Den falske religion rir mot sin undergang

FOR å finne ut om denne verdens religioner snart kommer til å få sin ende, skal vi se nærmere på en av de mest dramatiske profetiene i Bibelen. Den dreier seg om en mystisk symbolsk kvinne som blir beskrevet i Bibelens siste bok, Åpenbaringen.

Kan du se for deg en kvinne som har hersket som dronning over nasjonene og påvirket livet til milliarder av mennesker opp gjennom historien — en velstående kvinne som er praktfullt kledd i purpur og skarlagen og rikt smykket med gull, edelstener og perler? På pannen hennes står det skrevet et langt navn, en hemmelighet: «Babylon den store, mor til skjøgene og til de avskyelige ting på jorden.» Hun har levd et vilt, tøylesløst liv ved å drive «utukt» med verdens herskere, noe hun tydelig bærer preg av. Syndene hennes rekker helt opp til himmelen. Hun rir på et skarlagenrødt villdyr, et monstrum, med sju hoder og ti horn. — Åpenbaringen 17: 1—6; 18: 5.

Hvis du kan se for deg denne kvinnen, har du et bilde av hovedpersonen i det profetiske dramaet som Johannes, en av Jesu apostler, så i et syn som han fikk gjennom en engel. Han beskriver dette synet på en levende måte i Åpenbaringen, kapitlene 17 og 18. Les disse kapitlene i din egen bibel. Der kan du følge et hendelsesforløp som begynner med avsløringen av den mystiske kvinnens identitet og slutter med hennes skjebnesvangre ende.

Skjøgens identitet

Vi har en nøkkel til skjøgedronningens identitet i de to tingene hun billedlig talt sitter på. I Åpenbaringen 17: 18 blir hun omtalt som «den store by som har kongedømme over jordens konger». Den posisjonen gir henne mulighet til å sitte over «mange vann», som står for «folk og skarer og nasjoner og tungemål,» slik det kommer fram i Åpenbaringen 17: 1, 15. Ifølge vers 3 i det samme kapitlet sitter hun også på et sjuhodet villdyr, og dyr blir i Bibelen ofte brukt som symboler på verdslige politiske makter eller organisasjoner.

Dette viser at skjøgen, Babylon den store, er legemliggjørelsen av et opphøyd verdensrike, et verdensrike som har herredømme over andre styresmakter og deres undersåtter. Dermed kan det bare være snakk om den falske religions verdensrike.

Det er godt kjent fra historien at religiøse ledere har øvd innflytelse på statlig styre og stell. Oppslagsverket The World Book Encyclopedia sier: «Etter det vestromerske rikes fall [i det femte århundre] hadde paven større makt enn noen annen person i Europa. . . . Paven utøvde både politisk og åndelig myndighet. I år 800 kronet pave Leo III den frankiske herskeren Karl den store til romernes keiser. . . . Leo III hadde fastslått pavens rett til å legitimere en keisers myndighet.»

Et annet eksempel på at den katolske kirke og dens «fyrster» har utøvd myndighet over politiske herskere, dreier seg om kardinal Thomas Wolsey (1475?—1530). Han blir beskrevet som «den mektigste personen i England gjennom mange år». I regjeringstiden til kong Henrik VIII «ble han snart nøkkelpersonen i alle statsanliggender. . . . Han omgav seg med fyrstelig prakt og nøt sin makt i fulle drag». Oppslagsverket sier videre: «Kardinal Wolsey benyttet først og fremst sine gode evner som statsmann og administrator til å ta seg av Englands utenrikssaker for Henrik VIII.»

Enda et iøynefallende eksempel på katolsk myndighet over verdslige statsanliggender har vi i den franske kardinalen Richelieu (1585—1642), som «i over 18 år . . . var Frankrikes reelle hersker». Den tidligere siterte kilden sier: «Han var særdeles ærgjerrig og begynte raskt å trakte etter et høyere embete.» Han ble utnevnt til kardinal i 1622 «og ble snart den mest innflytelsesrike i den franske statsstyrelsen». Han var åpenbart en handlingens mann, for «han ledet personlig den kongelige armé under beleiringen av La Rochelle». Artikkelen tilføyer: «Richelieus hovedinteresse var utenrikspolitikk.»

Vatikanet har fremdeles nære forbindelser med politiske styresmakter. I den vatikanske avisen L’Osservatore Romano kan man stadig lese om utenlandske diplomater som overleverer sine akkreditiver til paven, statsoverhodet i Vatikanet. Det er tydelig at Vatikanet har et nettverk av lojale katolikker som kan holde paven informert om den politiske og diplomatiske utviklingen verden over.

Vi kunne ha tatt med mange flere eksempler på at religiøse ledere — både innenfor og utenfor kristenheten — øver stor innflytelse på denne verdens politiske saker. Men den symbolske skjøgen sitter over alle de «mange vann» (et bilde på «folk og skarer og nasjoner») og rir på villdyret (et bilde på alle politiske verdensmakter). Det tyder på at hennes innflytelse over folk, nasjoner og styresmakter har tilknytning til noe mer omfattende enn et rent politisk herredømme. La oss se på hva slags innflytelse det er snakk om.

En del av det lange navnet på pannen hennes var «Babylon den store». Dette er en henvisning til det gamle Babylon, som ble grunnlagt for omkring 4000 år siden av Nimrod, en mann som var «i opposisjon til Jehova», den sanne Gud. (1. Mosebok 10: 8—10) Det at skjøgen bærer et slikt navn, viser at hun er et forstørret bilde av det gamle Babylon og har lignende trekk. Hvilke trekk? Det gamle Babylon var gjennomsyret av mysteriereligion, fordervede tradisjoner, avgudsdyrkelse, magi, astrologi og overtro — som alt sammen blir fordømt i Jehovas Ord.

Ifølge oppslagsverket The New International Dictionary of New Testament Theology ble guden Marduk i det 18. århundre før vår tidsregning gjort til «Babylons bygud, og dermed til overhode for de omkring 1300 guddommene i den sumerisk-akkadiske gudeverden. Dette brakte alle de religiøse tradisjonene inn i ett system. . . . I 1. Mos. 11: 1—9 blir utformingen av det enorme templet i Babylon stemplet som et uttrykk for menneskelig stolthet, ja som et forsøk på å storme himmelen».

Det gamle Babylon stod altså i brennpunktet for den falske religion, som i tidens løp besmittet hele verden. Babylonske religiøse skikker, læresetninger, tradisjoner og symboler har spredt seg til alle deler av jorden og gjenspeiles i sammensuriet av verdens mange tusen religioner. Politiske riker og verdensmakter har oppstått og gått til grunne, men den babylonske religion har overlevd dem alle.

Hvorfor er ødeleggelsen så nær?

Som det ofte er blitt pekt på i tidligere numre av dette bladet, viser Bibelens profetier og de hendelsene som har rystet verden siden 1914, at vi uten skygge av tvil lever i «avslutningen på tingenes ordning». (Matteus 24: 3) Det betyr at enden for den dyrlignende verdensordning raskt nærmer seg, og det gjør også enden for det tihornete ’skarlagenrøde villdyret’, som skjøgen nå rir på. (Åpenbaringen 17: 3) Dette dyret er tydeligvis et bilde på et politisk konglomerat av nesten alle nasjoner på jorden — De forente nasjoner. Den forutsagte enden innebærer at det ikke lenger kommer til å bli utøvd et splittende og ugudelig politisk herredømme over menneskene. Men hva med den skjøgedronningen som rir på dyret?

Guds engel sier: «De ti horn som du så, og villdyret, disse skal hate skjøgen og gjøre henne øde og naken og spise hennes kjøtt og brenne henne fullstendig opp med ild. For Gud har inngitt dem i hjertet å utføre hans tanke, ja å utføre deres ene tanke ved å gi deres rike til villdyret, inntil Guds ord er blitt fullbyrdet.» — Åpenbaringen 17: 16, 17.

Profetien viser altså at like før det politiske villdyret blir ødelagt, skal det begynne å hate sin rytter og vende seg mot henne. Hvorfor? Herskere og styresmakter vil åpenbart føle at deres egen makt og myndighet blir truet av den organiserte religion som opererer innenfor grensene deres. Plutselig, drevet av en sterk kraft, kommer de til å utføre Guds «tanke», hans avgjørelse, ved å fullbyrde hans dom over den falske religions troløse, blodbesudlede verdensrike.a — Jevnfør Jeremia 7: 8—11, 34.

Enden for denne verdens falske religioner kommer mens de ennå er tilsynelatende livskraftige og innflytelsesrike. Ja, profetien viser at like før skjøgen blir ødelagt, sier hun fremdeles i sitt hjerte: «Jeg sitter som dronning, og jeg er ikke enke, og jeg skal aldri se sorg.» (Åpenbaringen 18: 7) Ødeleggelsen av henne kommer derfor som en overraskelse på alle de milliarder av undersåtter hun har. Det blir en av de mest uventede og katastrofale hendelsene i menneskenes historie.

Helt siden det gamle Babylon ble grunnlagt, har falske religioner øvd enorm innflytelse på menneskene gjennom sine ledere og støttespillere, sine læresetninger, tradisjoner og skikker, sine mange imponerende gudshus og sine utrolige rikdommer. De kommer så visst ikke til å forsvinne ubemerket. Den engelen som har fått i oppdrag å kunngjøre dommen over skjøgen, sier rett ut: «Hennes plager [skal] komme på én dag, død og sorg og hungersnød, og hun skal bli fullstendig brent opp med ild, for Jehova Gud, som har dømt henne, er sterk.» Babylon den stores ende kommer altså som lyn fra klar himmel og inntreffer raskt, som «på én dag». — Åpenbaringen 18: 8; Jesaja 47: 8, 9, 11.

Engelens kraftfulle ord får oss til å spørre: Kommer overhodet noen religion til å overleve, og i så fall hvilken og hvorfor? Hva viser profetien? Svaret får du i neste artikkel.

[Fotnote]

[Ramme på side 6]

Kristenhetens blodskyld i Afrika

Ifølge Åpenbaringen 18: 24 sier Bibelen at det i Babylon den store blir funnet blod av «alle dem som er blitt drept på jorden». Tenk på de krigene som er blitt ført på grunn av religiøse uoverensstemmelser og på grunn av religiøse lederes manglende evne til å forhindre dem. Et forholdsvis ferskt eksempel på dette har vi i folkemordet i Rwanda, der rundt regnet 500 000 mennesker ble drept — en tredjedel av dem var barn.

Den kanadiske skribenten Hugh McCullum forteller fra Rwanda: «En hutuprest i Kigali [i Rwanda] sier at det er umulig å forstå hvorfor kirken lot være å gi moralsk veiledning. Biskopene burde ha hatt en svært betydningsfull stilling i det rwandiske samfunnet. De visste om den truende katastrofen lenge før myrderiene tok til. I kirkene skulle det ha vært mulig å la nesten hele befolkningen få høre et kraftfullt budskap som kunne ha forhindret folkemordet. Men lederne forholdt seg tause.»

Etter den verste massakren i 1994 ble det holdt et lite møte i en presbyteriansk kirke i Kigali. Der sa Justin Hakizimana, en av kirkens eldste: «Kirken var sterkt knyttet til den politikken Habyarimana [Rwandas president] førte. Vi lot være å fordømme det som foregikk, fordi vi var blitt korrumpert. Ingen av kirkene i landet, og slett ikke katolikkene, har fordømt massakrene.»

Pastor Aaron Mugemera sa på et annet møte i Rwanda etter folkemordet: «Kirken har brakt skam over seg. . . . Det har forekommet myrderier her siden 1959. Ingen har fordømt dem. . . . Vi lot være å snakke rett ut av posen fordi vi var redde, og fordi vi hadde det bra.»

[Bilde på side 7]

Denne «skjøgen» har innflytelse over hele verden

[Rettigheter]

Jordklode: Mountain High Maps® Copyright © 1995 Digital Wisdom, Inc.