Kontakt med åndeverdenen

MIDT i en typisk vestafrikansk by stod det en pen enetasjes bygning som var malt i hvitt og grønt. I resepsjonen satt det to sekretærer som skrev på skrivemaskin. Noen som skulle treffe stedets babaláwo, spåmannen, satt og ventet i lenestolene.

I det tilstøtende kontoret satt babaláwoen, ved siden av en telefaks. Han var tettbygd og gråhåret og hadde på seg lange hvite kapper — dyre kapper med fine broderier. «Min far var spåmann,» sa han. «Jeg ble født inn i tradisjonen. Jeg vokste opp med den. Da jeg var fem år, ble jeg med når far gikk for å spå. Jeg så hvordan han gjorde det, og gjorde etter ham, helt til det ble en naturlig del av meg selv.»

Babaláwoen pekte på en stor tavle som skisserte det innviklede spåsystemet som hans folk hadde brukt i utallige generasjoner. Systemet er basert på kasting av 16 palmenøtter, og det har spredt seg over hele Vest-Afrika og enda lenger. «Folk kommer til meg med alle slags problemer,» sa han. «Problemer med kvinner, sterilitet, arbeidsløshet, sinnssykdom, helse og så videre. Det blir rettet anmodninger til enten forfedrene eller guddommene, alt etter hva spådomsresultatene viser. Uansett må det foretas ofring av et eller annet slag.»

Tradisjonelle religiøse skikker, deriblant spådomskunsten, har godt fotfeste i området, men det har også kristenhetens kirkesamfunn. Ikke så langt fra babaláwoens kontorer ligger det noen hvitkalkede bygninger med skilt på forsiden hvor det står: «Kong Salomo IIs kirke», «Kjeruber og serafer», «Kristi himmelske kirke», «Kristi apostoliske kirke» og «Kristi basunkirke». Disse kirkesamfunnene eksisterer side om side med den tradisjonelle religion, og i noen tilfeller antar de skikker fra den. Babaláwoen sa: «For ikke så lenge siden snakket jeg med biskopen. Han kom hit. Etter at vi hadde drøftet forskjellige saker i en halvtimes tid, sa han at han ville at vi skulle planlegge en slags dialog hvor kristne og tradisjonalister kan sitte ned for å utveksle tanker og få oppklart misforståelser.»

Dører til åndeverdenen

Slike misforståelser dreier seg ofte om hvem det er som holder til i åndeverdenen. I hele Afrika sør for Sahara er det helt vanlig å tro at det finnes to grupper av vesener som bor i åndeverdenen. Den første gruppen består av guder, som aldri har vært mennesker. Den andre gruppen består av forfedrene, de dødes ånder, som skal sørge for at deres familier på jorden lever videre og har det godt. Man mener at både gudene og forfedrene har makt til enten å hjelpe eller å skade dem som er på jorden. Derfor må begge gruppene vises den rette respekt og ærefrykt.

I mange andre deler av verden er det lignende oppfatninger. Folk overalt bruker forskjellige metoder for å få kontakt med overnaturlige krefter og for å få kunnskap om framtiden og hjelp og rettledning i forbindelse med dagliglivets problemer. Er det virkelig mulig å få hjelp fra åndeverdenen? Jesus Kristus, som hadde bodd der, viste at det er mulig. Han sa: «Fortsett å be, og det skal bli gitt dere; fortsett å lete, og dere skal finne; fortsett å banke på, og det skal bli lukket opp for dere.» (Matteus 7: 7) Men for å få denne hjelpen må vi vende oss til riktig person, lete på riktig måte og banke på riktig dør. Hvis vi banker på feil dør, kan det være at den som åpner, er en som har tenkt å skade oss istedenfor å gjøre oss godt.

Det er derfor viktig å vite hvem det er som bor i åndeverdenen, og hvem som ikke gjør det. Vi må også vite forskjellen på dem som kan hjelpe oss, og dem som kan skade oss. Og vi må vite hva vi må gjøre for å få hjelp av dem som er i stand til å hjelpe oss. De neste artiklene tar opp disse spørsmålene.

[Bilderettigheter på side 3]

Bildet på sidene 3 og 4: The Star, Johannesburg, S.A.