«Guds ord er ikke bundet»
DA APOSTELEN Paulus for annen gang satt fengslet i Roma, framholdt han denne velprøvde sannhet: «Guds ord er ikke bundet.» (2. Tim. 2: 9) Følgende opplevelse fra øya Tahiti i Stillehavet bekrefter sannheten i disse ordene.
«På et av våre møter gav en eldste som da var bibelstudietilsynsmann, uttrykk for at han ønsket å få et uvanlig distrikt — Tahitis fengsel, hvor han var ansatt som fangevokter. Den ulykkelige situasjon fangene var i, bekymret ham. Han var overbevist om at de også kunne være interessert i det ’gode budskap’, som finnes i Bibelen. Ved flere anledninger hadde vår menighet søkt om tillatelse til å besøke fangene, men dessverre ble det alltid svart: ’Katolikker, protestanter, adventister, mormoner og andre er velkommen til å komme og snakke om sin religion, ettersom det finnes medlemmer av deres religionssamfunn i vårt fengsel, men vi har ingen Jehovas vitner her.’
Denne broren bestemte seg derfor for å forkynne det ’gode budskap’ i fengslet. Han kunne forkynne håpet om Riket når han hadde fri, mellom kl. 12 og kl. 14. Det varte ikke lenge før hans virksomhet bar frukt. Det ble opprettet flere bibelstudier som ble ledet regelmessig.
Andre fangevoktere, hvorav noen var virksomme innen den protestantiske kirke, la merke til vitnenes framgang og fikk overtalt noen trosfeller blant fangene til å klage til direktøren over at vitnets forkynnelse forstyrret deres middagshvil. Broren ble derfor innkalt til direktørens kontor, hvor han ble bedt om å slutte med sitt evangeliseringsarbeid. Grunnen var at fangene i blokk A ikke likte å bli forstyrret i sin middagshvil. Broren gjorde taktfullt oppmerksom på den gagnlige virkning Bibelens lære hadde, og de positive resultater han hadde oppnådd blant fangene i blokk C. Fangene i blokk A hadde han derimot aldri besøkt. Direktøren gjennomskuet straks falskheten hos dem som protesterte, men for å bevare freden, bad han vitnet om å slutte å forkynne fra celle til celle. Han fikk imidlertid tillatelse til å fortsette å besøke dem som ønsket å få besøk.
Guds ord ble således ikke bundet. Omkring fem fanger fortsatte å ta til seg av den åndelige føde som etter hvert forandret deres liv. En av dem ble i virkeligheten et viktig redskap i distribueringen av denne føden. Denne mannen var ni år tidligere blitt dømt for flere tyverier. Han var en spesielt vanskelig fange og hadde rømt mange ganger, men han ble alltid tatt og satt inn igjen og fikk straffen forlenget. Ettersom fangevokteren ikke fikk lov til å forkynne fra celle til celle, forstod denne fangen snart sitt ansvar med hensyn til å forkynne det ’gode budskap’ for sine medfanger.
Til stor ergrelse for visse fangevoktere ble Jehova snart det viktigste samtaleemnet i fengslet. Prester og andre geistlige som besøkte fengslet, ble bombardert med spørsmål angående sjelen, skjærsilden, helvete, endens tid og mange andre læresetninger. Noen fangevoktere hevdet at forkynnelsen var en kilde til uro, og direktøren bestemte seg derfor for å forby all bibelsk undervisning i fengslet.
Men vitnet gav ikke opp sin plan om å forkynne det ’gode budskap’ for fangene. Han søkte om spesiell tillatelse til å få interesserte fanger til å arbeide i hans hjem på lørdagene, når han hadde fri fra sitt arbeid. Hans søknad ble innvilget, og derfor kunne han nå hver lørdag ta hånd om alle dem som ønsket å komme. Og naturligvis sløste de ikke bort tiden. Det ble ledet mange bibelstudier uke etter uke.
Denne eldste ble rikelig belønnet for sin iherdighet. En av de farligste fangene forandret sin personlighet og fikk lov til å være til stede ved et kretsstevne, hvor han ble døpt.
Fra da av hadde fengslet et Jehovas vitne blant sine fanger. Direktøren ble så forbauset over å se de enestående forandringer som Guds Ord hadde forårsaket hos noen av fangene, at han foreslo at det skulle skrives en formell søknad om at et vitne skulle få besøke fengslet. Søknaden ble sendt, og det ble gitt tillatelse med en spesiell opplysning — Jehovas vitner skulle få tilbringe ikke bare en time sammen med fangene (som de andre religionssamfunn fikk), men to timer!
Hver mandag, etter aftens, kan derfor alle som er interessert, nå lytte til et offentlig foredrag og være med på et bibelstudium som varer en time. Dette er mulig takket være hjelp fra tre vitner i vår menighet. I likhet med det apostelen Paulus sa da han satt i fengsel, kan disse nå også si: ’Guds ord er ikke bundet.’» — 2. Tim. 2: 9.