
Judah og jeg syklet 50 kilometer for å overvære et stevne for afrikanske Jehovas vitner i Pietersburg. Siden kom det ofte venner hele veien fra Pietersburg til Mamatsha for å hjelpe meg med å forkynne budskapet om Riket for folk i landsbyen. Ved et annet stevne i Pietersburg, i desember 1944, ble jeg døpt som et symbol på min innvielse til Jehova.
Familien min og andre reagerer positivt
Caroline, Priscilla og datteren min, Damaris, fortsatte å gå til gudstjeneste i Den nederlandske reformerte kirke. Så skjedde det noe forferdelig. Caroline fødte vårt andre barn — en tilsynelatende sunn og frisk liten gutt som vi kalte Samuel. Men plutselig ble han syk og døde. Carolines venner i kirken gav ingen trøst — de sa at Gud ønsket å ha vår sønn sammen med seg i himmelen. Fortvilt spurte Caroline om og om igjen: «Hvorfor skulle Gud ta fra oss sønnen vår?»
Da Jehovas vitner i Pietersburg fikk høre om det forferdelige som hadde hendt oss, kom de på besøk og gav oss sann trøst som var basert på Guds Ord. Caroline sa senere: «Det Bibelen sa om hvorfor menneskene dør, om de dødes tilstand og om oppstandelseshåpet, var fornuftig, og det var til stor trøst for meg. Jeg ønsket å leve i den nye verden og få sønnen min tilbake fra graven.»
Caroline sluttet å gå i kirken, og i 1946 ble hun, Priscilla og Judah døpt. Kort tid etter dette drog Judah for å sette i gang forkynnelsesarbeidet i et landdistrikt som heter Mamahlola, og den dag i dag er han i heltidstjenesten som pioner.
Da Judah reiste, var jeg den eneste mannen som var igjen for å ta hånd om menigheten vår, som hadde fått navnet Boyne menighet. Så flyttet Gracely Mahlatji til vårt distrikt, og med tiden giftet han seg med Priscilla. Hver uke holdt enten Gracely eller jeg et offentlig foredrag på sepedi, det lokale afrikanske språket. For at folk her skulle få tilgang på bibelsk litteratur, bad Selskapet meg om å oversette litteratur til sepedi. Det gav meg stor tilfredshet å se at folk drog nytte av denne litteraturen.
For å gjøre kjent kampanjen med offentlige møter kjøpte vi en grammofon med en stor høyttaler og spilte bibelske prekener rundt omkring i hele distriktet vårt. Vi fikk låne en eselkjerre, slik at vi kunne frakte dette tunge utstyret fra sted til sted. Som følge av dette gav naboene våre oss økenavnet «eselkirkens folk».
Imens fortsatte den lille menigheten vår å vokse. Etter hvert ble mine to eldre søstre og mennene deres Jehovas vitner, og de var alle trofaste helt til døden. Mange fra Boyne (nå Mphogodiba) menighet tok opp heltidstjenesten, og mange av dem er fortsatt i denne tjenesten. I dag er det to menigheter i dette veldige området med spredte landsbyer, og til sammen er det over 70 aktive forkynnere i disse menighetene.
En ny karriere
I 1949 sluttet jeg å undervise i skolen og ble alminnelig pioner. Det første oppdraget jeg fikk, var å besøke svarte gårdsarbeidere som bodde på gårder som var eid av hvite, ved Vaalwater i Transvaal. Noen gårdeiere forfektet apartheid-politikken, som nylig var blitt antatt, og var fast bestemt på at de svarte skulle erkjenne at de var av lavere rang enn de hvite, og at de skulle tjene sine hvite herrer. Da jeg forkynte for svarte arbeidere, var det derfor noen hvite som feilaktig tok meg for å oppfordre til oppsetsighet. Noen anklaget meg til og med for å være kommunist og truet med å skyte meg.
Jeg fortalte dette til Selskapet Vakttårnets avdelingskontor, og kort tid etter ble jeg flyttet til et annet landdistrikt, som heter Duiwelskloof. Det var på denne tiden min kone også sa opp lærerjobben sin og sluttet seg til meg i pionertjenesten. Da vi kom hjem fra felttjenesten en ettermiddag i 1950, lå det en stor konvolutt fra Selskapet og ventet på oss. Til vår overraskelse inneholdt den en innbydelse som sa at jeg kunne få opplæring som reisende tilsynsmann. I tre år besøkte vi menigheter i Sør-Afrika, og så, i 1953, fikk vi i oppdrag å dra til Lesotho, et land som ligger midt inne i Sør-Afrika.
Tjeneste i Lesotho og Botswana
Da vi begynte å tjene i Lesotho, gikk det mange rykter om at fremmede ofte ble utsatt for ritualmord i dette landet. Både min kone og jeg var bekymret, men den kjærlighet og gjestfrihet våre brødre i Lesotho la for dagen, fikk oss snart til å glemme å være redde.
Jeg pleide å reise med fly for å tjene brødrene i Maluti-fjellene i Lesotho. Min kone ble værende igjen i lavlandet, hvor hun fortsatte i pionertjenesten til jeg kom tilbake. Vennene var så vennlige å følge meg fra den ene menigheten til den andre, så jeg ikke skulle gå meg bort i fjellene.
En gang fikk jeg vite at vi måtte krysse elven Oranje til hest for å komme til den neste menigheten. Jeg ble forsikret om at hesten min var snill, men ble advart om at hester ofte forsøker å kvitte seg med det de har på ryggen, når strømmen blir for sterk. Dette bekymret meg, for jeg var verken god til å ri eller til å svømme. Snart var vi på vei over elven, og vannet nådde helt opp til salen. Jeg var så redd at jeg slapp tømmene og holdt meg fast i manen på hesten. For en lettelse det var da vi kom trygt i land på den andre siden!
Den natten fikk jeg nesten ikke sove, ettersom jeg var så støl etter ridingen. Men det var verdt det, for vennene satte stor pris på besøket. Da jeg begynte i kretstjenesten i Lesotho, var det et høydepunkt på 113 forkynnere der. Nå har dette tallet økt til 1649.
I 1956 fikk vi tildelt et nytt distrikt, nemlig protektoratet Bechuanaland, nå Botswana. Botswana er et mye større land enn Lesotho, og vi måtte reise mye lenger for å nå alle forkynnerne. Vi reiste enten med tog eller på en åpen lastebil. Det fantes ikke seter bakpå lastebilen, så vi måtte sitte på selve lasteplanet sammen med bagasjen. Vi var ofte svært støvete og slitne når vi kom fram, men våre kristne brødre ønsket oss alltid velkommen, og de glade ansiktene deres virket oppkvikkende på oss.
Selskapets publikasjoner var forbudt i Botswana på den tiden, så vi måtte gå forsiktig fram når vi forkynte fra hus til hus, og vi brukte ikke Selskapets litteratur. En gang ble vi tatt mens vi arbeidet i nærheten av landsbyen Maphashalala, og vi ble arrestert. Vi forsvarte oss ved å lese fra Bibelen og henviste til vårt oppdrag, slik det er nedskrevet i Matteus 28: 19, 20. Selv om dette gjorde inntrykk på noen av rådgiverne, gav høvdingen befaling om at de forkynnerne som var fra distriktet, skulle piskes. Til vår overraskelse bønnfalt imidlertid presten høvdingen om å behandle oss med mildhet og benåde oss. Høvdingen samtykket i dette, og vi ble løslatt.
Til tross for forfølgelsen og forbudet mot litteraturen vår fortsatte Rikets arbeid å ha framgang. Da jeg kom til Botswana, var det et høydepunkt på 154 forkynnere der. Tre år senere, da forbudet ble opphevet, hadde tallet økt til 192. I dag er det 777 Jehovas vitner som forkynner i dette landet.
Undervisning og oversettelse
Med tiden ble jeg brukt som lærer ved Rikets tjenesteskole, et kurs for kristne eldste. Senere fikk jeg det privilegium å undervise ved pionertjenesteskolen. Min kone og jeg tjente også av og til ved avdelingskontoret i Sør-Afrika. Ved slike anledninger hjalp jeg til med å oversette, og Caroline arbeidet på kjøkkenet.
En dag i 1969 kom avdelingstilsynsmannen, Frans Muller, bort til meg og sa: «Bror Thongoana, jeg vil gjerne snakke med deg og din kone på mitt kontor.» Der fortalte han at vi var blant dem som var blitt valgt ut til å reise til stevnet med temaet «Fred på jorden» i London i 1969. Vi nøt godt av våre engelske og skotske brødres kjærlige gjestfrihet, og vår verdsettelse av det verdensomfattende brorskapet økte virkelig.
I løpet av de siste 40 årene har Caroline vært en lojal medarbeider i vår karriere som heltidstjenere. Vi har opplevd mange gleder og noen sorger sammen. Selv om vi har mistet to av barna våre i døden, har Damaris vokst opp og er blitt en dyktig forkynner, og hun har også deltatt i oversettelsesarbeidet ved avdelingskontoret i Sør-Afrika.
På grunn av helsen vår kan jeg ikke lenger tjene som reisende tilsynsmann. De siste årene har vi derfor vært spesialpionerer i en menighet i Seshego, et afrikansk lokalsamfunn ikke så langt fra Pietersburg. Der tjener jeg som presiderende tilsynsmann. Bibelen sier at «for [Jehovas] åsyn er det en fylde av glede», og jeg har virkelig funnet en fylde av glede i tjenesten for Gud i det sørlige Afrika. — Salme 16: 11.
[Bilde på side 26]
Forkynnelse i Seshego i Sør-Afrika