Hvem er det som bor i åndeverdenen?

DET finnes utallige trosoppfatninger og trosbekjennelser. Bare i Afrika finnes det tusenvis av trosretninger, som alle har hver sine meninger om hva som skjer i åndeverdenen. Men for at vi skal få et klart og riktig bilde, må vi gå til Bibelen. Den forklarer hvilke ånder — både gode og onde — som holder til i åndeverdenen. Den viser også hvem vi kan be om hjelp og beskyttelse.

Jehova, den allmektige Gud

Ifølge den tradisjonelle religion i Afrika finnes det en allmektig Gud som står over forfedrene og gudene. Boken African Mythology sier: «Det er ingen tvil om at nesten alle afrikanske folkeslag, om ikke alle, tror på et Høyeste Vesen, skaperen av alle ting.» Og boken African Religion in African Scholarship sier: «Ettersom Gud er den som har absolutt herredømme over universet, eksisterer alle andre vesener og all makt som følge av Ham. Han er i besittelse av absolutt myndighet og makt.»

Bibelen sier også at det finnes En som står over alle andre i åndeverdenen. Den beskriver ham som «gudenes Gud og herrenes Herre, den store, veldige og fryktinngytende Gud, som ikke behandler noen med partiskhet eller tar imot bestikkelse». — 5. Mosebok 10: 17.

Rundt omkring i Afrika har den som anses for å være Den Høyeste, fått hundrevis av navn og titler. Men hva sier Guds Ord om Guds navn? Salmisten skrev: «Du, som har navnet Jehova, du alene er Den Høyeste over hele jorden.» (Salme 83: 18) Dette hellige navnet forekommer over 7000 ganger i den bibelske beretning. Men noen bibeloversettere har erstattet det med slike titler som «Gud» og «Herren».

Fordi Jehova er allmektig, kan han hjelpe oss. Han beskriver seg selv som «en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på kjærlig godhet og sannhet; han bevarer kjærlig godhet mot tusener og tilgir misgjerning og overtredelse og synd, men han kommer slett ikke til å frita for straff». — 2. Mosebok 34: 6, 7; 1. Samuelsbok 2: 6, 7.

Engler, Guds mektige tjenere

Lenge før Jehova skapte menneskene, ja, lenge før han skapte jorden, skapte han ånder i himmelen. Bibelen sier at da Gud «grunnla jorden», begynte ’alle Guds [engle]sønner å rope ut sitt bifall’. (Job 38: 4—7) Det finnes millioner av engler. Jehovas tjener Daniel skrev om et syn av himmelske ting hvor han så «tusen tusener som stadig tjente [Gud], og ti tusen ganger ti tusen som stadig stod like framfor ham». — Daniel 7: 10.

Den første åndeskapningen som Jehova skapte, var han som ble kjent som Jesus Kristus. (Johannes 17: 5; Kolosserne 1: 15) Før Jesus levde som et menneske på jorden, levde han i himmelen som en mektig åndeskapning. Etter sin død som menneske ble han oppreist til liv i himmelen, hvor han ble en mektig ånd. — Apostlenes gjerninger 2: 32, 33.

Jesus har stor makt i himmelen. I Judas 9 blir Jesus, som også er kjent som Mikael, kalt «erkeengelen». Det betyr at han er den fremste engelen, den øverste engelen. (1. Tessaloniker 4: 16) Han har også myndighet over jorden. Jehova har gitt ham «herredømme og verdighet og rike, for at alle folk, folkegrupper og tungemål [skal] tjene ham». (Daniel 7: 13, 14) Selv om Jesus har så stor myndighet, er han underlagt sin Far, Jehova. — 1. Korinter 11: 3.

I tillegg til at de trofaste englene tjener Jehova, tjener de Guds folk på jorden. Apostelen Paulus skrev om englene: «Er de ikke alle ånder til offentlig tjeneste, utsendt for å tjene dem som skal arve frelse?» (Hebreerne 1: 14) De er særlig opptatt av at folk skal få lære sannheten om Jehova. Apostelen Johannes fikk i et syn se en «engel fly i midthimmelen, og han hadde et evig godt budskap å forkynne som gledelige nyheter for dem som bor på jorden, og for hver nasjon og stamme og hvert tungemål og folk, og han sa med høy røst: ’Frykt Gud og gi ham ære’». — Åpenbaringen 14: 6, 7.

Satan og demonene, fiender av Gud og mennesker

Det er dessverre ikke alle engler som har vært trofaste mot Gud. Noen har gjort opprør mot ham og er blitt fiender av både ham og menneskeheten. Den største opprøreren er Satan Djevelen.

Det er mange i vår tid som nekter for at Satan eksisterer, men det er ingen som nekter for at det onde eksisterer. Hvis man tror på det onde, men ikke tror at det onde har en årsak, får man «et uavvendelig problem,» sier boken The Death of Satan. «Vi har en bevissthet om noe som vår kultur ikke lenger gir oss noe ord for.»

Bibelen, derimot, har ord for det og forklarer på en tydelig måte sannheten om årsaken til det onde. Den sier at alle de englene som Jehova skapte, var rettskafne og gode; han skapte ingen onde engler. (5. Mosebok 32: 4; Salme 5: 4) Men englene fikk i likhet med menneskene evnen til å velge mellom rett og galt. En av disse fullkomne åndesønnene utviklet et selvisk ønske om å bli tilbedt, enda det bare er Jehova som skal tilbes. Dermed gjorde han seg fortjent til navnet Satan, som betyr «Motstander». (Jevnfør Jakob 1: 14, 15.) Satan er ikke rett og slett en lurendreier, som noen afrikanske religioner lærer, og han er heller ikke en «livvakt» som beskytter dem som regelmessig ofrer til ham. Bibelen viser at han er ond tvers igjennom.

Andre engler sluttet seg til Satan i opprøret mot Gud. Disse demonenglene er også fiender av mennesker på jorden. De er onde, akkurat som Satan. Før i tiden fikk de noen mennesker til å bli stumme og blinde. (Matteus 9: 32, 33; 12: 22) De slo også noen med sykdom eller sinnssykdom, deriblant noen barn. (Matteus 17: 15, 18; Markus 5: 2—5) Det er klart at det ikke er fornuftig å ha noe som helst med Satan eller demonene å gjøre.

Hvor er forfedrene?

Millioner av mennesker i Afrika og andre steder tror at døden ikke er slutten på livet, men bare en overgang til et liv i åndeverdenen. De mener at både gudene og forfedrene holder til i åndeverdenen. John Mbiti, som er ekspert på afrikanske religioner, skriver om troen på forfedre, som han kaller de «levendedøde»: «Dette er de ’åndene’ som afrikanske folkeslag er mest opptatt av . . . De kjenner til og interesserer seg for hva som skjer i familien [på jorden]. . . . Det er de som vokter familieanliggender, tradisjoner, etikk og forskjellige aktiviteter. Krenkelse i disse sakene er i siste instans en krenkelse overfor forfedrene, som i egenskap av forfedre opptrer som familienes og samfunnenes usynlige politi. Fordi de levendedøde fremdeles er ’folk’, er de den beste gruppen formidlere mellom mennesker og Gud: De kjenner menneskenes behov, de har ’nettopp’ vært her hos menneskene, og samtidig har de full adgang til de kanaler som gjør det mulig å kommunisere med Gud.»

Hva sier så Bibelen om de dødes tilstand? Den viser at det ikke finnes noe slikt som «levendedøde». Enten er man levende, eller så er man død — aldri begge deler. Guds Ord sier at de døde ikke kan høre, se, snakke eller tenke. De døde er ikke i stand til å opptre som de levendes politi. Bibelen sier: «De døde vet slett ingen ting . . . deres kjærlighet og deres hat og deres nidkjærhet er allerede gått til grunne . . . det er verken virksomhet eller planlegging eller kunnskap eller visdom i Sjeol [graven], det sted som du går til.» (Forkynneren 9: 5, 6, 10) «Han [mennesket] vender tilbake til sin jord; på den dagen går hans tanker til grunne.» — Salme 146: 4.

De vender tilbake til støvet

Hvis du synes det er vanskelig å godta dette, kan du tenke på hva som skjedde med det første menneske, Adam. Jehova dannet Adam «av støv fra jorden». (1. Mosebok 2: 7) Da Adam var ulydig mot Jehovas befaling, var straffen døden. Gud sa til ham: «Du vender tilbake til jorden, for av den ble du tatt. For støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» — 1. Mosebok 3: 19.

Før Jehova skapte Adam av støvet, eksisterte ikke Adam. Så da han ’vendte tilbake til jorden’, ble han igjen livløs, som støvet. Det var ikke slik at han gikk over til en åndeverden hvor forfedre lever videre. Han kom ikke til himmelen og ikke til noe helvete. Da han døde, opphørte han å eksistere.

Er det det samme som skjer med andre mennesker når de dør? Ja, det er det. Bibelen sier: «Alle [både mennesker og dyr] går til ett sted. De er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til støvet.» (Forkynneren 3: 20) Men Bibelen lover at Gud skal vekke de menneskene som er døde, opp til liv i et paradis på jorden. Dette er riktignok noe som fortsatt hører framtiden til. (Johannes 5: 28, 29; Apostlenes gjerninger 24: 15) I mellomtiden bør vi ikke frykte de døde eller ofre til dem, siden de verken kan hjelpe oss eller gjøre oss noe vondt.

Satan og hans demoner ønsker å villede folk med hensyn til den tilstand deres døde forfedre befinner seg i, og derfor fremmer de den løgn at mennesker fortsetter å leve etter døden. Én måte de gjør det på, er gjennom falske fortellinger. (1. Timoteus 4: 1) De bruker også syner, drømmer og spiritistiske medier for å få folk til å tro at de har kommunisert med de døde. Men det er ikke de døde de får kontakt med. Det er demoner, som later som om de er mennesker som har dødd. Det er grunnen til at Jehova sterkt fordømmer dem som prøver å søke råd hos de døde, enten direkte eller indirekte gjennom andre midler, for eksempel spådomskunst. — 5. Mosebok 18: 10—12.

[Bilde på side 6]

Demonene villeder og skremmer folk ved hjelp av syner, drømmer og spiritistiske medier

[Bilde på side 7]

For å villede folk later demonene som om de er mennesker som har dødd