Londons vannforsyning — et system av helt nye dimensjoner

Av Våkn opp!s medarbeider i Storbritannia

LONDON, Storbritannias hovedstad, har nå et av verdens mest avanserte vannforsyningssystemer. Det ble fullført to år tidligere enn planlagt og kostet omkring 2,5 milliarder kroner. Den ekspertisen man skaffet seg gjennom dette prosjektet, er allerede blitt solgt til andre land.

Hvorfor var det nødvendig med et så dyrt prosjekt, og hva har man fått utrettet?

Det var nødvendig med noe nytt

Londons eldste sentrale vannledning ble konstruert i 1838. Førti år senere ble vannet fremdeles hentet i bøtter fra kommunale kraner i gatene i byens fattigere strøk. En skribent forteller: «Det var en viktig begivenhet når en mann med nøkkel kom og åpnet kranene tidlig om morgenen, . . . for når denne myndighetspersonen drog av gårde igjen med nøkkelen sin, kunne man ikke få en dråpe vann før neste dag.»

Victoriatidens ingeniører gjorde en mesterlig jobb da de førte de kommunale vannledningene inn i private hjem og la jernrør og bygde vannledninger i varierende dybde under veiene. Siden den gang har imidlertid stadig flere vannledninger gått i stykker på grunn av den økende trafikken av motorkjøretøyer og det økte pumpetrykket som er nødvendig for å sikre tilstrekkelig vanntrykk over lengre avstander — i noen tilfeller opptil 30 kilometer. Dette har ført til trafikkaos fordi man har vært nødt til å stenge veier for å kunne reparere ledningene. Det anslås at en fjerdedel av alt det vannet som blir pumpet opp fra vannreservoarene i Storbritannia, går tapt på grunn av dårlige vannledninger.

Dessuten har vannforbruket i London økt kraftig i løpet av de siste 150 årene — fra 330 millioner liter til over to milliarder liter om dagen. Vaskemaskiner, oppvaskmaskiner, bilvask og hagevanning i løpet av tørre somrer har bidratt til det økte forbruket. Behovet for å forbedre storbyens vannforsyning ble temmelig prekært. Men hva kunne gjøres?

Tenk stort

Det var utelukket å bytte ut de gamle rørene med nye og sterkere rør under de samme veiene. Det ville ikke bare bli for dyrt, men også altfor upraktisk for dem som bor og ferdes i London. For ti år siden ble så prosjektet med et nytt ringledningssystem med vann fra Themsen unnfanget. Det ville bety en stor forbedring av Londons vannforsyning. Prosjektet gikk ut på å bygge en 80 kilometer lang og 2,5 meter bred vanntunnel som skulle ligge gjennomsnittlig 40 meter under gatenivå og være i stand til å transportere over en milliard liter vann om dagen. En slik ringledning ville gjøre det mulig å styre strømmen av vann i begge retninger, og skulle det være nødvendig med vedlikeholdsarbeid, kunne man når som helst stenge en hvilken som helst del av systemet. Man ville få falltilførsel av vann fra rensestasjoner, og så kunne man pumpe det rett ut i allerede eksisterende lokale vannledninger eller reservoarer.

Hvorfor måtte denne tunnelen, som er den lengste i Storbritannia, ligge så dypt? Fordi det underjordiske London ser ut som en bikube med sine tolv jernbanesystemer og et omfattende ledningsnett til transport av gass, strøm og annet. Tunnelen måtte naturlig nok gå klar av alt dette. Da ingeniørene helt uventet støtte på dype pæler som utgjorde fundamentet til en bygning som man hadde oversett under den innledende planleggingen, ble arbeidet forsinket med over ti måneder.

Byggingen ble planlagt i trinn. Man ventet seg ikke noen større problemer forbundet med å grave gjennom leirgrunnen i London, men man måtte utsette gravingen i over et år ved utgangspunktet for arbeidet, sør for Themsen ved Tooting Bec. Der støtte arbeiderne på et sandlag som inneholdt vann under høyt trykk, og som senere begravde boremaskinen. For å løse dette problemet bestemte entreprenørene seg for å dypfryse bakken ved å sende en saltoppløsning som holdt minus 28 grader celsius gjennom borehullene. Så gravde de ut en ny sjakt i nærheten og klarte å trenge gjennom isen og hente opp den innestengte maskinen, slik at boringen kunne fortsette.

Som følge av disse hendelsene innså ingeniørene behovet for å tenke ut et nytt system for å fôre innsiden av tunnelen med betong. Det var også klart at man trengte en annen slags boremaskin for å mestre de ustabile grunnforholdene. En kanadisk fullprofilmaskin, en boremaskin som har et roterende borhode og tar massene ut gjennom luker i fronten, dekket det nye behovet, og det ble kjøpt inn tre slike boremaskiner. Som følge av dette ble arbeidshastigheten ved anlegget doblet, slik at man nå fikk gravd ut 1,5 kilometer i måneden.

Datamaskinassistert konstruksjon

Det ble foretatt tradisjonelle landmålinger fra tak for å få målinger i synslinjen for plassering av sjakter, og resultatene ble deretter sjekket elektronisk. Denne metoden gjorde nytten til å begynne med, men hvordan kunne man sikre seg at gravingen fulgte de opptrukne linjene nøyaktig?

På dette punktet tok man i bruk moderne teknologi i form av det såkalte Global Positioning System (GPS). Dette overvåkingsutstyret består av en satellittmottager som tar imot signaler fra et romfartøy som går i bane rundt jorden. Utstyret kan sammenligne signaler fra en rekke satellitter. Så snart datamaskinene hadde koordinert disse målingene, ble posisjonene til alle de 21 sjaktene og 580 borehullene nøyaktig lokalisert på kart fra det britiske kartverket. Utstyrt med disse dataene kunne man arbeide med presisjon.

Datastyring

Det er ikke lett å dekke behovene til seks millioner kunder. Etterspørselen kan variere både etter årstiden og fra dag til dag. Derfor er det nødvendig med kontinuerlig overvåking av anlegget for å se til at det rette vanntrykket og den rette vannkvaliteten hele tiden blir opprettholdt. Hvordan er det mulig å ha en slik nødvendig koordinasjon? Jo, ved hjelp av et datastyringssystem til over 32 millioner kroner.

Hver pumpe i de forskjellige sjaktene blir styrt av en egen datamaskin, og utgiftene blir holdt nede på et minimum ved at man bruker billig elektrisitet når belastningen på strømnettet er lav. Sentrale datamaskiner i Hampton i det vestlige London styrer hele nettverket. Datamaskinene får opplysninger fra fiberoptiske kabler i kanaler i tunnelveggene og formidler dem videre ved hjelp av interne TV-skjermer.

Vannkvaliteten blir sjekket med daglige, ukentlige og månedlige mellomrom. London-avisen The Times forteller: «Når man tester vannkvaliteten, foretar man 60 obligatoriske prøver for å sjekke eventuell forekomst av 120 forskjellige stoffer. Man leter etter slikt som nitrater, sporstoffer, pesticider og kjemiske løsemidler.» Disse målingene blir nå foretatt automatisk og sendt videre til de sentrale datamaskinene for tolking, slik at man kan reagere i henhold til dem. Vannsmakere foretar også periodiske bedømmelser av kvaliteten.

Man tenker framover

Dette mesterstykket i moderne ingeniørkunst transporterer allerede daglig over 580 millioner liter drikkevann ut til en befolkning som er spredt utover 1500 kvadratkilometer av Stor-London. Når systemet kommer i full drift, vil det dekke omkring 50 prosent av den nåværende etterspørselen og dermed avlaste andre vannkilder.

Men selv det vil ikke være nok. Man planlegger derfor å forlenge ringledningen med ytterligere 60 kilometer etter århundreskiftet. Dette er virkelig en sinnrik løsning på et vanskelig problem.

[Illustrasjon på side 15]

(Se den trykte publikasjonen)

Tverrsnitt av bakken under London, som viser vanntunnelen under andre tunneler

S

Ny vannledning og tilhørende sjakter

Themsen

Jernbanetunneler under bakken

N

[Rettigheter]

Basert på foto: Thames Water

[Bilde på side 16]

Fullprofilmaskin

[Rettigheter]

Foto: Thames Water

[Bilde på side 17]

Anleggsarbeid ved vannledningen

[Rettigheter]

Foto: Thames Water