Monarksommerfuglen

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Storbritannia

I 1919 lyktes det flygerne Alcock og Brown å gjennomføre den første nonstop-flygingen over Atlanterhavet i et fly som var tyngre enn luften. Nyheten ble naturligvis raskt sendt verden rundt. Det var en helt usedvanlig prestasjon.

Men en enda mer bemerkelsesverdig bedrift, som ble utført 43 år tidligere, fikk merkelig nok ikke en slik publisitet. Den ble bare notert i noen få entomologers opptegnelser. Det var i 1876 at Danaus plexippus, også kalt monarksommerfuglen eller bare monarken, var blitt sett i den sørvestlige delen av Storbritannia. Ettersom den eneste planten som denne sommerfuglen kan leve av, ikke hører hjemme på De britiske øyer, undret en seg over hvordan den hadde kommet dit. Den tanken at den skulle ha fløyet fra sine hjemlige trakter i Amerika, om lag 4800 kilometer borte, virket absurd. I 1880 fanget en imidlertid flere eksemplarer om bord på en dampbåt som befant seg mellom 320 og 480 kilometer ute på Atlanterhavet, på vei fra Glasgow. En fortsatte å spekulere på dette problemet i 70 år, etter hvert som en fikk rapporter om at om lag 150 eksemplarer var blitt sett eller fanget.

Ettersom en bare fant to av disse sommerfuglene ved den franske kyst og bare fire i Spania og Portugal, var det mange som mente at disse måtte ha kommet over med båter, eller at de kanskje hadde falt ned på båtene under overfarten. Men inntil denne dag har de vært å se så ofte at mange nå mener at disse små, skjøre insektene kanskje likevel selv tilbakelegger denne utrolig lange strekningen. Hvorfor mener de det? Jo, på grunn av det en nå vet om disse sommerfuglenes bemerkelsesverdige prestasjoner.

Denne vakre sommerfuglen er lett gjenkjennelig på sine store, rødbrune vinger med svarte ribber og hvitflekket, svart brem. Det er en vanlig sommerfugl, som også innbyggerne i Australia og på øyene i Stillehavet er godt kjent med. Men det er dens nordamerikanske livssyklus som er så spennende at den har vært gjenstand for et livslangt studium.

Trekkmønstret

Allerede som ung gutt ble zoologen Fred A. Urquhart interessert i monarksommerfuglen. I begynnelsen av januar 1976 kunne Urquhart (som nå er professor ved Toronto universitet), for en stor del takket være 24 000 dollar som han fikk i forskningsbidrag, avslutte sin leting etter den underfundige monarkens vinterkvarter, etter at det hadde lykkes ham å kartlegge dens trekkrute. Etter nesten 40 års tålmodig og grundig forskning fikk han til slutt lønn for sitt strev.

For å komme unna den kalde vinteren forlater monarken hvert år Canada og den nordlige delen av De forente stater og flyr sørover. Til forskjell fra trekkfuglene drar monarken alene, og hver og en av dem følger instinktivt sin egen vei. Et sted imellom halvannen og 150 meters høyde flagrer den lenger og lenger sørover og tilbakelegger til sine tider omkring 130 kilometer om dagen. Mange av disse vakre, små skapningene omkommer under trekket, men etter hvert som ferden går videre, kommer flere og flere flygende inntil de til slutt utgjør en stor sverm.

Etter hvert som undersøkelsene fortsatte, kom det flere uventede fakta for dagen. En fant ut at nesten alle hannsommerfuglene dør på veien tilbake fra vinterkvarteret. Hvilken innvirkning har så dette på forplantningen? En nærmere undersøkelse har vist at når dagene blir kortere, mot slutten av sommeren, hemmes utviklingen av kjønnsorganene på de hunner som ble utklekt på sensommeren — og det samme skjer sannsynligvis med hannene. Dette resulterer i at de ikke-kjønnsmodne svermer av sommerfugler som forflytter seg sørover, blir forplantningsdyktige i sitt vinterkvarter, når dagene der blir lengre. Paringen finner deretter sted når de drar nordover igjen om våren.

«Et fantastisk vakkert syn!»

For å lokalisere monarkens vinterkvarter gjorde en mange forskjellige forsøk. Først limte en forsiktig små etiketter på tusenvis av sommerfugler. Men et plutselig regnskyll om natten vasket bort disse merkene fra de sovende monarkenes vinger. Til slutt lyktes det med spesielle merker av den selvklebende typen som en bruker i supermarkeder. I årenes løp har en sloppet løs hundretusener av merkede monarker, og stabelen av rapporter vokste etter hvert som tusener av observatører sendte sine funn til Toronto. Trekkmønstret begynte tydelig å tre fram, og selv om bestemmelsesstedet fortsatt var et mysterium, pekte ledetrådene mot Mexico.

Den spennende letingen nådde et høydepunkt da to frivillige, etter å ha reist på kryss og tvers gjennom Mexico i nærmere ett år, ved en tilfeldighet fant kolonien på et åtte hektar stort område i Mexicos fjelltrakter. Her, 3000 meter over havet, fylte utallige millioner monarker luften og dekket bakken og hang som girlander på anslagsvis 1000 oyamel-trær. Da professor Urquhart besøkte dette avsidesliggende stedet, ble han fullstendig betatt, og i bladet National Geographic beskriver han det forunderlige syn som møtte hans øyne: «Jeg stirret i forundring på dette synet. Sommerfugler — millioner og atter millioner av monarker. De hang tettpakket i store grupper på hver gren og stamme på de høye, grågrønne oyamel-trærne. De virvlet gjennom luften som høstløv og dekket bakken som et teppe i flammende myriader. . . . Jeg mumlet høyt: ’Utrolig! For et fantastisk vakkert syn!’»

Et veiledende instinkt

Å se en enkel sommerfugl som suger nektar fra en blomst, bidrar mye til å øke ens verdsettelse av Skaperen. Men når en på ett og samme sted får se millioner av sommerfugler, som har tilbakelagt opptil 4800 kilometer, får det en til å spørre: Hvorfor? Selv nå kan ingen besvare dette spørsmålet helt sikkert hva monarken angår. Men det ser ut til at den kjølige vintertemperaturen i traktene ved Sierra Madre i Mexico er akkurat det som må til for at sommerfuglene skal kunne bevare sine fettreserver, som de vil trenge under det kommende trekket på de varme vårdagene.

Uansett hva grunnen er, kan mennesket ikke annet enn forundre seg over det usvikelige instinktet som leder disse skapningene når de forflytter seg. De veier mindre enn et kvart gram, og likevel kan de fly med en hastighet på mellom 19 og 23 kilometer i timen! Monarkene trosser dessuten uvær og varme, åpent terreng, fjell og byer for å ta seg fram tusenvis av kilometer til det fremmede hjemmet, hvor de aldri tidligere har vært, bare for å dra igjen og aldri se det mer.