Verken magikere eller guder

FORTALT AV MERCY UWASI, NIGERIA

SMERTENE begynte en solrik, vestafrikansk ettermiddag i mars 1992. Jeg hadde gått sammen med familien min til jordstykket vårt for å høste kassava. Mens jeg var der, begynte smertene å brenne i magen på meg. Da vi kom hjem, var smertene blitt som en voldsom brann. Jeg kastet opp, og jeg hadde vondt for å puste. Selv om smertene gjorde det vanskelig å stå og gå, klarte mor å få meg inn i en drosje, som i all hast kjørte til det lokale sykehuset.

På sykehuset viste det seg at vakthavende lege var en mann som jeg en gang hadde forkynt for og fortalt om det håp Bibelen holder fram. Legen tok meg på magen; den var hovnet opp. Han spurte om jeg hadde hatt blødninger, og mor sa ja, at jeg hadde menstruasjon.

«Datteren din er fem måneder på vei,» sa legen. «Grunnen til blødningene er at hun har prøvd å ta abort.»

Mor svarte: «Nei, doktor! Hun er ikke av det slaget.»

«Ikke si det. Jenter nå til dags lurer foreldrene sine. Hun er gravid.»

Da tok jeg ordet. Jeg sa at jeg var et av Jehovas vitner og hadde vokst opp i et kristent hjem, og at min samvittighet, som var oppøvd i samsvar med Bibelen, ikke ville tillate at jeg gjorde noe umoralsk.

Legen sa da til mor: «Frue, la oss se bort fra religion og være realistiske. Jeg forteller deg at denne jenta er fem måneder på vei.»

«Reis deg opp,» sa mor til meg. «Vi drar til et annet sykehus.» Da vi kom ut, satte jeg meg på gresset og gråt, for jeg hadde så vondt. Mor fikk meg fort hjem og fortalte far hva legen hadde sagt.

De bestemte seg for å ta meg med til et større og mer moderne sykehus, et universitetssykehus. På veien dit bad jeg Jehova redde meg, så folk ikke skulle spotte hans hellige navn ved å si at jeg døde som følge av et uønsket svangerskap. Jeg sa at hvis jeg døde, ville denne legen si når han fikk besøk av Jehovas vitner som ville forkynne for ham: ’Var det ikke en av deres medlemmer som kom hit gravid for en tid siden?’ Jeg bad også om at jeg måtte bli i stand til å gå tilbake til denne legen og forkynne for ham en gang til.

«Hun er jomfru ennå!»

På det store sykehuset gjentok den samme diskusjonen seg; legene mente at jeg var gravid. Jeg hadde forferdelig vondt. Jeg gråt. En lege sa bryskt til meg: «Det er det dere jenter gjør bestandig. Dere blir gravide, og så begynner dere å tute.»

De tok noen prøver. Imens begynte de å slynge ut noen spørsmål til meg. «Er du gift?»

«Nei,» sa jeg.

«Hvor gammel er du?»

«Atten år.»

«Hvor mange elskere har du?»

«Jeg har ingen elskere.»

Da begynte overlegen å rope: «Hva er det du mener? Sier du at du, en 18-åring, ikke har noen elskere?» Som på det første sykehuset forklarte jeg mitt kristne standpunkt. Da spurte han om jeg var et av Jehovas vitner. Jeg sa ja. Etter det spurte han ikke om noe mer.

Prøvene viste at jeg ikke var gravid. Mor hørte en av legene si til de andre: «Hun er jomfru ennå!» Legene bad om unnskyldning og sa: «Dere kan ikke klandre oss for å tro det vi trodde. Vi opplever den slags med jenter hver eneste dag.» Men denne ildprøven var bare begynnelsen på det jeg skulle igjennom.

«Du skal ta imot blod»

Ved hjelp av ultralyd ble det konstatert at jeg hadde en stor svulst på den ene egglederen. Den var på størrelse med en liten grapefrukt. Jeg måtte opereres.

Uten å nøle fortalte jeg at jeg ikke ville ta imot blodoverføring, selv om jeg ville gå med på alternative væsker. De insisterte på at blod var helt nødvendig.

En av legestudentene kjeftet på meg og sa: «Du sier det samme som en av deres medlemmer sa for en tid siden. Men da han ble verre, gikk han med på blodoverføring.»

«Mitt tilfelle er annerledes,» svarte jeg, «for mitt ja betyr ja, og mitt nei betyr nei. Jeg kommer aldri til å inngå kompromiss.»

Senere kom det tre leger bort til sengen min og spurte meg ut om mitt syn på blod. Jeg forklarte at Bibelen sier at de kristne skal «avholde seg fra . . . blod». — Apostlenes gjerninger 15: 20.

«Men du skal ikke ta det gjennom munnen,» sa de. «Du skal få det gjennom en vene.»

Jeg sa at det ikke spilte noen rolle om en fikk det gjennom munnen eller gjennom en vene, at det gikk ut på ett.

Lørdag 14. mars, en uke etter at smertene hadde begynt, ble jeg undersøkt av den ansvarlige kirurgen. Han var satt opp som den som skulle utføre operasjonen. På det tidspunkt hadde hevelsen spredt seg helt opp til brystet.

Han spurte: «Har de fortalt deg at du blir nødt til å ta imot blod?»

«De har fortalt meg det, doktor, men jeg skal ikke ha blod,» svarte jeg.

«La meg si deg en ting,» fortsatte han. «Du skal ta imot blod. Hvis du ikke gjør det, kommer du til å dø. Hvis det ikke er noe blod klart til deg når jeg kommer på mandag, kommer jeg ikke til å operere. Ikke noe blod, ikke noen operasjon.»

Så fikk han øye på en bok som lå ved sengen, og spurte: «Er det bibelen din?» Jeg sa nei; det var boken Det største menneske som noen gang har levd.a Han sa jeg burde bruke boken til å be om at jeg ikke måtte dø. Jeg forklarte at vi ikke leser bønner ut fra bøker. Når vi har et problem, ber vi til Jehova fra hjertet.

De to neste dagene kom det stadig leger og sykepleiere inn til meg for å presse meg til å gå med på blodoverføring. De sa at jeg var for ung til å dø. «Ta imot blod, så du får leve!» sa de.

’Jehova er med meg’

I denne vanskelige tiden leste jeg Salme 118, hvor det blant annet står: «I trengselen ropte jeg til Herren [Jah, NW], han svarte og førte meg ut i åpent land. Når Herren [Jehova, NW] er med meg, frykter jeg ikke. Hva kan da mennesker gjøre meg?» — Salme 118: 5, 6.

Etter at jeg hadde meditert over disse versene, ble min tro på Jehova styrket. Den morgenen kom foreldrene mine og besøkte meg på sykehuset. Jeg viste dem denne salmen, og de følte seg også styrket i troen.

Mor og far ikke bare støttet meg i min beslutning om ikke å ta imot blod, men de bad også for meg. Andre i menigheten bad mange ganger, og de oppmuntret meg ved hjelp av Bibelen.

«Vi er ikke magikere»

Om morgenen mandag 16. mars, den dagen jeg skulle opereres, kom en av legene inn til meg og så at jeg holdt mitt Medisinsk dokument, som forklarer min holdning til blodoverføring. Han sa: «Hva er det der? Mener du det du har sagt?»

«Ja, jeg skal ikke ha blod.»

«Nei vel,» sa han, «det betyr at vi avlyser operasjonen. Ingen operasjon.»

Så ringte legen til mor fra rommet mitt. Mor sa: «Hun er gammel nok til å bestemme selv. Jeg kan ikke bestemme for henne. Hun sier at samvittigheten hennes, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, ikke vil la henne ta imot blod.»

Da slengte han papirene mine på bordet og fór ut av rommet. Det tok fem timer før vi fikk høre noe som helst. Jeg hadde smerter og klarte ikke å spise. Og det var ikke noe annet sykehus i nærheten.

Til min store overraskelse kom det så noen inn med en båre. Jeg skulle inn på den operasjonssalen hvor studentene pleide å følge med. Jeg tviholdt på det kortet hvor det stod «Ikke blod». På veien bort til operasjonssalen så jeg kirurgiske instrumenter og blodposer. Jeg begynte å strigråte og sa at jeg ikke skulle ha blod. En av sykepleierne sa at jeg skulle slippe kortet ned på gulvet. Hun sa at jeg ikke kunne ta det med inn på operasjonssalen. Jeg sa at jeg ikke ville inn uten kortet, og at jeg ville vise det til kirurgen. Da snappet sykepleieren kortet ut av hånden på meg og tok det med inn på operasjonssalen. Hun viste det til kirurgen. Kirurgen og fem andre leger iført sine operasjonsfrakker kom straks ut dit hvor jeg var.

Kirurgen var rasende. Han tilkalte mor, pekte på magen min og sa til henne: «Se her, frue. Vi vet ikke hva vi kommer til å finne inni her. Hvis vi må skjære mye, vil det medføre alvorlige blødninger. Vil du at hun skal blø i hjel?»

Mor svarte: «Doktor, jeg vet at Jehova vil være med henne. Og han vil være med dere også. Bare gjør så godt dere kan, og overlat resten til Jehova.»

Da sa legen: «Vi er ikke magikere eller urtemedisinere. Vi følger det vi har lært. Jeg kan ikke foreta denne operasjonen uten blod.»

Mor bønnfalt ham igjen om bare å gjøre så godt han kunne. Til slutt gikk han med på å operere uten å bruke blod. Han spurte om jeg var redd. Jeg svarte: «Jeg er ikke redd for døden. Jeg vet at Jehova er med meg.»

’Fortsett å tjene din Gud’

Før det hadde gått en time, var operasjonen i gang. De åpnet meg og fjernet svulsten uten vanskeligheter, til sykehuspersonalets store forundring.

Etterpå sa en av legene til mor at studentene hadde snakket om mitt tilfelle om kvelden på studenthjemmet. Når mor eller jeg kommer på det sykehuset nå, gir de oss spesialbehandling.

To dager etter operasjonen kom kirurgen inn på min avdeling, spurte hvordan det stod til, og sa: «Du bør fortsette å tjene din Gud. Han hjalp deg, det er sikkert og visst.»

[Fotnote]