Hva Bibelen sier

Bør du frykte de døde?

HVIS du begynner å snakke med noen om de døde, er det mange som ikke ønsker å komme inn på dette emnet. Det finnes imidlertid enkelte som ikke bare misliker å snakke om dette, men som rett og slett blir skrekkslagne. Derfor er det ikke uvanlig å finne kulturer rundt om på jorden som har forskjellige skikker og ritualer som har sitt utspring i frykt for de døde. La oss for eksempel se på de skikkene som er utbredt i Afrika sør for Sahara.

En kvinne i en by i Vest-Afrika husker tydelig hva som skjedde etter at et familiemedlem døde. Hun forteller: «En slektning tilberedte regelmessig en tallerken mat til den døde og satte den forsiktig på soverommet hans. Når hun så var borte, gikk jeg og forsynte meg av maten. Når hun kom igjen, ble hun svært glad. Hun trodde at den døde hadde tatt for seg av godsakene. Dette pågikk en stund, inntil jeg ble dårlig. Jeg mistet appetitten og klarte ikke å spise noe som helst. Da ble jeg virkelig redd. Mange av slektningene mine sa at sykdommen var påført meg av ham som var død. De mente at han måtte være sint på noen i familien.»

Hvis en familie i den samme byen får tvillinger, og en av dem dør, er det ingen i huset som kan snakke om den døde. Hvis noen spør etter den tvillingen som døde, vil familien vanligvis si at han eller hun drog ut for å kjøpe salt. De tror fullt og fast at den gjenlevende tvillingen vil miste livet hvis de sier det som det er.

Tenk deg så følgende: En mann som har tre koner, dør. Dagen etter begravelsen blir det laget spesielle hvite klær til dem. Det blir bygd et spesielt vaskerom av tre og halm like ved hjemmet hvor kvinnene skal bade og ta på seg det hvite antrekket. Ingen andre enn dem selv og en kvinne som er utpekt til å hjelpe dem, får lov til å komme inn i dette rommet. Når enkene så kommer ut av det spesielle vaskerommet, har de slør foran ansiktet. De går også med en sebe, et halskjede av tau som skal være til «beskyttelse». Denne seremonielle vaskingen blir utført hver fredag og hver mandag i 100 dager. I løpet av denne tiden kan de ikke motta noe som helst direkte fra en mann. Hvis en mann ønsker å gi dem noe, må han først legge det på bakken eller på et bord. Så vil den kvinnen det gjelder, ta det opp. Ingen får lov til å sitte eller ligge i sengen til noen av kvinnene. Hvis en av dem skal ut av huset, må hun ta med seg en spesiell stokk. De tror at den avdøde ektemannen vil la være å angripe dem hvis de har med seg denne stokken. Hvis de ikke følger alle disse retningslinjene, frykter de at den døde vil bli sint og skade dem.

Slike opplevelser er vanlige i denne delen av verden, men det er ikke bare i Afrika man finner den slags skikker.

Frykten for de døde er utbredt

Et oppslagsverk, Encarta, sier følgende om hvordan mange betrakter sine døde forfedre: «Avdøde slektninger . . . antas å ha blitt til mektige åndeskapninger eller i sjeldnere tilfeller å ha fått gudestatus. [Denne oppfatningen] er basert på den tro at forfedrene er aktive medlemmer av samfunnet og fremdeles interessert i sine gjenlevende slektningers gjøren og laten. Dette er blitt ettertrykkelig dokumentert i vestafrikanske samfunn (blant bantuer og shonaer), i Polynesia og Melanesia (blant innbyggerne på Dobu og Manus), blant flere indoeuropeiske folk (skandinaver og germanere i gammel tid) og særlig i Kina og Japan. Man tror vanligvis at forfedrene utøver stor myndighet og har spesiell makt til å påvirke begivenhetenes gang eller føre tilsyn med sine gjenlevende slektningers ve og vel. Det å beskytte familien er en av deres viktigste oppgaver. De blir regnet for å være mellommenn mellom den høyeste gud eller de mektigste gudene og menneskene, og folk tror at de kan kommunisere med de levende gjennom drømmer eller ved å ta bolig i dem. Holdningen overfor disse åndene veksler mellom frykt og ærefrykt. Hvis forfedrene blir ignorert, kan de påføre folk sykdommer eller andre ulykker. De levende kan på sin side kommunisere med forfedrene ved hjelp av blant annet forsoning, påkallelse, bønn og offer.»

Familiens inntekt kan virkelig bli hardt belastet som følge av frykten for de døde. De som er overbevist om at man bør frykte de døde, anser det ofte som nødvendig med omstendelige seremonier med mat og drikke, dyreofre og kostbare klær.

Men er avdøde slektninger eller forfedre egentlig i en tilstand som tilsier at de bør inngi frykt eller ærefrykt? Hva sier Guds Ord, Bibelen?

Kan de døde skade deg?

Det vil kanskje interessere deg å få vite at Bibelen er på det rene med at det finnes slike trosoppfatninger. I 5. Mosebok fortelles det om skikker som har forbindelse med frykt for de døde. Det sies: «Hos deg må . . . ingen . . . drive med besvergelser, spørre gjenferd og spådomsånder til råds eller søke råd hos de døde. For alle som gjør slikt, har Herren [Jehova, NW] avsky for.» — 5. Mosebok 18: 10—12.

Legg merke til at Jehova Gud fordømmer slike ritualer. Hvorfor det? Fordi de er basert på en løgn. Den fremste løgnen om de døde går ut på at sjelen lever videre. Bladet The Straight Path sa for eksempel følgende om hva som skjer med de døde: «Døden er ikke noe annet enn at sjelen forlater kroppen. . . . Graven er bare et oppbevaringssted for kroppen, ikke for sjelen.»

Bibelen er ikke enig. Se hva som står i Esekiel 18: 4 (NW): «Se, alle sjelene — meg hører de til. Som farens sjel, så også sønnens sjel — meg hører de til. Den sjel som synder — den skal dø.» De dødes tilstand ble dessuten tydelig klarlagt i Guds Ord i Forkynneren 9: 5: «De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingen ting.» Det forklarer hvorfor mat som blir satt fram til de døde, ikke blir spist med mindre det er noen levende som forsyner seg av den.

Bibelen lar oss imidlertid ikke være uten håp når det gjelder dem som er i graven. De kan få liv igjen. Bibelen snakker om en «oppstandelse». (Johannes 5: 28, 29; 11: 25; Apostlenes gjerninger 24: 15) Den vil finne sted til Guds fastsatte tid. I mellomtiden ligger de døde uten bevissthet i graven og ’sover’ inntil Guds tid er inne til å «vekke» dem. — Johannes 11: 11—14; Salme 13: 4.

Folk frykter vanligvis det ukjente. Nøyaktig kunnskap kan frigjøre en person fra ubegrunnet overtro. Bibelen forteller oss sannheten om tilstanden til dem som ligger i graven. Så du trenger rett og slett ikke å frykte de døde. — Johannes 8: 32.