En spinkel, men hardfør vandrer

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I CANADA

Kunstmalere maler bilder av dem, og diktere skriver om dem. Tallrike arter lever i tropiske regnskoger. Mange lever i skogsområder og på marker og prærier. Noen tåler kulden på en fjelltopp; andre klarer seg godt i en het ørken. De er blitt omtalt som noen av de vakreste av alle insekter.

DU ER sikkert godt kjent med denne vakre og betagende skapningen — sommerfuglen. Det finnes imidlertid en sommerfuglart som er blitt verdensberømt på grunn av sin bemerkelsesverdige vandring. Det er den spinkle, men hardføre monarken. La oss se nærmere på denne juvelen i skaperverket og dens utrolige reise.

En sart juvel

Tenk deg at du står i en blomstereng på en varm solskinnsdag. Fest blikket på de betagende vingete skapningene som flagrer hit og dit blant markblomstene på sin endeløse jakt etter mat og drikke. Stå urørlig og strekk ut en arm. En av sommerfuglene flyr nærmere. Å, den kommer til å slå seg ned på armen din! Kjenn hvor mykt den lander.

Ta den nå nærmere i øyesyn. Se på de to tynne oransje vingeparene med svarte ribber og med innfløkte mønstre langs kantene. Det er blitt sagt at monarken fikk sitt navn av engelske nybyggere i Amerika, som forbandt den med den engelske monarken Vilhelm av Oranien. Ja, den er virkelig en «monark». Men mer betydningsfullt er det at denne spinkle skjønnheten, som bare veier noe over et halvt gram og har et vingespenn på åtte til ti centimeter, er i stand til å foreta lange, anstrengende reiser.

Imponerende flyturer

Det er etter sigende flere sommerfuglarter som tilbakelegger lange strekninger når vinteren er i anmarsj, men det er bare monarken som foretar slike lange reiser mot et klart definert bestemmelsessted og i så store svermer. Monarkens vandringer er virkelig litt av et fenomen. Tenk over noe av det som særpreger denne hardføre vandreren.

De monarkene som forlater Canada om høsten for å dra til vinterkvarterene sine i California eller Mexico, tilbakelegger over 3000 kilometer. De krysser innsjøer, elver, sletter og fjell. Millioner av dem lykkes i å nå fram til et bestemmelsessted høyt oppe i fjellområdet Sierra Madre i det sentrale Mexico.

Slike flyturer virker desto mer beundringsverdige når man tenker på at disse unge sommerfuglene aldri har foretatt den samme reisen tidligere eller sett noen av overvintringsstedene. Men de flyr alltid i riktig retning og vet når de er kommet fram til vinterkvarterene sine. Hva er forklaringen på det?

Bladet Canadian Geographic sier: «Det må tydeligvis finnes noen avanserte genetiske programmer i den lille hjernen, noe som kanskje setter dem i stand til å bestemme vinkelen på solstrålene, slik biene gjør, eller måle jordens magnetfelt, som trolig leder fuglene på rett vei. En mulig evne til å registrere spesielle temperatur- og fuktighetsforhold er kanskje til hjelp mot slutten av reisen. Men så langt har vitenskapen ikke klart å finne svarene.» I likhet med de skapningene som er nevnt i den bibelske boken Ordspråkene, er de «instinktivt vise». — Ordspråkene 30: 24.

Monarkene er også mestere i flyteknikk. De seiler av sted i omkring tolv kilometer i timen, stiger til værs med en hastighet på 18 kilometer i timen og — noe som er kjent for alle som har prøvd å fange en av dem — piler av sted med enda større fart, omkring 35 kilometer i timen. De er særdeles dyktige til å utnytte vindforholdene og kan til og med krysse seg fram mot vestavinder for å komme sørvestover mot bestemmelsesstedet. Ved hjelp av kompliserte flystrategier tilpasser de seg enhver variasjon i vindens hastighet og retning. På samme måte som seilflygere og hauker vinner de høyde ved å stige med varme oppvinder. Ifølge én kilde er det ikke uvanlig at monarkene tilbakelegger så mye som 200 kilometer om dagen. De flyr bare i dagslys. Om natten slår de seg til ro, ofte på nøyaktig samme sted hvert år.

Forskeren David Gibo ved Toronto universitet har funnet ut at monarken er flittig til å benytte seg av glideflukt. Han forteller: «Sommerfuglene er nødt til å dra nytte av vinden, og det gjør de ved hjelp av metoder som jeg anser for å være langt mer kløktige enn dem man finner hos trekkende gjess.» Rutinen for vingeslag, glideflukt og inntak av føde setter dem i stand til å nå fram til Mexico med nok fett til at de kan klare seg gjennom vinteren og ta fatt på reisen nordover igjen om våren. Professor Gibo sier også: «Det er glideflukten som gjør at de kan foreta en så lang reise og fortsatt være sunne og sterke når de kommer fram.»

Gruppereiser

Det har lenge vært kjent at monarkene vest for Rocky Mountains trekker sørover og overvintrer i California. Da kan man se at de henger i klynger i furutrær og eukalyptustrær langs kysten av det sørlige California. Men hvor de store populasjonene av monarker i det østlige Canada drog hen, forble et mysterium i en god del år.

I 1976 ble dette mysteriet oppklart. Overvintringsstedet ble omsider funnet — en skogkledd fjelltopp i Sierra Madre i Mexico. Millioner på millioner av sommerfugler satt tett sammen på grenene og stammene til de høye, grågrønne grantrærne. Dette imponerende synet fascinerer fortsatt dem som tar seg fram dit.

Et av de stedene der man lettest kan se store grupper av monarker i Canada, er nasjonalparken Point Pelee i Ontario. Her samler monarkene seg i klynger før de legger ut på vandring. Sent på sommeren kommer de til dette sørlige punktet i Canada, den nordlige bredden av Eriesjøen, og så venter de på gunstige vind- og temperaturforhold før de tar fatt på reisen sørover til vinterkvarterene i Mexico.

Bestemmelsessteder

Med Point Pelee som utgangspunkt flyr de fra øy til øy over Eriesjøen for å begynne på den lange reisen tvers gjennom USA. Underveis slutter andre grupper av monarker seg til dem. Høyt oppe i fjellene nordvest for Mexico by samles anslagsvis hundre millioner sommerfugler til overvintring.

Andre trekk går gjennom Florida og over Det karibiske havet og ender muligens på hittil ukjente bestemmelsessteder på Yucatán-halvøya eller i Guatemala. Enten monarkene drar til Mexico eller de andre vinterkvarterene, pakker de seg sammen på noen få, relativt små flekker av skogkledd fjell.

Nå er det kanskje lett å tro at de flyr så langt sørover for å komme til et feriested med varme, solfylte blomsterenger. Men slik er det ikke. Det er kaldt i den vulkanske fjellkjeden i Mexico som de drar til. Likevel er klimaet på fjelltoppene akkurat passe til overvintring. Det er kaldt nok til at monarkene tilbringer tiden i en tilstand av nærmest total uvirksomhet, og det gjør at de lever så lenge som åtte til ti måneder, slik at de rekker å fly til Mexico, overvintre der og ta fatt på reisen tilbake. Man kan si at de tar seg en slags ferie.

Våren kommer, og monarkene blir aktive igjen. Etter hvert som dagene blir lengre, flagrer de omkring i solskinnet, begynner å pare seg og legger ut på flyturen nordover. Man tror at enkelte individer klarer å fullføre hjemreisen, men generelt sett er det bare avkommet som når fram til sommeroppholdsstedene i Canada og det nordlige USA. Tre—fire generasjoner av egg, larver, pupper og sommerfugler beveger seg gradvis oppover kontinentet. Hunnen — som bærer med seg hundre eller flere befruktede egg — flagrer over blomsterengene og legger ett og ett egg på undersiden av unge svalerotblad. Og så gjentas syklusen, og reisen til monarkens sommeroppholdssted fortsetter.

Monarken er i sannhet en fascinerende skapning. Det gir menneskene stor glede å betrakte og studere dens levevaner. Men ikke overraskende trues monarkens lenge ukjente overvintringssted i Mexico og andre bestemmelsessteder i California av menneskenes forretningsforetak. Det å tro at disse spinkle skjønnhetene har andre steder å dra, kan føre til deres utryddelse. Det er rosverdig at man er i ferd med å treffe tiltak som skal beskytte dem mot denne faren. Så flott det blir i Skaperens lovte paradis, som nå er så nær, der disse spinkle, men hardføre vandrerne er garantert et trygt tilholdssted!

[Bilderettigheter på side 15]

Sommerfugl: Parks Canada/J. N. Flynn

[Bilderettigheter på side 17]

Side 16, øverst og nederst: Parks Canada/J. N. Flynn; i midten: Parks Canada/D. A. Wilkes; side 17, øverst: Parks Canada/J. N. Flynn; i midten og nederst: Parks Canada/J. R. Graham