Hva Bibelen sier

Er det rett av de kristne å dyrke sine forfedre?

DE FLESTE vet at fedredyrkelse spiller en viktig rolle i millioner av menneskers liv, og at det særlig gjelder konfusianismens tilhengere, buddhister og shintoister. Du er kanskje klar over at fedredyrkelse også er flettet inn i afrikanernes liv. Fedredyrkelse i en eller annen form forekommer faktisk i de aller fleste religioner, kanskje i din religion også. Det er «et universelt fenomen,» sier en nigeriansk professor i religionshistorie.

Hva er fedredyrkelse? Kanskje din oppfatning av det stemmer med denne definisjonen: «Rituell blidgjøring og påkalling av avdød slektning, basert på den tro at [de avdødes] ånder øver innflytelse på de levendes skjebne.» — The Concise Columbia Encyclopedia.

Hjemme hos en som dyrker sine forfedre — for eksempel en buddhist som bor i Sørøst-Asia — kan du derfor se et lite alter hvor et bilde av den avdøde slektningen har fått en fremtredende plass. Her kan du kanskje også lukte at det brenner røkelse, eller høre at det blir messet bønner og klappet i hendene. De som dyrker sine forfedre, setter ofte fram mat på alteret eller pynter det med blomster med tanke på sin døde slektning.

Hvis du forflytter deg til et annet kontinent, vil du finne at mange afrikanere «lever sammen med sine døde». I Afrika sør for Sahara er det en alminnelig oppfatning at det er mulig å ha fellesskap med og kommunisere med de døde. «Alle vi afrikanere føler at våre avdøde foreldre og andre forfedre står oss nær,» sier en afrikaner som er en ledende protestantisk teolog.

I store deler av Afrika blir døde forfedre fremdeles betraktet som overhoder for familier eller samfunn som de tilhørte mens de levde. De er fortsatt «åndelige ledere i familiesaker,» sier professor E. Bọlaji Idowu i sin bok African Traditional Religion — A Definition. Det er nesten ingen ting en slik ånd ikke kan bli bedt om å samtykke i eller avverge. Forfedrene blir betraktet som «samhørighetsfaktorer i det afrikanske samfunn», og ifølge The New Encyclopædia Britannica fremmer ærefrykt for dem «familiær samhørighet».

I vestlige land — for eksempel Frankrike og Canada — er kirker, kapeller eller helligdommer viet til helgener, som kan kalles helteforfedre. Bønner som kommer over leppene til de trofaste, blir framsagt foran tause statuer. Andre kommer knelende og med utstrakte armer med gaver til forgylte ikoner. De som tilhører kristenhetens religioner, vil nok innvende mot den tanke at deres religiøse handling er fedredyrkelse, men buddhisten, shintoisten eller den religiøse afrikaneren smiler. Han vet at den ærbødighet som disse «kristne» viser, ikke er særlig annerledes enn hans egne tilbedelseshandlinger.

Hva er fedredyrkelse basert på?

Fedredyrkelse bunner i troen på at de døde fortsetter å eksistere ved at noe ved mennesket lever videre. Det er «troen på sjelens udødelighet», ifølge den ugandiske katolske skribenten Damian Lwasa. Hvor solid er grunnlaget for en slik tro? Teologen Harry Sawyerr i Sierra Leone innrømmer at afrikanere som hevder «at deres forfedre lever i ånden, gjør det uten noe konkret bevis».

Ifølge Bibelen er det i virkeligheten ikke noen åndelig del av en person som lever videre etter at kroppen er død. Skaperen selv sier: «Se, alle sjeler hører meg til, så vel farens sjel som sønnens sjel; meg hører de til; den sjel som synder, den skal dø.» (Esekiel 18: 4, oversettelsen av 1904) Vitenskapsmenn og leger har ikke oppdaget noe som viser at en bevisst, levende del av menneskene overlever når kroppen dør.

Lenge før Confucius og Buddha levde, skrev en vis mann som levde i førkristen tid: «De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingen ting.» (Forkynneren 9: 5) Før det sa Job: «Går mennesket bort, hvor finnes det da? Får hans sønner ære, vet han det ikke.» (Job 14: 10, 21) De døde kan derfor ikke være «åndelige ledere i familiesaker». Når en dør, «får [en] ingenting med». — Salme 49: 11, 18—20.

Tenk over dette: Spiser døde forfedre den gode maten som blir satt fram for dem? Nei, maten blir ikke rørt. Viser ikke det at de døde er maktesløse? Dessuten kan ikke døde forfedre være klar over den ærbødighet levende etterkommere viser, eller over de offer disse kommer med. Fordi de ikke eksisterer, kan de ikke være interessert i sin tidligere familie eller gripe inn i dens anliggender. Bibelen sier: «Til ubestemt tid har de ikke lenger noen del i det som skal gjøres under solen.» — Forkynneren 9: 6, NW.

Hvilket håp er det for døde forfedre?

Betyr så dette at vi ikke kan ha noe håp om å bli gjenforent med våre kjære døde? På ingen måte! De som for lenge siden ble skilt fra hverandre på grunn av døden, vil bli forent igjen når de blir brakt tilbake til livet i oppstandelsen. «Den time kommer,» lover Jesus i Bibelen, «da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram.» — Johannes 5: 28, 29.

Dette oppstandelseshåpet bidrog til å forandre livet til en kvinne på Okinawa i Japan som tilbad sine forfedre. Hun forteller: ’Jeg fikk et nytt syn på tilværelsen. Det at jeg er blitt en etterfølger av Jesus Kristus, har hjulpet meg til å vise større kjærlighet mot de slektningene mine som lever, og mot andre.’ Er det ikke mye fornuftigere å vise kjærlighet mot foreldre som lever, enn å vise ærbødighet for døde forfedre? (Efeserne 6: 2, 3) Hun sier videre: ’Når jeg ser hvor ensomme gamle foreldre og besteforeldre er i dag, er jeg takknemlig for at jeg lærte å vise foreldrene mine virkelig kjærlighet og respekt mens de fortsatt levde.’

Den alvorligste innvendingen de kristne har mot fedredyrkelse, er at det utgjør et opprør mot Guds tydelige befaling: «Du skal ikke ha andre guder enn meg. . . . For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud [en Gud som fordrer udelt hengivenhet, NW].» (2. Mosebok 20: 3, 5) Så istedenfor å tilbe avdøde slektninger bør vi følge Bibelens veiledning og tilbe Jehova, som er den eneste som kan muliggjøre en gledelig gjenforening med avdøde slektninger. — Åpenbaringen 20: 12, 13.

[Uthevet tekst på side 18]

«De døde vet slett ingen ting.» — Forkynneren 9: 5