Hva Bibelen sier

Hva du bør gjøre hvis du har fornærmet noen

NOE er galt. Du bare vet det. Din kristne bror gir deg en kald skulder. Han har ikke sagt hva det er som plager ham, men det er bare så vidt han hilser — og bare hvis du hilser først. Bør du ta kontakt med ham for å finne ut hva som er i veien?

«Det er hans problem,» tenker du kanskje. «Hvis han har noe imot meg, bør han komme til meg og snakke om det.» Det er sant at Bibelen oppmuntrer en som føler seg krenket, til selv å ta initiativet for å stifte fred med sin bror. (Jevnfør Matteus 18: 15—17.) Men hva med den som har fornærmet noen? Har han noe ansvar? Hvis han har det, hvilket ansvar har han da?

I Bergprekenen sa Jesus: «Hvis du da bringer din gave til alteret og du der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la din gave ligge der foran alteret og gå bort; slutt først fred med din bror, og så, når du har kommet tilbake, kan du frambære din gave.» (Matteus 5: 23, 24) Legg merke til at Jesu ord var rettet til den som hadde forgått seg. Hvilket ansvar har han for å ordne opp i saken? For å besvare det skal vi se litt nærmere på hva Jesu ord betydde for hans jødiske tilhørere i det første århundre.

Når du «bringer din gave til alteret»

Jesus gir her en levende beskrivelse: En jødisk tilbeder er kommet til Jerusalem i forbindelse med en av de årlige høytidene. Han har en gave — sannsynligvis et dyr — som skal ofres til Jehova.a Det å frambære et offer var langt fra et meningsløst ritual. Boken Judaism—Practice and Belief sier: «Det å velge ut fete, lytefrie offerdyr, se dem bli undersøkt av eksperter, gå med dem noen få meter opp til brennofferalteret, gi dem fra seg, legge hendene på dyrets hode, bekjenne urenhet eller skyld og ellers innvie dyret, skjære over strupen på det, eller bare holde det — alt dette understreket at stunden var betydningsfull og ærefryktinngytende. . . . Ingen som trodde at Gud hadde gitt befaling om hele denne tjenesten . . . kunne utføre den uten å bli følelsesmessig engasjert.»

Jesu ord i Matteus 5: 23, 24 retter derfor tilhørernes oppmerksomhet mot en jødisk tilbeder som befinner seg i en situasjon som var betydningsfull og ærefryktinngytende. En bibelforsker beskriver situasjonen slik: «Tilbederen har gått inn i templet; han har gått gjennom en rekke forgårder, hedningenes forgård, kvinnenes forgård og mennenes forgård. Foran ham ligger prestenes forgård, der lekfolk ikke kunne gå inn. Tilbederen står ved gjerdet, klar til å gi fra seg sitt offer til presten; han har lagt hendene på [dyrets hode] for å bekjenne.»

I dette viktige øyeblikk kommer han til å tenke på at hans bror har noe imot ham. Det kan være at det er hans egen samvittighet som sier ifra om dette, eller at brorens holdning til ham har vist at han er fornærmet. Hva skal han gjøre?

«La din gave ligge . . . og gå bort»

«La din gave ligge der foran alteret og gå bort,» sa Jesus. Hvorfor? Hva kunne være viktigere i dette øyeblikk enn å frambære et offer til Jehova? «Slutt først fred med din bror,» fortsatte Jesus, «og så, når du har kommet tilbake, kan du frambære din gave.» Så mannen forlater sitt offer levende ved brennofferalteret og går for å lete etter den fornærmede broren.

Siden det er høytid, er denne broren helt sikkert å finne blant pilegrimene som har kommet til Jerusalem. I Jerusalem er det trange gater og hus som står tett innpå hverandre, så det er mange som bor der. Men nå er det høytid, og byen er tettpakket med besøkende.b

Selv om de som kom fra samme by, reiste og bodde sammen, ville det være vanskelig å finne noen i denne overfylte byen. Under løvhyttefesten bygde de besøkende løvhytter over hele Jerusalem og på veiene og i hagene omkring byen. (3. Mosebok 23: 34, 42, 43) Likevel skal den jødiske tilbederen lete etter sin fornærmede bror til han finner ham. Hva skal skje da?

«Slutt først fred med din bror,» sier Jesus. Det greske uttrykket som er gjengitt med «slutt fred», kommer fra et verb (di·al·lasʹso), som betyr «’å forårsake en forandring, å bytte’, ’å forsone’». Etter at den jødiske tilbederen har gjort seg betydelige anstrengelser for å finne den fornærmede broren, forsøker han å slutte fred med ham. Og så, sier Jesus, kan han gå tilbake til templet og frambære sin gave, for nå vil Gud ta imot den.

Jesu ord i Matteus 5: 23, 24 understreker derfor et viktig poeng: Forsoning, eller fred, kommer foran det å frambære et offer. Den måten vi behandler våre medtilbedere på, har en direkte innvirkning på vårt forhold til Gud. — 1. Johannes 4: 20.

Hva du bør gjøre hvis du har fornærmet noen

Hva så hvis du er i den situasjonen som er beskrevet i begynnelsen av artikkelen — at du føler at du har fornærmet en medtilbeder? Hva bør du gjøre?

Du bør anvende Jesu råd, selv ta initiativet og kontakte din bror. I hvilken hensikt? For å overbevise ham om at han ikke har noen grunn til å føle seg fornærmet? Slett ikke! Problemet kan imidlertid være noe mer enn en enkel misforståelse. «Slutt først fred,» sa Jesus. Fjern uviljen fra hans hjerte, hvis det er mulig. (Romerne 14: 19) I den forbindelse må du kanskje erkjenne, ikke fornekte, at han har sårede følelser. Du må kanskje også spørre: «Hvordan kan jeg gjøre det godt igjen?» Ofte er det bare en oppriktig unnskyldning som skal til. Men i noen tilfeller trenger kanskje den fornærmede litt tid til å bearbeide sine følelser.

Men hva om du ikke oppnår forsoning etter gjentatte forsøk? Romerne 12: 18 sier: «Hvis det er mulig, så hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere.» Du kan derfor være forvisset om at når du har gjort ditt for å stifte fred, vil Jehova godta din tilbedelse.

[Fotnoter]