Habuen — en slange man bør ha respekt for

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER PÅ OKINAWA

DET var en klam kveld uten noen bevegelse i luften. Det hadde nettopp sluttet å regne, og alle satt og viftet for å få det litt svalere. Plutselig lød det høye rop: «En habu!» «Det er en habu her!» Ropene skremte opp landsbyboerne. Flere voksne grep hver sin stokk og løp av sted; nysgjerrige barn skyndte seg etter dem. Hvor var den? Alle var på vakt. Et bitt fra denne nesten to meter lange slangen kan være dødelig. Landsbyboerne pustet lettet ut da de eldre slo slangen i hodet med lange stokker helt til den mistet bevisstheten. Etterpå ble den raskt stappet ned i en sekk for å bli solgt levende.

På Ryukyuøyene i Øst-Kina-havet har både unge og gamle respekt for habuen, en gulflekket lanseslange, en gropviper, som hører naturlig hjemme på noen av øyene. La oss nå se litt nærmere på denne fryktinngytende slangen. Men husk at også du bør ha respekt for den og alltid holde deg på god avstand!

Et fryktinngytende utseende

Det finnes forskjellige typer av habuer. Én type har grønnbrune flekker som gir den ypperlig kamuflasje når den ligger i gress og råtnende løv. Andre typer har et mørkere skinn som passer godt til deres nattlige virksomhet og den tilbøyeligheten de har til å gjemme seg på mørke steder.

Denne skapningen har evner som ikke vi har, skjønt den er noe nærsynt. Den er for eksempel utstyrt med en svært varmefølsom grop på hver side av hodet, mellom neseboret og øyet. Ved hjelp av disse to gropene kan habuen «se» infrarød stråling som vi mennesker oppfatter som varme, og det gjør at den kan sikte seg inn på en varm liten mus selv i stummende mørke.

Du har kanskje sett en slange som spiller med tungen. Tungen fungerer som en slags nese nummer to. Ved å spille med tungen samler habuen inn molekyler fra luften som den så fører inn i munnen og opp til et kjemisk følsomt organ i ganen. Med en slik nese nummer to kan habuen skaffe seg en mengde kjemiske opplysninger fra luften.

«Habuen fortsetter å spille med tungen med korte intervaller i tiden etter et hogg,» sier forskerne R. M. Waters og G. M. Burghardt ved Tennessee universitet. Men hvorfor er den interessert i kjemiske opplysninger fra luften etter angrepet? Det vil alltid være en viss risiko for at det desperate byttedyret skal gå til motangrep, og derfor slipper habuen ofte sitt offer etter at den har bitt det og sprøytet gift inn i det. Mens den venter på at giften skal gjøre sin virkning, følger den så etter byttedyret ved å «lukte» seg fram med tungen.

Etter å ha oppsporet det nå hjelpeløse byttedyret, enten det er en mus, en fugleunge eller en voksen fugl, går habuen deretter i gang med å svelge det helt — med hode, føtter, hale, pels, fjær og alt. Underkjeven går av ledd slik at kjevene kan arbeide uavhengig av hverandre, og dermed klarer habuen å svelge et uforholdsmessig stort bytte. En gang fant man en habu som hadde en hel katt i magen. Den er utstilt i et av Okinawas sentre for habuforskning.

Hva om en habu mister en av de sprøytelignende hoggtennene sine under et angrep? Da vokser det ut en ny som erstatning. Det er faktisk blitt observert habuer som har to hoggtenner på hver side av munnen. Men selv om en habu skulle miste hoggtennene, vil den likevel ikke sulte. Man kjenner til en habu som overlevde i tre år på bare vann.

Hvordan du kan unngå å bli bitt

Mens kobraen i Sørøst-Asia og svartmambaen i Afrika sprøyter nervegift inn i byttet, sprøyter habuen inn en gift som forårsaker blødninger ved å ødelegge blodkarene. Giften forårsaker brennende smerte og opphovning, og den kan være dødelig.

Noen tror at slangene spretter fram fra et skjulested og tar opp jakten på mennesker, men det er ikke tilfellet. Habuen ser ikke på mennesker som noen delikatesse. Det er bare hvis du uforvarende tråkker på den eller beveger deg inn på dens territorium, at den kan tenkes å angripe. De fleste som er blitt bitt, har befunnet seg på steder der habuer har jaktet på bytte, for eksempel i grønnsakhager eller på sukkerrørmarker. Øyboerne går aldri gjennom høyt gress uten først å ha sørget for å beskytte bena, og de bruker lommelykt om kvelden, da habuen er særlig aktiv. Du bør dessuten ikke glemme at disse slangene er dyktige til å klatre i trær, noe som gjør at de kan holde seg avkjølt om sommeren og i tillegg snike seg inn på intetanende fugler. Pass derfor hodet ditt og se deg godt for når du er i nærheten av tilholdsstedene deres.

Den viktigste forholdsregelen du kan ta overfor denne slangen, er å sørge for at den ikke slipper inn i huset ditt. Tett igjen alle hull i grunnmuren og ytterveggene og pass på at gresset i hagen ikke vokser seg høyt. Med andre ord: Unngå å skaffe habuen et skjulested.

Hva om du blir bitt?

Hva skjer hvis du støter på en av disse giftige slangene? Kanskje habuen kveiler seg sammen og bøyer den øverste halvdelen av kroppen i en S-form. Her kommer den! Med to tredjedeler av kroppen gjør den et utfall mot deg samtidig som den åpner kjevene på vidt gap og lar hoggtennene peke rett fram.

Ikke få panikk. Forviss deg om at det virkelig var en habu som angrep deg. Et bitt fra en habu kan gjenkjennes på to røde flekker, omkring to centimeter fra hverandre, der hoggtennene trengte igjennom huden. Noen habuer har tre eller fire hoggtenner, og det gjør at det blir flere røde flekker. Snart føler du en brennende smerte, som om noen hadde stukket hånden din inn i en flamme. Hva skal du gjøre? Rop om hjelp. Sug så ut giften og spytt den på bakken. En bok om habuen sier: «Sug ut blod minst ti ganger etter hverandre.» (Handbook for the Control of Habu, or Venomous Snakes in the Ryukyu Islands) Dra til et sykehus som har serum mot habugift. Men ikke løp. Hvis du gjør det, sprer nemlig giften seg til hele kroppen, noe som forverrer skadevirkningene og gjør at det tar lengre tid å komme seg. Hvis du ikke kan nå fram til et sykehus i løpet av en halvtime, bør du legge en omsnøring rundt den armen eller det benet du er blitt bitt i. Plassér den på et sted som er nærmere hjertet enn bittstedet. Ved å gjøre dette kan du oppnå at giften sprer seg saktere. Men pass på at du ikke strammer til for mye, for pulsen må opprettholdes. Knytt opp omsnøringen hvert tiende minutt for å la blodet sirkulere fritt en liten stund.

Masatoshi Nozaki og Seiki Katsuren, som er knyttet til avdelingen for habuforskning ved prefekturet Okinawas institutt for helse og miljø, fortalte Våkn opp! at personer som er blitt bitt, ikke oppnår varig immunitet mot habuens gift. Før i tiden førte et bitt ofte til amputasjon, men i dag er det få som mister en legemsdel, og enda færre som dør, på grunn av et bitt fra en habu. Takket være effektive medikamenter og behandlingsformer er det nå over 95 prosent som kommer seg igjen. Det er bare de som er altfor selvsikre, eller de som befinner seg langt unna et sted der de kan få medisinsk behandling, som står i fare for å lide alvorlig overlast.

Habuer til salgs

Habuen har få naturlige fiender. Katter og hunder liker å jage den. En ikke-giftig slange som kalles akamata, og noen mårdyr, villsvin og hauker er blant dem som har den på menyen. Mungoen ble innført på Ryukyuøyene for at den skulle begrense bestanden av habuer, men dette tiltaket har ikke vært nok til å utrydde dem.

Den farligste av alle habuens naturlige fiender er mennesket. Akkurat som landsbyboerne som stormet av gårde med det samme de hørte ropet «habu!», er det mange som prøver å fange disse slangene straks de viser seg. Markedsverdien på mellom 500 og 650 kroner for én habu utgjør en så stor fristelse at de trosser faren.

Hva brukes habuen til? Habusaft og tørket slangepulver betraktes som bra for helsen. Mange levende habuer brukes i forestillinger som trekker til seg turister. Skinnet egner seg godt til vesker og belter, mens giften brukes i framstillingen av motgift. Men uansett hva denne slangen brukes til, bør du merke deg følgende gode råd: Hold deg unna habuen!

[Bilde på side 10]

Habuen med sine sprøytelignende hoggtenner. Underkjeven går av ledd når habuen skal svelge et stort bytte