Filmen 100 år — Watchtower ONLINE LIBRARY

Filmen 100 år

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I FRANKRIKE

FILMEN var ikke så mye et produkt av en bestemt oppfinnelse som kulmineringen av omkring 75 års internasjonal forskning og eksperimentering. I 1832 oppfant belgieren Joseph Plateau fenakistoskopet, som gav illusjon av bevegelse fra en rekke tegninger. I Frankrike fikk man i 1839, takket være Joseph Niepce og Louis Daguerre, en fotografisk prosess som gjorde det mulig å overføre virkeligheten til bilder. Franskmannen Emile Reynaud utviklet denne ideen videre og projiserte levende bilder som ble sett av hundretusener mellom 1892 og 1900.

Filmens store gjennombrudd fant sted for litt over 100 år siden. I 1890 konstruerte den berømte amerikanske oppfinneren Thomas Edison og hans engelske assistent, William Dickson, et kamera som hadde omtrent samme størrelse og vekt som et lite piano, og året etter søkte Edison om patent på et slags titteskap, kinetoskopet, som var beregnet på én tilskuer om gangen. Filmene ble tatt opp på 35 millimeter brede perforerte celluloidstrimler, og opptakene ble gjort i verdens første filmstudio, «Black Maria», i West Orange i New Jersey. De filmene som ble spilt inn der, viste varieténumre, sirkusnumre og villvestscener foruten utdrag av teaterstykker som hadde hatt suksess i New York. Det første kinetoskoplokalet for publikum ble åpnet i New York i 1894, og samme år ble flere apparater eksportert til Europa.

Edison var først ikke interessert i å vise bilder på lerret for et stort publikum, men på grunn av konkurransen ble han tvunget til å lage et framviserapparat. I april 1896 presenterte han sitt vitaskop i New York. Den patentstriden som han dermed satte i gang, førte til at det ble dannet en trust i den hensikt å monopolisere filmindustrien.

Det var Edisons kinetoskop som inspirerte Auguste og Louis Lumière, to fabrikkeiere i Lyon i Frankrike, til å oppfinne et kamera med håndsveiv som både kunne ta opp og vise filmer. I februar 1895 tok de patent på sin cinématographe — kinematograf — (fra de greske ordene kinema, som betyr «bevegelse», og grafein, som betyr «å skrive»), og «verdens første offentlige filmforestilling fant sted» på Grand Café i 14 Boulevard des Capucines i Paris. Dagen etter strømmet 2000 parisere til Grand Café for å se dette nye vitenskapens vidunder.

Brødrene Lumière åpnet nå en rekke kinolokaler og sendte ut kameraoperatører til en rekke land. På noen få år laget de omkring 1500 filmer som viste verdensberømte steder og store begivenheter, for eksempel kroningen av tsar Nikolai II av Russland.

Stumfilmperioden

Georges Méliès, en tryllekunstner og teaterdirektør i Paris, ble begeistret for det han så. Han tilbød seg å kjøpe kinematografen. Men svaret var: «Nei, oppfinnelsen er ikke til salgs. Og det kan De være glad for, unge mann, for den har ingen framtid.» Men Méliès gikk ufortrødent i gang med å gjøre filmopptak ved hjelp av utstyr som han skaffet seg fra England. Med sine spesialeffekter og filmmanuskripter gjorde han filmproduksjon til en kunstart. I 1902 gjorde hans film «Le Voyage dans la lune» (Reisen til månen) internasjonal suksess. I sitt filmatelier i Montreuil i utkanten av Paris laget han over 500 filmer, og mange av dem var håndkolorert.

Omkring 1910 var 70 prosent av de filmene som var blitt vist rundt om i verden, av fransk opprinnelse. Det skyldtes i første rekke brødrene Pathés industrialisering av filmen. Deres mål var at filmen skulle bli «morgendagens teater, avis og skole».

I 1919 grunnla Charlie Chaplin, Douglas Fairbanks, David W. Griffith og Mary Pickford filmselskapet United Artists for å få slutt på trustens kommersielle hegemoni. Griffiths film «Birth of a Nation» (En nasjons fødsel) i 1915 var Hollywoods første monumentalfilm. Denne høyst kontroversielle filmen om den amerikanske borgerkrigen hadde et rasistisk innhold og forårsaket opptøyer som til og med førte til at noen mistet livet. Den ble imidlertid sett av over 100 millioner og er dermed en av tidenes største kassasuksesser.

I tiden etter den første verdenskrig introduserte filmene hele Amerika for «nattklubber, eksklusive golfklubber og smuglerkneiper og de utskeielser som var forbundet med disse stedene». Det ble omtrent ikke vist utenlandske filmer mer i USA, og amerikanske filmer utgjorde mellom 60 og 90 prosent av de filmene som ble vist i andre land. Filmen ble brukt som et middel til å forherlige den amerikanske livsstil og amerikanske produkter. Omtrent samtidig ble «stjernesystemet» skapt, og skuespillere som Rudolph Valentino, Mary Pickford og Douglas Fairbanks ble dyrket som guder.

Lyd og farge

«Oi, mor, hør på dette!» Med disse ordene markerte Al Jolson slutten på stumfilmens gullalder og introduserte talefilmen. Det var i filmen «The Jazz Singer» (Jazzsangeren) i 1927. Helt siden filmens begynnelse hadde man gjort eksperimenter med synkroniserte grammofonopptak, men det var først i 1920-årene, da man tok i bruk elektrisk opptaksteknikk og rørforsterkere, at lydgjengivelsen ble brukbar. Overgangen til lydfilm foregikk ikke uten problemer.

I filmens første tid ble filmene håndkolorert eller tintet, det vil si dyppet i et fargebad, for at man skulle oppnå fargeeffekter. Det fantes ikke noe brukbart fargefilmsystem. Forskjellige metoder ble brukt helt til suksessen med Technicolors trefargesystem i 1935. Men det var først etter den enorme suksessen med «Tatt av vinden» i 1939 at det ble regnet som viktig at en film var i farger, for at den skulle trekke fulle hus.

Krigspropaganda

I nedgangstiden i 30-årene tjente filmen som «opium for folket». Men etter hvert som det bygde seg opp til krig, ble filmen stadig oftere brukt i propagandaøyemed. Mussolini kalte filmen «l’arma piu forte», (det sterkeste våpen), mens filmen under Hitler ble et talerør for nasjonalsosialismen, i første rekke med sikte på å indoktrinere ungdommen. Slike filmer som «Der Triumph des Willens» (Viljens triumf) og «Olympia» gjorde nazilederne til guder. «Jud Süss» (Jøden Süss) derimot fremmet antisemittismen. Og i Storbritannia bidrog Laurence Oliviers film «Henry V» (Henrik V) til å styrke kampmoralen under forberedelsene til D-dagen, som ville komme til å kreve mange liv.

Filmen i krise

I tiden etter den annen verdenskrig, etter hvert som stadig flere skaffet seg fjernsyn, holdt folk seg hjemme i stedet for å gå på kino. I USA ble billettsalget halvert på bare ti år. Tusener av kinolokaler måtte stenge, og filmproduksjonen ble redusert med en tredjedel, trass i at man i 1950-årene fikk widescreen, et system som gjorde filmbildet mye større, og stereofonisk lyd, som hadde en mer realistisk retningsbestemt effekt. Cecil B. de Milles påkostede publikumssuksess «De ti bud» (1956) ble laget i et forsøk på å ta opp konkurransen med fjernsynet. Også i Europa gikk publikumsoppslutningen drastisk tilbake.

Innflytelse på samfunnet

Filmen er blitt kalt samfunnets speil. Mange av filmene i 1970-årene gjenspeilte tidens «usikkerhet, misnøye, desillusjon, bekymring, paranoia». Noe som viser det, er at skrekkfilmene ble populære igjen, og «flere enn noen gang følte seg tiltrukket av satanisme og det okkulte». Katastrofefilmene «fikk tankene bort fra katastrofene i det virkelige liv». (World Cinema—A Short History) I 1980-årene kom på den annen side det som en fransk journalist kalte «et bevisst forsøk på å normalisere det perverse». Halvparten av de filmene som ble presentert på filmfestivalen i Cannes i 1983, dreide seg om homoseksualitet eller incest. Vold er blitt et stadig tilbakevendende tema i vår tids filmer. I 1992 inneholdt 66 prosent av Hollywood-filmene voldsscener. Og mens den volden som ble vist før, som oftest hadde en hensikt, er volden nå fullstendig umotivert.

Hva har det ført til at folk har sett så mye vold på kino? I oktober 1994 gikk et ungt par i Paris som ikke hadde noen kriminell bakgrunn, berserk og drepte fire helt tilfeldige mennesker, og dette ble satt i forbindelse med filmen «Natural Born Killers», hvor et par dreper 52 mennesker. Stadig flere sosiologer gir uttrykk for bekymring over den virkning volden har, særlig på de unge, som gjerne tar etter det de ser. Men det er naturligvis ikke alle filmer som forherliger vold og umoral. I den senere tid har slike filmer som «Løvenes konge» hatt en rekordartet publikumstilstrømning mange steder.

Da Paris-avisen Le Monde spurte en kjent filmskaper og skuespiller om hvordan han mener at filmen har satt sitt preg på samfunnet i de siste 100 årene, svarte han at trass i at filmen har «forherliget krig, romantisert gangstere, kommet med superforenklede løsninger og fromme plattheter, skapt falske forventninger og fremmet dyrkelse av rikdom, eiendeler, smakløs ytre skjønnhet og en hærskare av andre urealistiske og verdiløse mål», har filmen også gitt millioner av mennesker en velkommen mulighet til å flykte fra dagliglivets harde realiteter.

Så idet lysene slokkes og handlingen begynner å utspille seg på lerretet, kan vi kanskje fremdeles av og til føle den mystikk som fengslet folk for over 100 år siden.

[Ramme/bilde på side 21]

«Skapelsens fotodrama»

Innen utgangen av 1914 hadde om lag ni millioner mennesker i Australia, Europa, New Zealand og Nord-Amerika sett Selskapet Vakttårnets forestilling «Skapelsens fotodrama», som det var gratis adgang til. Det åtte timer lange programmet i fire deler bestod av levende bilder og lysbilder, synkronisert med tale og musikk. Både lysbildene og filmene var håndkolorert. Fotodramaet var beregnet «på å bygge opp folks verdsettelse av Bibelen og Guds hensikt». Noe av det som publikum satte stor pris på å få se, var hvordan en blomst springer ut, og hvordan en kylling kommer ut av egget, noe som ble gjort mulig ved hjelp av intervallfotografering.

[Bilde på side 19]

«Cinématographe Lumière», som det ble tatt patent på i februar 1895

[Rettigheter]

[Bilderettigheter på side 19]