AIDS i Afrika — i hvilken utstrekning er kristenheten ansvarlig?

Av Våkn opp!s medarbeider i Afrika

Uttrykket «kristenheten» sikter i denne artikkelen til de religionssamfunn som utgir seg for å være kristne, men som avviker fra Bibelens kristendom.

Kristenheten

«De deler av verden hvor størstedelen av befolkningen bekjenner seg til den kristne tro.» — Webster’s New World Dictionary.

AIDS

«En tilstand av ervervet immunsvikt som har sammenheng med at immunsystemets celler er blitt infisert av et retrovirus.» — Webster’s Ninth New Collegiate Dictionary.

AIDS er en verdensomspennende epidemi. Anslagsvis 17 millioner mennesker er allerede blitt smittet med HIV, det viruset som forårsaker AIDS. Og det sprer seg raskt.

Det er blitt rettet mye oppmerksomhet mot de medisinske, politiske og følelsesmessige spørsmålene som er forbundet med denne epidemien, men det er ikke blitt sagt så mye om de religiøse sidene ved den. Tanken på at religion kan ha noe med spredningen av AIDS å gjøre, kan virke litt søkt for en del lesere. Men den er slett ikke urimelig, når man tenker over hvilken situasjon som har utviklet seg på det afrikanske kontinent.

AIDS har i særlig grad rammet Afrika.a Noen sier at 67 prosent av alle som har AIDS, lever her. Antall registrerte tilfeller i Tchad er blitt 100 ganger større de siste fem årene. Likevel anslår man at det bare er en tredjedel av alle AIDS-tilfellene som er blitt registrert. Ifølge en rapport fra Verdensbanken er AIDS blitt den vanligste dødsårsaken blant voksne i mange afrikanske byer.

Har religionen spilt en rolle?

Kristendommen — den religion Jesus Kristus holdt fram — kan selvsagt ikke holdes ansvarlig for denne katastrofen. Men som vist nedenfor innbefatter ordet «kristenheten» de landene der folk hevder at de er kristne, og kristenheten er helt klart innblandet. Det er ikke dermed sagt at kirkesamfunnene skapte HIV-viruset eller direkte spredte det. Men AIDS har hovedsakelig spredt seg i Afrika på grunn av løsaktig heteroseksuell aktivitet.b Derfor kan AIDS godt kalles et moralsk problem og i den forstand gi grunn til enkelte urovekkende spørsmål av religiøs karakter. Tross alt er Afrikas «kristendom» en direkte avlegger av Vestens «kristendom». Kirkeledere tok på seg å omvende afrikanere til sin religion og påstod at det ville gi dem en livsstil som var den tradisjonelle afrikanske levemåte overlegen. Klarte kristenhetens innflytelse virkelig å forbedre de nye tilhengernes moral? AIDS-krisen viser beskrivende nok at det var nøyaktig det motsatte som hendte.

Tenk for eksempel på landet Tchad. Tre av de fire største byene har en stor «kristen» befolkning. Innbyggerne i den fjerde byen er for det meste muslimer. Likevel er det i de tre «kristne» byene viruset nå herjer. Den samme tendensen gjør seg gjeldende over hele kontinentet. AIDS er langt mer utbredt i de sentrale og sørlige delene av Afrika, hvor innbyggerne hevder at de er kristne, enn i Nord-Afrika, hvor det er flest muslimer.

Hvordan Afrika ble «kristnet»

Hvorfor har viruset spredt seg så hurtig blant mennesker som hevder at de er Kristi etterfølgere? Selv om mange afrikanere kaller seg kristne, er det i virkeligheten få som lever opp til kristendommens moralnormer, slik de kommer til uttrykk i Bibelen. Det kan virke som om dette er et direkte resultat av den måten kristenhetens misjonærer gikk fram på da de «omvendte» den afrikanske befolkningen.

I det 18. og 19. århundre ble kristenhetens tradisjonelle læresetninger angrepet. Det historisk-kritiske bibelsyn ble populært, og i manges øyne reduserte det Bibelen til å bli bare en gammel bok. Evolusjonsteorien begynte også å vinne gehør, selv blant presteskapet. Det ble sådd tvil. Troen på Bibelen ble utfordret. I dette klimaet var det ikke rart at kristenhetens bestrebelser på å «omvende» afrikanerne fikk en avgjort verdslig karakter. Misjonærene forkynte det sosiale evangelium og la langt større vekt på det å utføre humanitære gjerninger enn å hjelpe de nyomvendte til å leve i samsvar med Bibelens moralnormer. Misjonærene bidrog kanskje uten å ville det til å undergrave den eksisterende moralske strukturen.

Polygami hadde for eksempel lenge vært vanlig i mange afrikanske sivilisasjoner. Det var imidlertid sjelden at det forekom promiskuitet, ettersom de fleste stammer hadde strenge lover om ekteskapsbrudd. Joseph Darnas, en pensjonert lærer som er godt kjent i Tchad, sa til Våkn opp! at før kristenhetens misjonærer kom, «trodde man at ekteskapsbrudd førte til ulykke». Som følge av det «ble de skyldige strengt straffet — ofte med døden — for å ha satt hele lokalsamfunnet i fare». Var ikke det overtro? Jo, men slike oppfatninger bidrog til å begrense løsaktighet.

Så kom kristenhetens misjonærer. De angrep polygami, men gjorde lite for å holde Bibelens moralnormer i hevd. Selv om Bibelen sier at utuktige og ekteskapsbrytere som ikke angrer, skal utstøtes av den kristne menighet, er det svært sjelden at kristenhetens kirkesamfunn treffer disiplinære tiltak mot noen som har forgått seg. (1. Korinter 5: 11—13) Like til denne dag har mange framstående afrikanske politikere vært beryktet for sine umoralske forbindelser, men likevel fortsetter de å stå i et godt forhold til det kirkesamfunnet de tilhører. Ekteskapelig troskap er en sjeldenhet blant Afrikas navnkristne.

Medlemmer av presteskapet er også selv dårlige eksempler. Afrikanernes kultur er svært familieorientert, og det er vanlig å gifte seg og få mange barn. Det er kanskje derfor at et overraskende stort antall katolske prester føler at de har rett til å ignorere sitt løfte om å leve i kyskhet og sølibat. The New York Times for 3. mai 1980 skrev: «Mange steder ute i bushen . . . finnes det prester og biskoper som er polygamister.»

Disse ekteskapene er naturligvis ikke legalisert, og de såkalte hustruene er i virkeligheten rett og slett elskerinner. Det går ikke an å avfeie den slags oppførsel som bagateller. Ifølge The New York Times innrømmer «en framstående katolsk prest» at «en afrikansk prest er et symbol på autoritet, et maktmenneske mer enn en Jesu Kristi tjener». Det virker som om budskapet fra disse «autoritetene» er: «Gjør som jeg sier, men ikke som jeg gjør.»

Flommen av vestlig underholdning

Man bør heller ikke overse den flom av umoralsk underholdning som har oversvømt Afrika de senere årene. I Tchad er det blitt mer og mer vanlig med offentlige videoframvisninger som ikke er underlagt noen som helst kontroll — i private hjem, i garasjer eller som oftest på gårdsplasser etter mørkets frambrudd. Forestillingene er billige; de koster så lite som 25 CFA-franc (omkring 60 øre). Det er også små barn til stede. Og hvor kommer filmene fra? Mange av dem er fra USA — et land som hevder å være overveiende kristent.

Men har denne flommen av vestlig kultur hatt noen innvirkning på folk? En av Jehovas vitners misjonærer som har 14 år bak seg i Sentral-Afrika, sier: «Lokalbefolkningen har som oftest svært liten kjennskap til den vestlige verden utover det de ser på videokassettene. De vil gjerne være som dem i Vesten som de ser på disse filmene. Jeg har ikke funnet noen dokumenterte undersøkelser som kan bekrefte dette, men de fleste her synes det er opplagt at den slags underholdning oppmuntrer til seksuell umoral.»

Hvor ironisk er det ikke at mens helsepersonell fortvilt prøver å stanse spredningen av en dødelig seksuelt overført sykdom, så sender såkalt kristne nasjoner ut propaganda som fremmer en umoralsk og svært farlig livsstil! Mens kirkesamfunnene ikke har gjort noe særlig for å demme opp for denne flodbølgen verken hjemme eller i utlandet, har myndighetene i noen afrikanske land, for eksempel Tchad og Kamerun, prøvd å forby eller i det minste begrense mengden av pornografisk stoff som kommer til landet. Disse tiltakene har imidlertid ofte vist seg å være forgjeves.

Resultatet av alt dette er blitt et omfattende moralsk forfall blant Afrikas «kristne». Dårlige økonomiske forhold har også hatt en nedbrytende virkning. Det er vanskelig å få seg jobb, så derfor må mennene ofte forlate familien i måneder om gangen for å få seg noe å gjøre. Disse mennene er opplagte mål for lokale prostituerte, som selv ofte er fattige. Foreldre som forlanger en ublu brudepris, spiller også en viss rolle. Mange menn gifter seg ikke, ettersom de ikke kan skaffe nok penger til å betale brudeprisen. Noen ender derfor opp med å leve et liv med bare tilfeldige forbindelser. Under slike moralske og økonomiske forhold har AIDS spredt seg hurtig.

Løsningen på krisen

Kristenheten har selvsagt ikke all skyld for AIDS-krisen i Afrika, men det er sørgelig innlysende at den har en stor del av skylden. Dette har betydelige ringvirkninger for mennesker som ønsker å være blant dem Jesus kalte «de sanne tilbedere». — Johannes 4: 23.

Men la oss se bort fra hvem som kan klandres. Hva kan gjøres for å stanse AIDS-epidemien? Afrikanske myndigheter har iverksatt kampanjer for å forebygge AIDS og agitert for bruk av kondom. Men dr. Samuel Brew-Graves, Verdens helseorganisasjons representant i Nigeria, kom med denne oppriktige innrømmelsen: «Den enkelte må ha en sunn livsstil . . . , og familien må . . . holde seg unna promiskuitet.»

Lenge før AIDS kom på folks lepper, fordømte Bibelen promiskuitet og framholdt i stedet verdien av ærbarhet, selvkontroll og trofasthet innen ekteskapet. (Ordspråkene 5: 18—20; 1. Korinter 6: 18) Flere hundre tusen Jehovas vitner i Afrika utgjør et førstehånds vitnesbyrd om at det å følge Bibelens prinsipper gir betydelig beskyttelse mot AIDS og andre seksuelt overførte sykdommer. Det at de holder seg til Bibelens normer, utgjør en virkelig anklage mot kristenheten. Disse sanne kristne har dessuten satt sitt håp til en kommende, ny verden der ’rettferdighet skal bo’. (2. Peter 3: 13) Det vil være den endelige løsningen på AIDS-krisen for mennesker som har tro.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 20]

«Mange steder ute i bushen . . . finnes det prester og biskoper som er polygamister.» — The New York Times

[Bilde på side 20]

Kristenhetens presteskap har vært et dårlig eksempel som har bidratt til å øke utbredelsen av promiskuitet i Afrika

[Bilde på side 21]

De unge blir utsatt for umoralsk underholdning som kommer fra såkalt kristne land