Tsetsefluen — Afrikas forbannelse?

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I NIGERIA

VI HADDE nylig flyttet til et vestafrikansk landdistrikt. Tropiske skoger omgav oss. En ettermiddag gikk min kone inn i kleskottet og skrek: «Det er en klegg her inne!»

Den store fluen fløy raskt ut av kottet og inn på badet. Jeg grep en insektspray og fulgte etter den og lukket døren bak meg. Fluen var ikke å se noe sted. Plutselig fløy den rett mot ansiktet mitt. Den angriper meg! Forgjeves prøvde jeg å klaske til den med hendene. Den fløy bort til vinduet, men nettingen avskar fluktmulighetene. Fluen landet på nettingen.

Jeg siktet og gav fluen en grundig dusj med insektmiddel. Normalt vil en slik fulltreffer øyeblikkelig ta livet av så å si et hvilket som helst insekt. Men ikke denne fluen. Den lettet og fortsatte å svirre omkring på badet.

Dette er en tøffing! Jeg var sikker på at insektmidlet ville virke, og at fluen snart ville falle i gulvet. Men den falt ikke. Neste gang den landet, gav jeg den en ny dusj. Den lettet igjen.

Hva slags superflue er dette? Etter ytterligere to fulltreffere kreperte den omsider.

Jeg satte på meg brillene og undersøkte insektet nøye. Det var større enn en husflue, men ikke så stort som en klegg. Vingene lå i kryss over ryggen, noe som gav det et mer strømlinjet utseende enn det en vanlig flue har. En lang, nållignende stikkesnabel pekte framover fra munnpartiet.

Jeg ropte til min kone: «Det er ikke en klegg. Det er en tsetseflue.»

Denne hendelsen gav meg en sterk fornemmelse av hvor vanskelig det må være å utrydde tsetsefluen fra dens afrikanske leveområde på tolv millioner kvadratkilometer, et areal som er større enn hele USA. Hvorfor ønsker folk å utrydde den? Det blir gjerne rettet tre anklager mot den. Anklage nummer én:

Den lever av blod

Det finnes 22 forskjellige arter av tsetsefluer. Alle lever i områdene sør for Sahara i Afrika. Alle, både hanner og hunner, mesker seg med blod fra mennesker og varmblodige virveldyr. De kan suge i seg så mye som tre ganger sin egen vekt i blod med ett enkelt stikk.

Ofrene innbefatter mange forskjellige gressetende dyr — både slike som hører naturlig hjemme i Afrika, og slike som er innført fra andre deler av verden. Også mennesker blir rammet. Bittet er et dypt og smertefullt stikk. Det både klør og gjør vondt på samme tid. På bittstedet oppstår det en hevelse.

Tsetsefluene utfører sin virksomhet med stor dyktighet. De kaster ikke bort tiden med å svirre omkring hodet ditt. De kan fly rett mot en person som en kule og så på en eller annen måte sette på bremsene og lande i ansiktet hans på en så myk måte at han ikke merker det. De kan være som tyver; noen ganger oppdager du ikke at de har stjålet blod før etter at de har dratt sin vei. Alt du da kan gjøre er å taksere skaden.

Vanligvis går de etter naken hud. (De ser ut til å like nakken min!) Men noen ganger bestemmer de seg for å krype oppover innsiden av et bukseben eller et skjorteerme før de tapper et blodkar. De kan også velge å stikke gjennom klær — det er ikke noe problem for et insekt som til og med kan trenge igjennom den tykke huden til et neshorn.

Folk hevder at tsetsefluen ikke bare er smart, men også direkte slu. En gang jeg prøvde å ta knekken på en flue med insektmiddel, fløy den inn i skapet mitt og gjemte seg i badebuksen min. Da jeg to dager senere tok på meg badebuksen, stakk den meg to ganger! En annen gang gjemte en tsetseflue seg i min kones håndveske. Hun hadde vesken med seg inn på et offentlig kontor, og da hun grep ned i den, stakk fluen henne i hånden. Etterpå fløy den rundt i rommet og skapte stor oppstandelse blant kontorfolkene. Alle sammen stoppet opp i arbeidet og prøvde å smekke den.

Den første anklagen mot tsetsefluen er altså at den suger blod med et smertefullt stikk. Anklage nummer to:

Den tar livet av dyr

Noen arter av tsetsefluer overfører en sykdom som forårsakes av små parasitter, såkalte trypanosomer. Når tsetsefluen stikker snabelen i et dyr som har sykdommen, vil den suge i seg parasitter sammen med blodet. Disse organismene utvikler seg og formerer seg inne i fluen. Når fluen stikker et annet dyr, overfører den parasitter til dette dyrets blodomløp.

Sykdommen har navnet trypanosomiasis. Den formen som opptrer hos dyr, kalles naganasyke. Naganaparasittene trives i blodomløpet til mange afrikanske dyr, særlig antiloper, duikere, bøfler, sivbukker, penselsvin og vortesvin. Men de tar ikke livet av disse dyrene.

Parasittene gjør derimot store innhogg i bestanden av tamdyr som ikke hører naturlig hjemme i Afrika — esler, geiter, griser, hester, hunder, kameler, muldyr, okser og sauer. Ifølge bladet National Geographic tar naganasyken livet av tre millioner krøtter hvert år.

Mange kvegrøktere, for eksempel masaiene i Øst-Afrika, har lært hvordan de kan styre klar av de områdene der tsetsefluene er mest tallrike, men på grunn av tørke og mangel på beitemarker er dette ikke alltid mulig. Under en tørke for ikke så lenge siden opplevde fire familier som røktet en kvegflokk på 600 dyr, at de mistet et dyr hver dag som følge av fluenes herjinger. Lesalon, et av familieoverhodene, sa det slik: «Vi masaier er et modig folk. Vi spidder løven og trosser den angripende bøffelen. Vi klubber den svarte mambaen og holder stand mot den sinte elefanten. Men overfor orkimbai [tsetsefluen]? Hjelpeløse er vi.»

Det finnes medikamenter som kan kurere naganasyken, men i noen land tillater myndighetene bare at de blir brukt under oppsyn av en veterinær. Det er gode grunner til det, for utilstrekkelige doser fører ikke bare til at dyret dør, men også til at det frambringes parasitter som er resistente overfor medikamenter. Det kan være vanskelig for en kvegrøkter ute på landet å finne en veterinær tidsnok til at dyrene hans kan komme under behandling og bli reddet.

De to første anklagene mot tsetsefluen er blitt underbygd med ugjendrivelige beviser — den lever av blod og overfører en sykdom som tar livet av dyr. Men det er ikke alt. Anklage nummer tre:

Den tar livet av mennesker

Mennesker rammes ikke av naganasyken. Men tsetsefluen overfører en annen type trypanosomer fra menneske til menneske. Disse parasittene forårsaker en form for trypanosomiasis som kalles sovesyke. Men du bør ikke tro at en person med sovesyke simpelthen sover ekstra mye. Sykdommen kjennetegnes ikke av søt søvn. Den begynner med ubehag, tretthet og lav feber. Deretter følger vedvarende døsighet, høy feber, leddsmerter, opphovning og forstørret lever og milt. I det siste stadiet trenger parasittene inn i sentralnervesystemet, og pasienten rammes av mental svekkelse, anfall, koma og til slutt døden.

I begynnelsen av vårt århundre ble det afrikanske kontinentet herjet av utbrudd av sovesyke. Mellom 1902 og 1905 drepte sykdommen omkring 30 000 mennesker i området rundt Victoriasjøen. I de neste tiårene spredte den seg til Ghana, Kamerun og Nigeria. I en god del landsbyer ble opptil en tredjedel av innbyggerne smittet, noe som gjorde det påkrevd med en storstilt evakuering av befolkningen i mange elvedaler. Ambulerende helseteam behandlet hundretusenvis av pasienter. Det var ikke før mot slutten av 1930-årene at epidemien avtok og døde hen.

I dag blir omkring 25 000 mennesker smittet av sykdommen hvert år. Ifølge Verdens helseorganisasjon risikerer over 50 millioner mennesker i 36 land sør for Sahara å pådra seg sovesyke. Selv om sykdommen er dødelig hvis den ikke blir behandlet, finnes det medikamenter mot den. I den senere tid har man utviklet medikamentet eflornithine — det første nye medikamentet mot sovesyke på 40 år.

Menneskene har ført en langvarig kamp mot tsetsefluen og den sykdommen den overfører. I 1907 skrev Winston Churchill følgende om en kampanje for å utrydde tsetsefluen: «Et finmasket nett snører seg nå ubønnhørlig sammen om den.» I ettertid ser vi at det åpenbart må ha vært store hull i det ’finmaskete nettet’ Churchill omtalte. Boken Foundations of Parasitology sier: «Åtti års bestrebelser på å utrydde tsetsefluen har så langt hatt liten innvirkning på tsetsefluens utbredelse.»

Et ord til forsvar

Den amerikanske dikteren Ogden Nash skrev: «Gud i sin visdom fluen gav liv, men glemte å opplyse om sitt motiv.» Det er riktig at Jehova Gud er Skaperen av alle ting, men det er aldeles ikke riktig at han er glemsom. Det er mye han gir oss anledning til å finne ut på egen hånd. Hva så med tsetsefluen? Kan det sies noe til forsvar for denne tilsynelatende kjeltringen?

Det som kanskje taler sterkest til dens fordel så langt, er den rollen den spiller i forbindelse med å begrense kvegbestanden. Dette har nemlig vært til beskyttelse for de dyrene som hører naturlig hjemme i Afrika. Store områder i Afrika ligner på gressmarkene i det vestlige USA og kunne ha vært brukt som beiter for husdyr. Men takket være tsetsefluen blir mange husdyr drept av trypanosomer som ikke tar livet av afrikanske gressetende dyr.

Mange tror at hvis det ikke hadde vært for tsetsefluen, ville Afrikas store bestand av ville dyr for lenge siden ha blitt erstattet av kvegflokker. «Jeg er for tsetsefluen,» sa Willie van Niekerk, som er turistfører i et viltreservat i Botswana. «Fjern tsetsefluen, og kveget rykker inn. Kveget er Afrikas utplyndrere; de snaubeiter kontinentet og gjør det til et eneste stort goldt landskap.» Han tilføyde: «Fluen må få bli.»

Nå er det jo ikke alle som er enig i det. Dette argumentet overbeviser ikke en mann som ser barna sine eller kveget sitt lide av trypanosomiasis. Det overbeviser heller ikke dem som framholder at Afrika trenger kveg for å kunne skaffe mat til sin egen befolkning.

Ikke desto mindre har menneskene utvilsomt fremdeles mye å lære om den rollen tsetsefluen spiller i naturen. Selv om det ser ut til å være grunnlag for anklagene mot den, kan det være for tidlig å avsi en dom.

Men når vi snakker om fluer, så fløy det en inn i rommet akkurat nå. Du får ha meg unnskyldt — jeg må bare sjekke at det ikke er en tsetseflue.

[Bilderettigheter på side 11]

Tsetseflue: ©Martin Dohrn, The National Audubon Society Collection/PR