Hva Bibelen sier

Karnevalsfeiring — riktig eller galt?

«DU KLARER rett og slett ikke å motstå den,» sier Miguel. «Musikken tvinger deg opp av stolen, setter føttene dine i bevegelse og gjør deg varm i hodet — du har fått karnevalsfeber!» Ja, hvert år får karnevalet millioner av hjerter mange steder i verden til å slå fortere, men det er ikke noe sted stemningen blir så intens som i det landet hvor Miguel bor, Brasil. I uken før askeonsdag kler Brasil seg i festdrakt, legger klokker og kalendere til side og kaster seg ut i en forestilling som setter hele landet på hodet, fra skogene i Amazonas til strendene i Rio de Janeiro. Tiden er inne til å synge, danse samba og glemme.

«Det er en av grunnene til at karnevalet er så populært,» sier Miguel, som selv deltok med stor iver i karnevalsfeiringen i en årrekke. «Karnevalet gir folk en sjanse til å glemme elendigheten.» Og særlig de millioner av fattige — som ikke har nok vann og er uten elektrisitet, uten arbeid, uten håp — har rikelig som de gjerne vil glemme. For dem er karneval som en smertestillende tablett; den fjerner ikke problemet, men den demper i hvert fall smerten. Tenk også på hvordan enkelte katolske prester ser på karneval — en biskop sa at karnevalsfeiringen har «stor betydning for folks mentale likevekt». Det er derfor lett å forstå at mange betrakter karneval som en velkommen avveksling som har kirkens velsignelse. Men hva er det bibelske syn på karnevalsfeiringen?

Lystighet eller vill festing?

Guds Ord sier at det er «en tid . . . til å le, en tid . . . til å danse». (Forkynneren 3: 4) Det hebraiske ordet som er gjengitt med å «le», kan også bety å «feire», så det er klart at det ikke er galt i Skaperens øyne at vi morer oss på en sunn måte. (Se 1. Samuelsbok 18: 6, 7.) Guds Ord oppfordrer oss faktisk til å være glade og glede oss. (Forkynneren 3: 22; 9: 7) Så Bibelen fordømmer ikke at en morer seg på en ordentlig måte.

Bibelen godkjenner imidlertid ikke alle former for festing. Apostelen Paulus sier at vill festing hører med til «kjødets gjerninger», og at de som praktiserer slike ting, ’ikke skal arve Guds rike’. (Galaterne 5: 19—21) Paulus formaner derfor de kristne til å «vandre sømmelig, . . . ikke i vill festing». (Romerne 13: 13) Spørsmålet blir derfor: I hvilken kategori hører karnevalsfeiringen hjemme — uskyldige lystigheter eller vill, tøylesløs festing? For å besvare det skal vi først se nærmere på hva det er Bibelen betrakter som vill festing.

Uttrykket «vill festing», på gresk koʹmos, forekommer tre ganger i De kristne greske skrifter, og alle tre gangene er det brukt i negativ betydning. (Romerne 13: 13; Galaterne 5: 21; 1. Peter 4: 3) Og det er ikke så rart, for koʹmos ble brukt om beryktede festligheter som de gresk-talende kristne i det første århundre hadde god kjennskap til. Hvilke festligheter var det?

Historikeren Will Durant forklarer: «En gruppe mennesker som bar på hellige falloser [symboler på det mannlige kjønnslem] og sang dityramber [sanger] til ære for Dionysos . . . utgjorde i gresk terminologi en komos, et svirelag.» Dionysos, vinguden i gresk mytologi, ble senere adoptert av romerne, som gav ham navnet Bacchus. Men denne navneforandringen førte ikke til noen forandring med hensyn til koʹmos. Bibelforskeren dr. James Macknight skriver: ’Ordet koʹmois [en flertallsform av koʹmos] kommer fra Comus, guden for turing og festing. Disse ville festene ble holdt til ære for Bacchus, som av den grunn fikk navnet Comastes.’ Ja, de festene som ble holdt til ære for Dionysos og Bacchus, var selve innbegrepet av vill festing. Hva var det som foregikk på disse festene?

Ville fester

Durant forteller at under de greske festene til ære for Dionysos «drakk de uhemmet, og de som ikke ville la all fornuft fare på denne måten, ble regnet for ufornuftige. De gikk i et vilt opptog . . . Mens de drakk og danset, ble de grepet av et hemningsløst vanvidd». De romerske festene til ære for Bacchus (bacchanalia) dreide seg om drikking og uanstendig sang og musikk og bar preg av «svært vanærende handlinger,» skriver Macknight. Ville folkemengder, fyll, lidderlig dans og musikk og umoralsk sex var de viktigste ingrediensene i de gresk-romerske festene.

Inneholder våre dagers karneval de samme ingrediensene? Se på noe av det som har stått i avisene om karnevalsfeiringen: «Ekstremt støyende folkemengder.» «En fire døgns rangel med drikking og festing hele natten.» «Noen av festdeltagerne i bakrus i dagevis etter karnevalet.» De «nær sagt øredøvende lydene på kloss hold får ’heavy metal’-gruppenes show til å . . blekne i sammenligning». «I dag er en karnevalsfeiring uten homser som en pepperstek uten pepper.» «Karneval er blitt synonymt med fullstendig nakenhet.» Karnevalsdansene hadde «scener med masturbering . . . og forskjellige former for samleie».

Likheten mellom vår tids karnevalsfeiring og tidligere tiders fester til ære for Bacchus er så slående at en Bacchus-tilhenger sikkert ville ha følt seg helt hjemme hvis han var blitt vekt til live under en moderne karnevalsfest. Og det burde ikke overraske oss, sier den brasilianske fjernsynsprodusenten Cláudio Petraglia, for, sier han, våre dagers karneval «skriver seg fra festene for Dionysos og Bacchus, og den slags festing er egentlig karnevalets natur». The New Encyclopædia Britannica sier at karnevalet kan knyttes til den hedenske saturnaliafesten i det gamle Roma. Så selv om karnevalsfeiringen hører til en annen tid, hører den til samme familie som sine forgjengere. Og hva er familiens navn? Vill festing.

Hvilken virkning bør det ha på de kristne i vår tid at de vet dette? Det bør ha den samme virkning som denne kunnskapen hadde på dem av de første kristne som bodde i provinsene i Lilleasia. Før de ble kristne, hadde de vært med på «løsaktige gjerninger, lyster, overdreven nytelse av vin, vill festing [koʹmois], drikkelag og lovstridig avgudsdyrkelse». (1. Peter 1: 1; 4: 3, 4) Men etter at de hadde fått vite at vill festing hører med til «de gjerninger som hører mørket til», sluttet de å være med på karnevalslignende fester. — Romerne 13: 12—14.

Miguel, som vi har nevnt tidligere, sluttet også å delta i slike fester. Han forklarer hvorfor: «Etter hvert som jeg fikk mer bibelkunnskap, forstod jeg at karnevalsfeiring og bibelske prinsipper er som olje og vann; de kan ikke blandes.» I 1979 bestemte Miguel seg. Han sluttet å feire karneval for godt. Hvilket valg vil du treffe?

[Bilde på side 14]

Gresk krukke fra førkristen tid; figuren til venstre er Dionysos

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av The British Museum