Bergprekenen — «Gå først bort og forlik deg med din bror»

ETTER at Jesus hadde advart sine tilhørere om hvor farlig det er å bære på vrede, henledet han deres oppmerksomhet på hva en kan gjøre for å fjerne årsaken til vrede. Han sa: «Derfor, når du bærer ditt offer fram til alteret, og der kommer i hu at din bror har noe imot deg, så la ditt offer ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik deg med din bror, og kom så og bær ditt offer fram!» — Matt. 5: 23, 24.

«Offer» i denne forbindelse siktet til enhver offergave som ble frambåret i Jehovas tempel. Dyreoffer spilte en viktig rolle og var påbudt av Gud som en del av den sanne tilbedelse. Men hvis en kom til å tenke på at hans bror hadde noe imot ham, så var det en sak som måtte prioriteres. «La ditt offer ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik deg med din bror, og kom så og bær ditt offer fram!»

Å gjøre det behøvde ikke å ha vært så vanskelig som det kan høres ut for, ettersom frambæringen av slike offer fant sted ved de tre årlige høytidene — påsken, pinsen og løvsalenes høytid. (5 Mos. 16: 16, 17) Den forurettede broren ville sannsynligvis være å finne blant pilegrimene som dro opp til Jerusalem for å overvære disse høytidene.

I denne forbindelse kan vi merke oss Moselovens krav angående skyldoffer. Når det gjaldt tyveri, tap eller bedrag som hadde med eiendeler å gjøre, krevde Guds lov at den angrende ga tilbake det han hadde tatt, og la til 20 prosent før han bar fram sitt offer. (3 Mos. 5: 20—26) Jesus begrenset imidlertid ikke sin uttalelse til utelukkende å gjelde skyldoffer og spesielle urette handlinger. Ifølge Guds Sønn skulle frambæringen av ethvert offer utsettes hvis en person kom til å tenke på at hans bror med rette hadde noe imot ham — hvis hans samvittighet sa ham at det var noe han urettmessig hadde gjort eller unnlatt å gjøre mot sin bror. Det kunne også være at han på grunn av brorens holdning overfor ham forsto at denne på en eller annen måte følte seg forurettet. Hvis det var tilfelle, skulle offeret forlates «der foran alteret», det vil si brennofferalteret i prestenes forgård i templet.

I Guds øyne spiller ens forhold til nesten en meget viktig rolle i den sanne tilbedelse. Dyreoffer, om det så var «tusener av værer», hadde ingen betydning for Gud hvis den som ofret dem, ikke behandlet sin bror rett. (Mika 6: 6—8) «For den som ikke elsker sin bror, som han har sett, hvorledes kan han elske Gud, som han ikke har sett?» — 1 Joh. 4: 20.

Jesus tilskyndte ytterligere sine tilhørere til ikke å dryge med å rette på urett ved å si: «Skynd deg å bli forlikt med den som fører sak mot deg for retten, ennå mens du er på vei dit sammen med ham.» — Matt. 5: 25a, NW.

’Ennå mens den skyldige var på vei til retten sammen med den som anklaget ham’, burde han gjøre seg iherdige anstrengelser for å bilegge striden. Hvis den som hadde handlet galt, var villig til å innrømme sin feil, vise anger og gjøre opp saken, ville motparten føle seg tilskyndt til å vise barmhjertighet, ja, kanskje gå med på en ordning som ikke rammet den skyldige så hardt.

Hvor fornuftig det var å ordne saken så hurtig som mulig, framholdt Jesus ved å si: «For at ikke motstanderen skal overgi deg til dommeren, og dommeren overgi deg til tjeneren, og du bli kastet i fengsel.» — Matt. 5: 25b.

Når saken først var kommet for retten og den anklagede ble funnet skyldig, kunne dommeren overgi ham til «tjeneren», rettsbetjenten, som ville sette ham i fengsel. For hvor lenge?

«Sannelig sier jeg deg: Du skal ingenlunde komme ut derfra før du har betalt den siste øre.» (Matt. 5: 26) Ifølge Matteus’ greske tekst ville fengselsoppholdet vare inntil den siste kodrantes, en mynt som var verd en sekstifiredel av en daglønn til en jordbruksarbeider, var blitt betalt. Hvis ikke noen betalte fangens gjeld, risikerte han å måtte sitte i fengsel i lang tid.

Rett tilbedelse krever rett behandling av brødrene. Apostelen Paulus ga sine medtroende dette rådet: «Fell heller den dom at I ikke skal legge anstøt eller felle for eders bror!» (Rom. 14: 13) Hvis en anstøtsstein skulle komme i veien, må de kristne huske Jesu ord om ’å skynde seg å bli forlikt’. (Matt. 5: 25, NW) «For jeg har lyst til kjærlighet,» sier Jehova, «og ikke til slaktoffer.» — Hos. 6: 6.