Brolgatranen, kasuaren, emuen og svarthalsstorken — noen av Australias eiendommelige fugler

Av Våkn opp!s medarbeider i Australia

BEVÆPNET med de nifse klørne sine kan kasuaren hoppe, sparke og klore med overveldende kraft. Denne ikke flygedyktige fuglen er blitt kalt verdens farligste fugl. Dens slektning emuen ligner på den og er like godt bevæpnet. Den trenger heller ikke vinger — den løper som vinden. Brolgatranen er en fugl som ved sin dans gjør kjent sin Skapers og Koreografs genialitet. Og den høye, slanke svarthalsstorken er en av fugleverdenens beste eksponenter for opphøyd ro og verdighet der den kommer vadende forbi. Den kilehalete ørnen har linjer som bærer bud om at den er en luftens jeger av rang — og det enten den er på vingene eller sitter vakt ved et bytte. Ja, hver og én av disse fuglene er virkelig et skaperverkets under. Det er derfor en glede å presentere . . .

Den fargerike kasuaren — regnskogens venn

Den 30—60 kilo tunge hjelmkasuaren, eller toflikkasuaren, som holder til i de frodige regnskogene i det nordøstlige Australia og på Ny-Guinea, er en vakker, men ensom fugl. Hunnen er med sin høyde på to meter større enn hannen, og den er også litt mer fargerik, noe som er uvanlig blant fuglene. Hannen holder seg klokelig unna hunnen utenom paringstiden. Etter paringen legger hunnen de skinnende grønne eggene sine, men så går hun bare sin vei og overlater til hannen å ruge dem ut og ta seg av ungene. Deretter parer hun seg med andre hanner og lar dem sitte igjen med hvert sitt reir med egg de må ta seg av!

Avskogingen er imidlertid en trussel mot kasuarene. Billabong-reservatet i Townsville i Queensland har satt i gang et prosjekt der kasuarer oppdrettes i fangenskap for så å bli sluppet ut i det fri når de er gamle nok. Kasuaren er egentlig altetende, men den spiser hovedsakelig frukt, som den svelger hel. Frø av over hundre plantearter transporteres på den måten gjennom fuglens fordøyelsessystem og blir spredt vidt omkring i skogen, godt beskyttet i klumper av næringsrik gjødsel. Ekspertene ved reservatet sier at dette gjør kasuaren til en svært betydningsfull art, for hvis den forsvinner, vil også en lang rekke plantearter dø ut. Men er denne fuglen farlig for mennesker?

Bare for dem som er ufornuftige nok til å gå for nær. Menneskene er i virkeligheten en langt større trussel mot kasuaren enn den noen gang har vært mot dem. Hvis du skulle komme i nærheten av den i de mørke skyggene i regnskogen, gir den fra seg en dyp, guttural romlelyd for å advare deg. Du bør ta dette vinket og ikke gå nærmere. Da vil den sannsynligvis stikke av gjennom underskogen mens den bruker den hjelmlignende utveksten for å beskytte hodet. Men hvis den blir trengt opp i et hjørne eller blir såret eller når den beskytter ungene sine, kan den gå til angrep hvis du kommer for nær.

Emuen — nomade og nasjonalsymbol

En fugl som er nær beslektet med kasuaren og bare er litt høyere enn den, er emuen, som finnes i de fleste deler av den australske villmarken. Den er den største fuglen som finnes, nest etter strutsen. Den fryktsomme emuen har lange, kraftige ben som muliggjør korte sprinter i en fart av omkring 50 kilometer i timen, og i likhet med kasuaren har den tre livsfarlige klør på hver fot. Men til forskjell fra sin stedbundne slektning lever emuen en nomadetilværelse, og den er sjelden aggressiv. Den spiser praktisk talt hva som helst — larver, kål og til og med gamle støvler! Så snart hunnemuen har lagt de mørkegrønne eggene sine — vanligvis mellom sju og ti, men av og til så mange som 20 — gjør den som kasuaren og overlater rugingen og foreldreansvaret til hannen.

Emuen hadde et ublidt møte med europeerne. Nybyggerne utryddet den raskt fra Tasmania. På fastlandet ble den stemplet som skadedyr fordi den spiste hvete, og mange drev jakt på den fordi det ble satt opp skuddpremie. Men til tross for nedslaktingen holdt emubestanden seg forbausende godt — så godt at Vest-Australia i 1932 rett og slett erklærte fuglen krig. Myndighetene satte faktisk inn hæren og to Lewis maskingeværer! Selv om emuen ikke er kjent for sin intelligens, vant den dette slaget. «Krigen» var en ren farse og ble en politisk belastning; 10 000 skudd drepte i høyden noen hundre fugler. Men deretter fulgte en utmattelseskrig med skuddpremie på fuglene og gratis ammunisjon til bøndene, og da klarte emuen ikke lenger å holde stand.

I våre dager er emuen derimot et nasjonalsymbol. Den er å finne i Australias riksvåpen sammen med kenguruen, og den streifer trygt omkring i bushen. Nå er det tørke som er dens verste fiende. Det drives til og med oppdrett av emuer på eksperimentell basis, og det er et vidt spekter av produkter man kan få fra den: helt fettfritt kjøtt, sterkt, holdbart lær, fjær og olje, som utvinnes av en fettvalk som fuglen har på brystet. Det er dette sentraliserte fettdepotet som gjør at kjøttet er helt fettfritt.

Liker du å danse?

Kanskje ikke, men det gjør brolgatranene. I «ballsalen» deres ved vannkanten «stiller alt fra et par til omkring et dusin [av disse grå tranene] seg opp omtrent rett overfor hverandre og begynner å danse,» sier boken The Waterbirds of Australia. «De spankulerer framover på de styltelignende bena mens de vifter med de halvveis utbredte vingene. De beveger hodet opp og ned og går framover og bakover mens de klukker og fløyter. Nå og da er det en fugl som stopper opp, kaster hodet bakover og setter i et høyt trompetstøt. Fuglene kan også hoppe et stykke opp i luften og dale ned igjen med de brede svarte og grå vingene utspent. Kvister og gresstuster står til værs, og brolgatranene forsøker å fange eller spidde dem med nebbet når de faller ned igjen.» Dette er en fascinerende forestilling, ikke minst når man tenker på hvor store fuglene er — de er over én meter høye og har et vingespenn på omkring to meter.

Mange fuglearter har avanserte paringsleker i paringstiden, men brolgatranen, den største av alle traner, er danseglad året rundt. Navnet kommer faktisk fra en legende hos urbefolkningen som handler om en berømt danserinne som het Buralga. Hun avviste tilnærmelsene fra en ond trollmann. Han forvandlet henne da til en yndefull trane.

Svarthalsstorken — Australias eneste stork

Svarthalsstorken er en våtmarksfugl, og den holder til i de varme, fuktige strøkene langs nord- og østkysten av Australia. Den er slank, 1,3 meter høy og har strålende farger og skiller seg klart ut blant alle de andre fuglene i våtmarksområdene. Mens den spankulerer omkring på grunt vann, kjører den plutselig nebbet så voldsomt ned i vannet at den må slå vingene litt ut for å motvirke støtet.

Og for noen vinger! Svarthalsstorken har et vingespenn på omkring to meter, og når den brer vingene ut, slik at håndsvingfjærene sprer seg lik fingrer, stiger den i bedagelige sirkler helt til den bare er som et lite kryss høyt oppe på himmelen. Ja, silhuetten av svarthalsstorken, der den flyr forbi den rødglødende kveldssolen med sine brede vinger, sine lange ben og sin lange hals, er et kjent og kjært symbol for våtmarkene i det nordlige Australia.

Den kilehalete ørnen — luftens konge

Et steinkast fra en fjelltopp i Victoria, midt i en kraftig storm som skremte vekk alle andre fugler, var det en kilehalet ørn som lekte seg. Forfatteren David Hollands var vitne til denne luftakrobatiske oppvisningen, som var den mest fantastiske han noen gang hadde sett. «Ørnen hang så å si ubevegelig,» skriver han, «og den følte seg helt hjemme i dette ville elementet. . . . Mens jeg betraktet den, foldet den sammen vingene og gikk inn i et loddrett stup. Den falt hundre meter, og så åpnet den vingene ørlite grann, slik at den skjøt til værs igjen og kom nesten like høyt som den hadde vært før. . . . Den flatet ut med en halv roll og steg så enda høyere [og] gjentok stupet gang på gang, idet den suste dramatisk ned mot dalbunnen og opp igjen. Det var en lang og uforglemmelig forestilling.»

Denne luftens monark utstråler både ynde og kraft, og med et vingespenn på to og en halv meter og en sterkt kileformet stjert kan den ikke forveksles med noen annen australsk fugl. Klørne kan gripe med en kraft som tilsvarer vekten av tre tonn! En stund var det imidlertid slik at man helst skulle betrakte denne fuglen gjennom et geværsikte. I likhet med sin slektning hvithodeørnen, som i Amerika ble slaktet nådeløst ned fordi man ønsket å beskytte lakse- og pelsdyrnæringen, ble også denne australske ørnen forfulgt. Årsaken var at den av og til drepte lam. «Det er få andre rovfugler i verden som det er blitt drevet så intens jakt på som den kilehalete ørnen,» sier boken Birds of Prey. «I nærmere 100 år ble den ansett for å være et skadedyr . . . , og man fikk utbetalt skuddpremie dersom man kunne bevise at man hadde drept en.»

Men etter hvert som årene gikk, fikk man et annet syn på denne fuglen. Det ble påvist at den hovedsakelig spiser ville kaniner og av og til naturlig hjemmehørende dyr som wallabyer med en vekt på opptil to ganger dens egen. Da man ble klar over det, ble ørnen endelig mer velsett, og den ble også beskyttet av lovgivningen.

Ja, for en kompleks, vakker og viktig del av livet på jorden fuglene er! Noen ganger blir vi klar over det i tide, men ofte skjer det for sent — først etter at griskhet og uvitenhet har fått gjøre skade. Men det er en trøst å vite at vi selv nå, hvis vi bare hører etter, kan fryde oss over klukking, kvitring, plystring, kvekking, fløyting, kurring og piping fra himmelen, skogene og våtmarkene på denne vakre kloden.

[Bilder på side 16]

Kasuar

Brolgatrane

[Rettigheter]

Til venstre og nederst: Australian Tourist Commission (ATC); øverst i midten og til høyre: Billabong Sanctuary, Townsville, Australia

[Bilder på side 17]

Ørn

Emu

Svarthalsstork

[Rettigheter]

Ørneunger og hode av emu: Graham Robertson/NSW National Parks and Wildlife Service, Australia; flygende ørn: NSW National Parks and Wildlife Service, Australia; emu med unge og svarthalsstork: Australian Tourist Commission (ATC)

[Bilderettigheter på side 15]

Til venstre: Graham Robertson/NSW National Parks and Wildlife Service, Australia; til høyre: Australian Tourist Commission (ATC); øverst: Billabong Sanctuary, Townsville, Australia