Jeg kom opp i en kritisk situasjon på sykehuset

«JEG skal være åpen mot deg; det du har, er en ondartet svulst. Hvis vi ikke fjerner den i tide, vil den skade andre, livsviktige organer. Derfor anbefaler jeg en amputasjon av benet.»

Legens ord traff meg som en bøtte kaldt vann, som vi sier her i Peru. Jeg var bare 21 år. En måned tidligere hadde jeg begynt å få vondt i det venstre kneet og ble behandlet for revmatisme. Men etter noen dager klarte jeg ikke engang å stå oppreist.

På det tidspunktet var jeg en av Jehovas vitners heltidsforkynnere og tjente i Andesfjellene i det sentrale Peru. Etter at jeg hadde kommet tilbake til hjembyen min, Huancayo, reiste jeg sammen med moren min ned til kystbyen Lima. Der ble jeg den 22. juli 1994 innlagt på landets beste kreftsykehus, hvor jeg fikk vite at jeg hadde sykdommen osteosarkom.

Et samvittighetsspørsmål

Jeg ble snart gjort oppmerksom på at sykehuset ikke utførte operasjoner uten bruk av blod. En av legene sa til og med: «Jeg synes det er bedre at du dør hjemme, enn at jeg skal bli ansvarlig for at du mister livet.» Men det lokale sykehuskontaktutvalget, en gruppe Jehovas vitner som fremmer samarbeidet mellom sykehus og pasienter, grep inn og hjalp meg. Som følge av det gav sykehusets sjeflege tillatelse til at jeg kunne bli operert hvis det fantes en lege i staben hans som var villig til å ta imot utfordringen. En av legene sa seg villig, og forberedelsene til operasjonen startet umiddelbart.

Før operasjonen fikk jeg mange besøk. En prest kom innom med Bibelen i hånden og sa at sykdommen var en straff fra Gud. Han oppfordret meg til å underkaste meg enhver behandling som kunne redde livet mitt. Jeg sa til ham at jeg var fast bestemt på å adlyde Bibelens befaling om at man skal ’avholde seg fra blod’. — Apostlenes gjerninger 15: 19, 20, 28, 29.

Flere sykepleiere kom også inn på rommet. De pleide å mumle: «Tåpelige greier, tåpelige greier!» I tillegg fikk jeg besøk av grupper av leger. De ville gjerne se den unge mannen som hadde nektet å ta imot blodoverføring i forbindelse med en operasjon som etter deres mening ikke kunne gjennomføres uten bruk av blod. De besøkene jeg satte mest pris på, var imidlertid de jeg fikk av trosfeller og slektninger. Det gjorde inntrykk på sykepleierne at så mange kom for å oppmuntre meg.

Vellykket behandling uten blod

Bare noen få minutter før jeg fikk narkose, hørte jeg en av anestesilegene si: «Jeg tar ikke ansvaret for hva som skjer!» Men den andre anestesilegen og kirurgen og sykehusets direktører respekterte mitt ønske om ikke å få blod. Det neste jeg hørte, var en anestesilege som sa: «Samuel, våkn opp! Operasjonen er over.»

Selv om hele benet mitt var blitt fjernet, begynte jeg å føle sterke smerter der benet hadde vært. Jeg hadde lyst til å lindre dem ved å massere låret, men det var jo ikke der. Det jeg opplevde, var det merkelige fenomenet som er kjent som fantomsmerter. Jeg følte virkelig smertene, og de var bortimot uutholdelige, men den legemsdelen som det virket som de kom fra, var blitt fjernet.

Som neste trinn i behandlingen skulle jeg få kjemoterapi. En bivirkning av denne behandlingen er tap av røde og hvite blodlegemer og av blodplater, som spiller en avgjørende rolle for blodets koagulasjonsevne. Dette innebar at en ny gruppe leger måtte informeres om mitt standpunkt til blodoverføring. På nytt snakket sykehuskontaktutvalget med dem som hadde ansvaret, og legene gikk med på å gjennomføre behandlingen uten å bruke blod.

De vanlige bivirkningene av kjemoterapi fulgte — håret mitt falt av, og jeg ble kvalm og kastet opp og fikk depresjoner. Jeg hadde også fått vite at det var 35 prosents risiko for at jeg kom til å få hjerneblødning. Jeg kunne ikke la være å spørre en av legene om hva som kom til å ta livet av meg — kreften eller kjemoterapien.

Etterpå sa legene at de ikke kunne gi meg den andre dosen med kjemoterapi uten at de først bygde opp blodprosenten min ved hjelp av en blodoverføring. Én lege utbrøt hissig at hvis det hadde vært opp til ham, ville han ha bedøvd meg og gitt meg blod. Jeg sa til ham at jeg heller ville avbryte kjemoterapien helt og holdent enn å la noe slikt skje. Legen sa da at han beundret mitt faste standpunkt.

Jeg gikk med på å ta erytropoietin for å bygge opp blodprosenten, og den steg da jeg fikk dette legemidlet. Deretter mottok jeg kjemoterapien intravenøst over en periode på flere dager. Jeg lå der og tenkte: «Kommer dette til å bli den dosen som gir meg hjerneblødning?» Heldigvis ble behandlingen fullført uten at det skjedde noe katastrofalt.

Før jeg ble operert, fulgte sykehuset den politikk å avvise folk som nektet å ta imot blodoverføring. Men dette er det blitt en forandring på. Allerede samme dag som jeg ble operert, utførte kirurgen faktisk en ny operasjon uten å bruke blod, og denne gangen var pasienten ikke et av Jehovas vitner. Nå har en rekke leger ved dette sykehuset et nært samarbeid med sykehuskontaktutvalget, og de har sagt seg villig til å operere pasienter som ikke vil ta imot blod.

Jeg tilpasser meg min nye situasjon

Helt siden jeg var barn, er jeg blitt opplært i Guds veier. Jeg er sikker på at dette hjalp meg til å holde fast ved min bibelske overbevisning i denne kritiske situasjonen. Men i den senere tid har det plaget meg at jeg ikke har vært i stand til å utrette så mye som jeg gjerne ville, i tjenesten for Gud. Jeg nevnte dette for en onkel av meg, som er en kristen eldste. Han minnet meg om at også apostelen Paulus hadde noe han kalte «en torn i kjødet», og at han derfor ble hindret i å tjene Gud i så stor utstrekning som han ønsket. Men Paulus gjorde hva han kunne. (2. Korinter 12: 7—10) Onkels kommentarer var til svært stor hjelp for meg.

Nylig fikk jeg lære hvordan jeg kan gå med et kunstig ben. Forhåpentligvis vil dette gjøre det mulig for meg å tjene vår Gud, Jehova, i større utstrekning. Jeg er takknemlig for at jeg bevarte en god samvittighet under den kritiske situasjonen på sykehuset. Jeg har tillit til at så lenge jeg forblir trofast, vil Jehova lønne meg med en frisk kropp og et evig liv på en paradisisk jord, der smerter og lidelser ikke skal være mer. (Åpenbaringen 21: 3, 4) — Fortalt av Samuel Vila Ugarte.