Vi var gisler under et fangeopprør

DET var i tretiden om ettermiddagen lørdag den 30. mars 1996 at Edgardo Torres, Rubén Ceibel og jeg kom til det godt bevoktede Sierra Chica fengsel i provinsen Buenos Aires i Argentina. Tanken var at fengselet skulle huse 800 fanger, men nå satt det 1052 dømte forbrytere i denne overbefolkede festningen. Lovbruddene deres spente fra ran til massemord. Vi kom dit som besøkende.

Edgardo og Rubén var vant til å dra til dette beryktede fengselet om lørdagene. Som eldste i en lokal menighet av Jehovas vitner holdt de ukentlige bibelske møter for omkring 15 innsatte. Men for meg, en reisende tilsynsmann, var besøket en opplevelse utenom det vanlige. Jeg hadde aldri før ledet et møte i et fengsel.

Fengselet har tolv celleblokker som er plassert slik at de danner en vifte. Da vi kom inn på området, så vi fire fanger et stykke unna som vinket begeistret. De hadde gjort så store framskritt i sitt studium av Bibelen at de var blitt udøpte forkynnere av det gode budskap om Guds rike. Vi ble raskt ledsaget til blokk ni, der møtet skulle holdes. I denne blokken fantes det et rom som var blitt malt, og det var hengt opp gardiner der. Det egnet seg godt til møtelokale.

Opprøret bryter ut

Likevel var det noe som ikke helt stemte denne gangen. Det var bare tolv innsatte til stede, mens det ellers pleide å komme 15. Vi lurte alle på hva årsaken kunne være. Møtet begynte som vanlig med sang og bønn. Etter noen minutter kvakk vi til ved den skarpe lyden av geværskudd etterfulgt av maskingeværsalver. Deretter hørte vi roping og skriking. Det hadde nettopp brutt ut et fangeopprør!

Flere fanger som hadde hetter over hodet og var bevæpnet med kniver, stormet inn i møtelokalet. De ble overrasket over å støte på oss — tre besøkende! Vi ble raskt ført nedover en røykfylt korridor, forbi brennende madrasser, fanger som forvirret løp hit og dit, og en såret vakt som lå på gulvet. Vakttårnet midt på fengselsområdet var omspent av flammer fordi det var blitt sprengt en hjemmelaget bombe der. Vi ble tatt med ut av bygningen og tvunget til å stå omkring 50 meter fra hovedgjerdet. Rett imot oss, utenfor gjerdet, så vi politifolk og fengselsbetjenter som pekte på oss med geværene sine. En gruppe fanger gjemte seg bak oss og holdt kniver opp mot halsen på oss. De brukte oss som levende skjold.

Flere gisler

Fem timer senere, da solen var gått ned, gikk opprørslederne med på at en lege kom inn i fengselet for å behandle de sårede. Legen ble også tatt som gissel. Omkring klokken ni om kvelden ble vi så ført til fengselets sykestue. Der ble vi plassert sammen med en gruppe vakter som også ble holdt som gisler. Fra nå av tvang opprørerne alle gislene til å tjene som levende skjold på omgang.

Kort tid etter fikk en dommer og hennes sekretær lov til å møte opprørerne; håpet var at dette skulle føre til en fredelig løsning på konflikten. Men krisen ble i stedet mer alvorlig, for fangene holdt frekt tilbake begge to som gisler.

Hele natten pågikk det sporadiske kamper. Vi prøvde å sove, men det virket som vi ble vekket av et høyt rop hver gang vi døste av. I de tidlige morgentimene ble det på nytt vår tur til å tjene som levende skjold.

Volden trappes opp

Søndag den 31. mars, den andre dagen av opprøret, forverret situasjonen seg. Opprørslederne ble ikke enige om hvilke krav de skulle stille, noe som skapte en atmosfære som var preget av sinne og vold. Bander av opprørere stormet rundt i fengselet og ødela og brente alt de kom over. Gamle feider ble avgjort ved hjelp av voldshandlinger og drap. En rekke fanger som nektet å være med på opprøret, ble likvidert. Noen av likene ble brent i bakeriets ovn.

Inne i fengselet hørte vi alle mulige slags rykter og motstridende meldinger om løslatelse. Resultatet var en følelsesmessig berg-og-dal-bane for oss gislene. Noen ganger fikk vi lov til å se nyhetene på TV. Vi ble overrasket over å oppdage hvor dårlig reportasjene stemte med virkeligheten. Det var nedslående.

Hvordan mestret vi alt dette? Vi konsentrerte oss om å be, lese i Bibelen og snakke med andre om det glederike framtidshåpet Bibelen gir oss. Det var dette som var nøkkelen til vår følelsesmessige styrke under de prøvelsene vi gjennomgikk.

Om mandagen ble opprørslederne enige om å innlede forhandlinger med myndighetene. Det så ut til at opprøret snart ville være over. Likevel oppstod det skuddveksling blant noen fanger mens Edgardo og flere fengselsbetjenter ble brukt som skjold. Dette skapte forvirring, og politiet åpnet ild fordi de trodde at gislene ble skutt. Edgardo overlevde kuleregnet, men noen av betjentene ble skutt.

Livet henger i en tråd

De tok oss gislene med opp på et tak for å vise myndighetene at vi fremdeles var i live. Men politiet fortsatte å skyte. Det gjorde opprørerne rasende. Alle sammen begynte å rope samtidig. Noen brølte: «Drep gislene! Drep dem!» Andre innvendte: «Ikke ennå! La oss vente!» Livet hang i en tråd. Rubén og jeg så på hverandre som for å si: «På gjensyn i den nye verden.» Så bad vi begge to en stille bønn. Straks følte vi en indre ro og fikk fred i sinnet, noe som under disse omstendighetene bare kunne ha kommet fra Jehova. — Filipperne 4: 7.

Plutselig sluttet politiet å skyte, og en av opprørslederne bestemte at vi likevel ikke skulle likvideres. Den unge fangen som holdt meg, fikk beskjed om å gå fram og tilbake på taket med meg, som en advarsel til politiet. Han var forferdelig nervøs. Der og da klarte jeg å få i gang en samtale som roet oss begge. Jeg forklarte at det var Satan og hans demoner som stod bak menneskelige lidelser, og at Jehova Gud snart skal gjøre slutt på alle lidelsene. — Åpenbaringen 12: 12.

Da vi ble ført tilbake til fengselets sykestue, så vi at mange av gislene var grepet av panikk. Vi prøvde å fortelle dem om vår tro på Jehovas løfter. Vi snakket med dem om det bibelske håpet om et framtidig paradis på jorden. Noen av gislene begynte å påkalle Jehova ved navn. Legen viste spesiell interesse og stilte en rekke konkrete spørsmål. Det førte til en lengre bibelsk drøftelse basert på boken Kunnskap som fører til evig liv.

Feiring av minnehøytiden

Tirsdagen, den fjerde dagen vi ble holdt fanget, var årsdagen for Jesu Kristi død. På den dagen pleier millioner av Jehovas vitner og interesserte personer å komme sammen for å minnes denne begivenheten i lydighet mot Jesu befaling. (Lukas 22: 19) Også vi forberedte oss på å feire minnehøytiden.

Vi trakk oss tilbake til et hjørne av rommet for å få være litt for oss selv. Det fantes ikke noe usyret brød eller rød vin som vi kunne bruke som symboler. Men vi tre gledet oss over å synge lovsanger for Jehova, be sammen og gjennomgå Bibelens beretning om den siste kvelden Jesus levde, og om det som fant sted i forbindelse med hans død. Vi følte oss svært nær familiene våre og andre åndelige brødre og søstre, for vi visste at disse feiret minnehøytiden samtidig med oss over hele landet.

Prøvelsene tar slutt

De neste fire dagene forløp i en atmosfære som var preget av spenning, frykt og uvisshet. Men vi fikk trøst gjennom en mengde brev fra familie og venner som fangene lot oss få ta imot. Én gang fikk vi til og med lov til å snakke med familiene våre i telefon. Så styrkende det var å høre stemmene deres og lese det de skrev om at de var glad i oss og tenkte på oss!

Om lørdagen, den åttende dagen av fangenskapet vårt, kom opprørerne fram til en avtale med myndighetene. Det ble sagt til oss at vi skulle bli sluppet fri dagen etter. Klokken halv tre om ettermiddagen søndag den 7. april fikk vi så beskjeden: «Gjør dere klare til å dra!» Fangene organiserte en «æresvakt» for å ledsage oss ut til friheten. Da vi gikk ut av sykestuen, kom talsmannen for opprørslederne bort til Edgardo og sa: «Bror, jeg er dypt imponert over den måten dere har oppført dere på. Jeg lover at jeg fra nå av skal komme på de lørdagsmøtene dere holder i fengselet. Dere skal vel fortsatt holde møtene, selv etter det som har skjedd her, ikke sant?» Edgardo smilte og svarte: «Selvfølgelig!»

Utenfor ventet det oss en overraskelse. Så snart vi hadde kommet ut av bygningen, begynte alle fangene å applaudere til ære for oss. De ville gjerne gi uttrykk for at de var lei for det som hadde funnet sted. Det var et følelsesladet øyeblikk. Vår kristne oppførsel de ni siste dagene hadde utvilsomt gjort inntrykk på dem alle, til ære for Jehova.

Utenfor fengselsgjerdet traff vi familiene våre og omkring 200 åndelige brødre og søstre. Vi omfavnet hverandre med en følelse av enorm lettelse. Vi hadde overlevd! Et av gislene gikk bort til min kone og sa til henne: «Jeg tror Jehova har rørt ved mitt hjerte og vil at jeg skal tjene ham.»

Edgardo, Rubén og jeg lærte på en svært spesiell måte at Jehova kan holde sine tjenere oppe, selv når de møter den verste motgang. Vi opplevde hvor fantastisk det er å be til Jehova og bli hørt av ham. I likhet med salmisten kan vi si: «Jeg skal opphøye deg, Jehova, for du har dratt meg opp, og du har ikke latt mine fiender fryde seg over meg. Jehova, min Gud, jeg ropte til deg om hjelp, og så helbredet du meg. Jehova, fra Sjeol har du ført min sjel opp; du har bevart meg i live, så jeg ikke skulle fare ned i gravens dyp.» (Salme 30: 1—3) — Fortalt av Darío Martín.

[Uthevet tekst på side 19]

Flere fanger som hadde hetter over hodet og var bevæpnet med kniver, stormet inn i møtelokalet

[Uthevet tekst på side 20]

Opprørerne brukte Edgardo og flere fengselsbetjenter som skjold

[Uthevet tekst på side 21]

Fangene organiserte en «æresvakt» for å ledsage oss ut til friheten

[Bilde på side 18]

De tre besøkende tilsynsmennene (fra venstre mot høyre): Edgardo Torres, Rubén Ceibel og Darío Martín